Aktuelt

Farvel til det sekulære Tyrkia?

religioner      |      10/07/2016

Erdogan-regimet: Slutten på det sekulære Tyrkia, eller en ny nasjonalisme?

Av John Færseth

Siden Recep Erdogans Rettferdighets- og utviklingsparti AKP kom til makten i 2003 har flere
advart mot en islamisering av tyrkisk politikk Eksempler som blir trukket frem er oppheving av forbudet mot hodesjal i offentlige bygg, mislykkede forsøk på å regulere salg av alkohol og elimineringen av de militære som maktfaktor – en institusjon som tradisjonelt har betraktet seg som voktere av den sekulære arven etter republikkens grunnlegger Mustafa Kemal Atatürk. I tillegg kommer en autoritær dreining med større makt til presidenten, og begrensninger på ytrings- og pressefriheten.

Men hva er det egentlig vi ser i dagens Tyrkia? En vending mot islamsk fundamentalisme, en nytolkning av hva det tyrkiske består i eller en forsterking av trekk som har eksistert lenge?

Den ottomanske arven

Det moderne Tyrkia er en etterfølger av Det ottomanske riket, som i sin storhetstid inkluderte mye av Midtøsten og Sørøst-Europa. Riket var i stor grad organisert på religiøst, ikke på etnisk eller nasjonalt grunnlag, og innbyggerne var inndelt i milleter ledet av sine respektive religiøse ledere. For den muslimske befolkningen – som langt fra bare var tyrkere – betydde dette at de ble styrt etter islamske lover slik de ble tolket av den forholdsvis liberale Hanifi-skolen.

De ottomanske sultanene var også kalifer eller overhoder for alle muslimer, selv om dette mest av alt var en selvbestaltet ærestittel uten noe særlig religiøst innhold. Da den ikke spesielt fromme levemannen Abdulhamid II forsøkte å gi den nytt innhold på 1800-tallet, møtte han motstand både fra arabiske ledere og fra de sekulære ungtyrkerne.

Den siste sultanen ble avsatt i 1923, etter nederlaget i første verdenskrig. Ut fra kjerneområdene i Lilleasia skapte krigshelten Mustafa Kemal Atatürk en tyrkisk nasjonalstat. For å markere bruddet med fortiden ble hovedstaden i den nye republikken lagt til Ankara i stedet for sultanenes kosmopolitiske Konstantinopel eller Istanbul.

Opprettelsen av republikken ble fulgt av en revolusjon i forholdet mellom stat og religion. Islamske lover ble erstattet med sekulære, kvinner ble likestilt med menn på alle områder, skolene fullstendig sekularisert og tradisjonell klesdrakt forbudt og erstattet med vestlig. Sufi-losjene som hadde spilt en viktig rolle i det ottomanske riket ble stengt, og en rekke berømte moskeer som i sin tid hadde vært bysantinske kirker og derfor var viktige symboler for den ottomanske erobringen ble restaurert og gjort til museer.

Mens Atatürks reformer ofte har blitt fremstilt som en sekularisering etter fransk modell med fullt skille mellom stat og religion, kan det like gjerne sees som en prosess der religionen ble fullstendig underlagt staten. For eksempel bestemte regjeringen at Koranen og bønneropene skulle oversettes til fra arabisk til tyrkisk, til tross for protester fra de troende, og opprettet til og med et eget religionsdirektorat, Diyanet, som fikk som oppgave å ansette og lønne imamer, finansiere moskeer og ha oppsyn med ansvaret for prekener i forbindelse med fredagsbønner. Diyanet spilte en viktig rolle i moderniseringen ved å gi denne religiøs sanksjon, men fungerte også som en erstatning for kalifatet.

Atatürks forhold til islam er omdiskutert: Noen anser ham som ateist og viser til uttalelser om at han «helst ville se all religion på bunnen av havet», mens andre ser ham som en forkjemper for et islam tilpasset en moderne verden. Mens han arbeidet personlig for å fremme en vitenskapelig verdensanskuelse, sørget han også for å innføre en offisiell historieskriving der pseudovitenskap ble brukt til å fremheve Tyrkia som opphav til nær sagt all sivilisasjon.

Arven fra Atatürk ble lenge ivaretatt av de militære, som flere ganger har grepet inn og avsatt valgte regjeringer som de har oppfattet som en trussel mot sekularismen eller republikanske verdier. Siste gang dette skjedde var i 1997, da det islamske Velferdspartiet som AKP vokste ut av ble presset ut av en koalisjonsregjering og året etter forbudt. Tyrkia har imidlertid forblitt et religiøst land, og en undersøkelse fra 2012 viste at 97 % trodde på Gud mens 67 % anså religion for å være viktig i livet deres.

