Bokanmeldelse

Jainisme på norsk

      |      23/08/2013

Trodde du jainismen var en liten, snål og ubetydelig indisk religion? Da må du tro om igjen. Gjennom to og et halvt årtusen har jainismen øvet stor innflytelse på sin omverden, og endog på Norge. Nå kan du stifte bekjentskap med religionen på norsk. 

Av Knut Aukland.

 

4 Knut Aukland_Nakoda Bhariava

Bildet viser guddommen Nakoda Bhairava, en umåtelig populær guddom blant Shvetambara-lekfolk, og da særlig handelsmenn. Jainer har markert seg som en meget pengesterk gruppe de siste 300 årene, men også i tidligere tider. og mange shvetambarahandelsmenn linker sin handelssuksess til Nakoda Bhairava. Den kjente sosiolog Max Weber derimot, forsøkte å linke jainenes handelsteft til deres etikk. I motsetning til jinaene er guddommene ikke frigjorte fra fødsel og død, men gjenfødte sjeler som nyter en midlertidig tilværelse i en av himmelsfærene. Dermed kan de påvirke våre liv på jorden, det være seg i forbindelse med helse eller handel. Noen av disse gudene blir gjenstand for tilbedelseskult blant jainer og statuer av dem plasseres gjerne ved siden av Jinaene eller ved inngangen til et tempel. Nakoda Bhariava er et eksempel på det. Foto og rettigheter: Knut Aukland.

Jainismen vil for folk flest være en ukjent betegnelse. Likefullt viser det til en indisk religion med en historie som strekker seg over minst 2500 år og som stadig praktiseres av mer enn 4 millioner jainer i India. Den er dermed en av de eldste nålevende religioner på planeten.

Akkurat som betegnelsen buddhismen er avledet av buddha (den oppvåknede), er jainismen avledet av jina (seierherren), betegnelsen som gis de enestående individer som oppnår den største visdom og lykke, den jainistiske frelse. Denne frelsen består i å unnslippe stadig gjenfødsel ved å bedrive askese som både stopper ny og utdriver gammel karma. Det er denne religionen som nå for første gang er ført i pennen på norsk i to utgivelser, hvis egenartige og mangefasetterte natur kan sees i blant annet en særegen etisk standhaftighet, filosofisk innovasjon, litterære bragder samt bidrag til matematikkens verdenshistorie. Selv ikke norsk intellektuell historie har vært uberørt av jainismen.

Ikkevoldsutøvelse handler for lekfolk om å strekke seg etter idealer snarere enn å følge regler og forbud.

Jainene er mest kjent for sin konsekvente ikkevoldsideologi som blant annet hadde en viss innflytelse på Mahatma Gandhi. Dette fokus på ikkebeskadigelse retter seg ikke bare mot medmennesker, men alle medskapninger, inkludert planter og mikroskopiske livsformer i ild (!), jord, luft og vann. Jainene er kjent for sine pleiehjem for skadede dyr, eksemplifisert av fuglesykehuset ved det Røde Fort i Delhi.  Samtidig har dette fokuset gjort jainer til naturlige abortmotstandere og jainkvinner har ved flere anledninger arrangert demonstrasjoner mot abort.

Jainismen praktiseres av et religiøst felleskap bestående av omvandrende nonner og munker, og lekfolk som utgjør det store flertallet av jainer. Sammen opererer de med en særegne samhandling hvor lekfolk gir fysisk føde til munke- og nonnestandens i bytte mot åndelig føde. Ikkevoldsutøvelse handler for lekfolk om å strekke seg etter idealer snarere enn å følge regler og forbud. Jainer flest er derfor vegetarianere, men de frommeste vil i tillegg forsøke å unngå visse grønnsaker som løk og potet hvor det antas at svært mange små livsorganismer går tapt i innhøsting, tilberedelse og fortæring.

1 Knut A. Jacobsen

Bildet er tatt i delstaten Karnataka under feiringen av årsdagen for munkens innvielse. Av munkens nakenhet kan vi slå fast at han tilhører digambaraskolen. Foto og rettigheter: Knut A. Jacobsen.

For munke- og nonnestanden er det dog forventet at man følger strenge regler for å minimere skadeomfanget av ens livsførsel. Herav kommer det mest ikoniske bildet av jainismen i form av nonner og munker som feier vekk insekter på sin vei for ikke å skade dem. Fordringer om avkall på verdslige goder står sentralt i asketenes liv, noe som også betyr at asketer ikke kan vaske seg selv. For de som har støtt på en jainmunk i India tilhørende digambaraskolen er likevel det mest påfallende at de ikke bærer klær, derav navnet digambara.

