Film, TV og teater

En amerikansk profet i Uganda

religioner      |      07/09/2017

Book of Mormon er verdt å se, både for South Park-fans og religionsinteresserte

Av John Færseth

Foto: Fredrik Arff – Det norske teatret

Er det en ting de som har fulgt South Park de siste tjue årene bør ha fått med seg er det dette: Matt Parker og Trey Stone liker mormonere.

Jo da. Parker og Stone har flere ganger latterliggjort en kirke som i tillegg til Bibelen opererer med et «bonustestament», skrevet på gullplater, som ble funnet i staten New York. Disse skal ha fortalt om en flokk israelitter som fant veien til Amerika, bygde en avansert sivilisasjon og rakk å bli besøkt av selveste Kristus før de ble utryddet av frafalne «lamanitter» som til straff ble gitt mørk hud og ble forfedre til indianerne. En historie som forøvrig blir behørig gjenfortalt i musikalen i et storslått pop-gospel sang- og dansnummer som også forteller hvordan profeten Joseph Smith aldri viste tilhengerne gullplatene, men bad dem rett og slett tro på det han fortalte.

Samtidig har de alltid hatt mye godt å si om menige mormonere, som de stort sett har fremstilt som positive, velmenende og omtenksomme mennesker. Det samme inntrykket får vi i denne musikalen, som handler om to unge gutter som reiser hjemmefra for første gang – ikke for å studere eller backpacke, men som misjonærer. En erfaring de deler med tusenvis av andre unge mormonere, inkludert dem vi fra tid til annen kan støte på i Oslo, Bergen eller andre steder og som til tross for tittelen «eldste» ofte ikke er mer enn 19-20 år gamle.

«Book of Mormon» inneholder en rekke temmelig interne referanser til mormonlæren som er blant det morsomste musikalen har å by på for en religionsinteressert tilskuer. Den verste fristelsen – som til og med dukker opp i Helvete der en av hovedpersonene drømmer at han blir sendt – er for eksempel hverken porno, tobakk eller alkohol men kaffe, en substans som er strengt forbudt for troende mormonere.

Uansett: Det de to unge misjonærene møter i Uganda kan knapt bli stort verre: De fleste i landsbyen har AIDS til tross for iherdige forsøk på å kurere seg selv ved å voldta spedbarn. Like i nærheten bor den lokale krigsherren, som stadig truer med å kjønnslemleste landsbyens kvinner.

De første forsøkene på å spre det glade budskapet går ikke særlig bra. Lokalbefolkningen er vant til å forbanne Gud for skjebnen sin, til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – de mange representantene for ulike kirkesamfunn som stadig dukker opp for å omvende dem. Likevel oppstår det etter hvert en tilsynelatende entusiasme for mormonlæren – eller gjør det faktisk det, ettersom misjonæren eldste Cunningham blander inn stadig mer av sin egen fantasi? Og er egentlig det så farlig?

For som det kom frem for noen år siden, under en mye omtalt «beef» med ateisthøvdingen Richard Dawkins, er Parker og Stone langt fra negative til religion. Budskapet i forestillingen er langt på vei at det å tro kan utføre mirakler i menneskers liv, uansett om det man tror på skulle vise seg å være en blanding av mormonisme, Star Wars og ad hoc-oppfinnelser fra en litt for fantasifull misjonærhjerne. Og er når alt kommer til alt eldste Cunninghams nyoppfinnelser noe verre enn de fortellingene profeten Joseph Smith kom med, og som ble opphavet til en religion med millioner av tilhengere?

Så får vi heller bære over med at ikke alle vitsene fungerer like bra i norsk språkdrakt, «afrikanernes» lett gebrokne norsk som gjør at det ofte blir vanskelig å helt få med seg hva de synger i sangnumrene eller at stykket bærer preg av å være skrevet for et amerikansk publikum der mormonkirken er en institusjon på en ganske annen måte enn i Norge.

This slideshow requires JavaScript.

Religioner.no-lenker:

 ,