Erdogans suksess

Recep Tayyip Erdogan har styrt Tyrkia siden 2003, først som statsminister og fra 2014 som president. På 70- og 80-tallet var han aktiv i Velferdspartiet. Under kuppet var han ordfører i Istanbul, noe som fikk ham dømt til fire måneders fengsel for «oppfordring til religiøst hat» etter å ha lest opp et nasjonalistisk dikt som sammenlignet de troende og moskeene med militæret som det som gjorde Tyrkia sterkt. To år senere gjorde han imidlertid comeback som leder for Rettferdighets- og Utviklingspartiet, på tyrkisk forkortet til AKP.

AKP hevder å ha fjernet seg fra politisk islam og sammenligner seg med kristendemokratiske partier i Europa. På kort tid ble det Tyrkias største parti. Einar Wigen, stipendiat ved UIO og ekspert på tyrkisk politikk, mener denne suksessen ikke utelukkende skyldtes de islamske elementene i programmet. Dette var ikke alene nok til å skaffe dem bred appell, men fordi deres forgjengere hadde blitt utsatt for et kupp, var de det eneste partiet som unnslapp ansvaret for den tyrkiske finanskrisen i 2001. Når partilederen også hadde sittet i fengsel for å sitere et dikt, kunne de med en viss berettigelse presentere seg selv som demokratiets, ytringsfrihetens og menneskerettighetenes parti ved valget i 2002.

– Dette gav dem appell hos et bredt spekter av velgere, fra forretningsfolk og sentrum-høyrevelgere med ambisjoner om EU-medlemskap via sosialkonservative til religiøse nasjonalister som mener at islam er best i tyrkisk variant og at tyrkerne er best som muslimer, i tillegg til hos islamistiske organisasjoner, forklarer Wigen.

Religionsforsker Anne Ross Solberg forteller at at Erdogans religiøse bakgrunn er fra Naksibendi-brorskapet, en etterfølger av en av de gamle sufi-ordenene fra Det ottomanske riket som har overlevd i form av uformelle nettverk selv om ordenen som sådan har vært forbudt.

– Brorskapet har tradisjonelt stått for en forholdsvis ortodoks tolkning av islam, uten de ekstatiske elementene mange forbinder med sufisme, sier Solberg som legger til at dette er en bakgrunn han deler med mye av politisk islam i Tyrkia.

– Det er også dem som har forsøkt å stemple ham som fundamentalist ved å publisere gamle bilder der han sitter ved føttene til brorskapets sjeik eller overhode, sier Solberg.

På 1980-tallet bidro disse nettverkene bidro til fremveksten av en ny forretningsklasse i Anatolia (Lilleasia), som var preget av et sterkt fokus på personlig moral, herunder arbeidsmoral, og på å hjelpe hverandre frem. Denne klassen ble et lokomotiv for økonomisk vekst i Tyrkia, som igjen bidro til at Erdogan og AKP utfordret gamle makteliter. – Mens penger flyttet seg fra den sekulære eliten til mer konservative innlandstyrkere, følte mange seg fortsatt marginalisert fordi så mye makt hadde gått i arv i den sekulære eliten, forklarer Anne Ross Solberg.

AKPs første år ved makten ble en suksesshistorie med økonomisk vekst, utbygging av velferdsordninger og høyere levestandard for millioner av tyrkere. De fikk også goodwill i vest ved å gi mer spillerom til minoriteter, i første rekke de gjenværende kristne der de fleste ble fordrevet på 1920-tallet. Erdogan fremstod som moderat konservativ, tilhenger av økonomisk liberalisering og av NATO- og EU-medlemskap, og som en forkjemper for demokrati og politisk stabilitet i et land som tidligere hadde vært preget av en «dypstat» utenfor demokratisk kontroll og av gjentatte militærkupp. Siden 2011 har dette imidlertid blitt avløst av en autoritær dreining med angrep på journalister, dommere og andre kritikere av presidenten og regjeringen og begrensing av forsamlingsfriheten – riktig nok i et land uten særlig gode tradisjoner på dette området.

Erdogan benekter som sagt å være islamist, og omtaler seg fortsatt som tilhenger av et sekulært Tyrkia. Samtidig har partiet gitt langt større frihet enn tidligere for dem som ønsker å markere religiøsiteten sin åpent, noe som har gjort ham populær blant tradisjonelt orienterte tyrkere på den lilleasiatiske landsbygda, et segment av befolkningen som i liten grad har vært fremme i en offentlig sfære dominert av kemalisme. Dette har blant annet gitt seg utslag i opphevelse av forbudet mot hodetørklær ved universitetene og for offentlig ansatte, med unntak av militære, politiet og domstolene. Samtidig har det vært lite positiv islamisering av lovverket med unntak av et forsøk på å innføre restriksjoner på salg og reklame for alkohol, som riktig nok i praksis ville vært mildere enn de norske ettersom barer og restauranter ville kunne skjenke natten lang, men som ble stoppet av opposisjonspolitikere som advarte mot at dette kunne skade den viktige turistindustrien.