Bak denne fokuserte livsførsel ligger jainenes særegne forståelse av karma som en fysisk substans, en form for støvpartikler som i samsvar med ens handlinger kleber seg fast til og forringer sjelen, samt våre sjelsevner. Her sammenlignes sjelen stundom med en fuktig klut som lett blir skitten! I motsetning til buddhismen snakker vi ikke her om en sinnelagsetikk hvor ens intensjoner påvirker tiltrekningen av karma, men snarere en form for konsekvensetikk hvor resultatet av ens handling er det sentrale. Også utilsiktet beskadigelse av levende organismer vil få negative følger.

Denne nokså mekaniske logikk er tatt til sitt ytterste i en særegen teknikk for å komme døden aktivt i møte, kalt sallekhana. Bestående av en gradvis minimering av fysisk bevegelse, samt inntak av føde, er sallekhana den mest heroiske måten å dø på for jainene og en ideell måte å ende en asketisk karriere på. Det finnes flere videoklipp av denne ubøyelige praksis på internett som gjerne utføres av svært gamle og/eller syke asketer. (Trykk her for en videofremstilling av praksisen laget av en jain lekperson).

This slideshow requires JavaScript.

Bygget som er avbildet ovenfor står oppreist i byen Hastinapur, en viktig pilegrimsdestinasjon for jainer. Foto og rettigheter: Knut Aukland.

Norske bøker om jainismen

Jens W. Borgland står bak boka «Jainismen» fra 2011, utgitt som en del av «Verdens hellige skrifter». Det er den første boken utgitt på norsk som i sin helhet er  viet til jainismen. Den nylig publiserte «Jainismen: Religion, historie og ikkevold» av Knut A. Jacobsen er den første læreboken i jainismen på norsk som er utgitt noen gang. Med andre ord, nordmenn har nå en historisk mulighet til å stifte bekjentskap med denne tradisjon på sitt eget språk (les mer under artikkelen).

Fordi de fleste fremstillinger av jainismen dveler ved den asketiske livsførsel som følge av ikkevoldsidealet og karmalæren, er det forfriskende at Jens Borgland i «Jainismen» fremhever en ofte glemt side ved de som har fulgt dens lære – nemlig jainer som Indias historiefortellere. Denne fortellergleden er nok noe av forklaringen på at jainene var viktige bidragsytere i utviklingen av diverse regionale litterære språk i India. Boken til Borgland består av ulike tekster oversatt direkte fra orginalskriftene, noen doktrinære andre mer underholdene. Tekstutvalget er primært rettet mot leservennlige historier og fortellinger til fordel for mer tørre doktrinære og filosofiske tekster. Innledningsteksten plasserer disse historier i en større litterær men også doktrinær kontekst.

 Teksten får Ole Hallesby med sin helvetestale til å fremstå som en pusekatt.

I teksten «Kalpasutra» får vi historien om Mahavira som av religionshistorikere gjerne regnes som stifteren av jainismen, men som av jainene regnes som den siste i en uendelige rekke jinaer. Den påfølgende teksten – «Uttaradhyayana sutra» – var antakelig rettet mot unge nonner og munker og gir derfor en god innføring i en del grunnleggende tankestoff i jainismen. Den relativt heftige teksten om de jainistiske helvetessfærene viser at jainforfattere ikke hadde noen problemer med å forestille seg vold, om de så ikke praktiserte det: Teksten får Ole Hallesby med sin helvetestale til å fremstå som en pusekatt. I resten av boka kan vi lese om «Kjøpmannen som snøt gjeterkona» og andre artige historier som viser noe av den fortellergleden som ligger i jaintradisjonen.

Knut A. Jacobsens «Jainismen: Religion, historie og ikkevold» er leservennlig og gir en god presentasjon av jainismens historie, tanke- og handlingsunivers. Leseren guides gjennom dens tilblivelse og historie, frelseslære og doktrinære utviklinger, men også ritualer, pilegrimsferder, symboler og populære praksiser blant både asketer og lekfolk.

Her får vi blant annet en innføring i anekantavada (læren om virkelighetens mangesidige natur) som av mange fremheves som jainismens mest betydelige filosofisk bidrag. I all korthet postulerer den at sannhetsgehalten i ethvert utsagn må ses som relativt til perspektivet dette utsagnet sies fra. Ved hjelp av slike finkornede presiseringer kunne jainene inkorporere utsagn fra ulike filosofiske skoler som de i en pedagogisk lignelse sammenligner med de 6 blinde menn som holder på hver sin del av en elefant og krangler om hvem som har riktig inntrykk av hva en elefant er. Jainismen representeres ved den forbipasserende vismannen som påpeker at de alle har delvis rett.

Jacobsens bok lykkes godt i å veve sammen slikt utfordrende filosofisk stoff med beskrivelser av religiøs praksis, samt eldre historie og nåtidige tendenser, noe som gir et rettmessig bredt bilde av jainismen i dens mange forgreininger. De mange fotografiene gjør lesningen mer levende. De ispedde småfortellinger fra forfatterens egne møter med jainer er til tider svært fornøyelige, ikke minst episoden hvor to nonner får lære om nordmannens forkjærlighet for fisk.

This slideshow requires JavaScript.

Snakes and Ladders i henholdsvis jainistisk og engelsk versjon. Målet med spillet var å nå nirvana, stedet hvor de frelste sjeler kommer til etter kroppen dør.Du kan selv prøve spillet på nett på hjemmesiden til Victoria and Albert Museum her. Foto: Wikimedia Commons.

Jainismens påvirkning på Norge

I sistnevnte bok får vi også treffe jainer boende i Norge. Også tidligere har det vært kontaktpunkter mellom nordmenn og jainer. Jainenes insistering på ikkevold samt aktive bruk av offentlig fasting påvirket Mahatma Gandhi som i sin tid inspirerte Arne Næss som både tenkende og handlende filosof. Mange av dagens jainer vil gjerne knytte jainismens ikkevoldsideologi til økologibevegelsen og det er i den forbindelse jainer trekker på Arne Næss sin dypøkologi som et nært beslektet og gjensidig berikende tankesett.

Jainene har også vært sentrale bidragsytere i den indiske matematikkhistorie, og den eldste referansen til tallet 0 kommer fra en jaintekst. I tillegg finnes en over 2300 år gammel refutasjon av den da tradisjonelle verdien for π (satt til 3) til fordel for ”jainverdien” av π (satt til √10), samt refleksjoner omkring ulike uendelige tallrekker. Århundrer senere, i 1887, ble det enestående mattegeniet Srinivasa Ramanujan født. Han etterlot seg en rekke notater med teoremer som med ”sin appell til fantasien” ble insitamentet til vår egen Atle Selbergs matematiske arbeider, en av de største tallteoretikere noensinne.

Historien om menneskets fantasi, intellektuelle og filosofiske arv, etiske funderinger omkring menneskets relasjon til annet organisk liv, og realisering av slike vurderinger i faktisk levde liv kan ikke skrives uten å nevne jainismen.

Til tross for disse mer eller mindre overbevisende kontaktpunkter, har den norske filologstand ikke hatt for vane å yte jainene den respekt Jacobsen og Borgland har gjort med sine utgivelser. Bergensfødte Christian Lassen argumenterte i 1861 for at jainlæren hadde oppstått omkring det første eller andre århundre etter Kristi fødsel, med andre ord mer en 500 år senere enn dagens beregning. Lassen konkluderte derfor med at den var å regne som en buddhistisk avgreining.

Sten Konow, som i 1946 oversatte «En bunt indiske eventyr» fra en samling som hadde vært samlet og forfattet av jainene, fjernet ”etter beste evne” de ”jainabetrakninger og myter (som) er flettet inn hvor det er den minste anledning, og etter vår smak litt oftere enda.” Den “urett” som den gang ble begått av Konow mot jainene er herved gjort opp ved at Borgland har oversatt deler av det samme verket uten noen form for narrativ inngripen.

Med Borglands og Jacobsens  bøker er det nå mulig å stifte nærmere bekjentskap med denne snedige tradisjonen på norsk. Jacobsen gir en meget lesbar introduksjon til jainismen i sin helhet, mens Borgland gir oss muligheten til å lære den å kjenne direkte fra originalkildene. De to bøkene utfyller hverandre godt.

Historien om menneskets fantasi, intellektuelle og filosofiske arv, etiske funderinger omkring menneskets relasjon til annet organisk liv, og realisering av slike vurderinger i faktisk levde liv kan ikke skrives uten å nevne jainismen.

Knut. A. Jacobsen.jainisme. jainismen.jens.borgland.

Litteraturtips: 

Jacobsens bok (lengst til venstre) ser vi en jina, det perfeksjonerte menneske med sin fullstendige allvitenhet, befridd fra all karma og den stadige gjenfødelse i ulike livsformer.) Selv om lekfolk tilber jinastatuer er det allment godtatt at det verken finnes noen hellig tilstedeværelse i statuen eller at jinaene kan hjelpe oss i våre daglige liv. Det er kun deres egenskaper og lære som – i all fall i følge normativ teologi – skal æres og eventuelt vekkes i en selv i slike tilbedelsesritualer.

Omslaget på Jens Borglands «Jainismen» (over til høyre) er prydet med et såkalt hakekors (svastika), som antas å være et generelt lykkebringende symbol i India. For jainene tolkes de fire armene i korset til å stå for a) de ulike eksistensformene gjenfødte sjeler kan få (himmelvesen, helvetesvesen, dyr eller menneske), og/eller b) de ulike kategoriene som til sammen utgjør jainsamfunnet (munker, nonner, lekmenn og lekkvinner. De tre prikkene over hakekorset symboliserer de tre juvelene (rett overbevisning, rett visdom og rett handling), mens den liggende halvmånen representerer jainismens nirvana som kan nås ved å praktisere de tre juveler.

 

 , , ,