Religionsdirektoratet Diyanet har derimot fått en ny og mer politisert rolle. Det har blant annet fåttansvar for å utstede halasertifikater, og har begynt å gi fatwaer om alt fra bruk av toalettpapir (som er akseptert) til hundehold (som ikke er det). Det har også i stor grad fått ansvar for å avgjøre hva som er og ikke er islamsk, noe som har skapt vansker for religiøse minoriteter i ytterkantene av islam, i første rekke Tyrkias 7-8 millionene alevier.

For de kristne, som har røtter tilbake til Bysants og derfra til urkirken og som i dag ikke utgjør mer enn ca. 160 000, er situasjonen komplisert. Mens Erdogan har et tilsynelatende godt forhold til overhodet for Den gresk-ortodokse kirken, patriark Bartholomeos, og har sørget for at flere kristne institusjoner har fått tilbake eiendommer, har flere kjente moskeer som har vært museer siden opprettelsen av republikken igjen blitt åpnet for bønn. Disse moskeene ble opprinnelig bygget som kirker, og var derfor viktige symboler for den ottomanske erobringen på samme måte som det å gjøre dem til museer symboliserte den tyrkiske republikken, slik at gjenåpningen fremstår som en ny runde symbolpolitikk i et islamsk og ottomansk orientert Tyrkia. Sjansene er likevel små for at dette vil skje med den berømte Hagia Sofia i Istanbul, selv om flere tusen demonstranter krevde dette i mai 2015.

Den tyrkiske kreasjonistbevegelsen

Et fenomen som har fått mye omtale de siste årene er kreasjonismen, som har vært på fremmarsj i den tyrkiske offentligheten siden 1980-tallet. Mens bare 25% av tyrkerne opplyser at de tror på evolusjon, er den “vitenskapelige” kreasjonismen en amerikansk import, som riktig nok har tatt en egen tyrkisk form siden Koranen i motsetning til Bibelen er vag på hvordan skapelsen fant sted eller hvor gammel jorden er. I stedet for å fremstille utviklingslæren som trussel mot skriftens autoritet har derfor islamske kreasjonister hevdet at den leder til ateisme, og dermed til moralsk kollaps.

Mens evolusjonslæren har vært pensum i skolene siden 1920-tallet kom skapelsesberetningen inn som “alternativ teori” i 1985, altså en god stund før islamske partier havnet i maktposisjon. Fremstillingen av forholdet mellom “teoriene” har variert, men det har blitt mer og mer vanlig å omtale dem som likestilte. En viktig forkjemper for tyrkisk kreasjonisme har vært organisasjonen BAV eller «Stiftelse for vitenskapelig forskning», som har arrangert konferanser, invitert amerikanske kreasjonister og spredt bøker og traktater med støtte fra amerikanske Institute for Creation Research, til tross for protester fra studenter og akademikere. Forskere og andre som har protestert mot kreasjonismens fremvekst har opplevd å bli uthengt som “kommunister” eller “maoister”.

BAVs grunnlegger og “ærespresident” er TV-predikanten Adnan Oktar, bedre kjent under navnet Harun Yahya. Yahya er kjent langt utenfor Tyrkia, og lett gjenkjennelig i sin hvite armanidress, flankert av et harem av lettkledde jenter og unge, muskuløse menn. I 2007 vakte han oppsikt ved å sende ut gratiseksemplarer av sin åtte hundre sider tykke «Atlas of Creation» til universiteter og politikere verden over, uten at dette fikk særlig annen effekt enn å skape debatt om islamsk radikalisering selv om Yahya selv mener at boken har fått 90% av europeere til å tvile på darwinismen. Yahya har også gjort seg bemerket ved å fremme konspirasjonsteorier om jødenes og frimurernes verdensmakt.

Yahya hadde et godt forhold til det islamske Velferdspartiet da dette satt ved makten, og det finnes bilder av ham sammen med Erdogan fra den tiden da denne var borgermester i Istanbul. Mens han den dag i dag støtter Erdogans islamsk fargede nasjonalisme, ser AKP ut til å ha distansert seg fra Yahya selv om en domstol så sent som i 2008 stengte tyrkernes tilgang til bloggplattformen WordPress fordi denne inneholdt kritiske blogger om Yahya.

Mens Erdogan selv ikke har uttalt seg om kreasjonisme har kritikere beskyldt utdanningsmyndighetene og AKP for å finansiere kreasjonistkonferanser. Vitenskapelige miljøer har også uttrykt bekymring for politisering av det nasjonale vitenskapsrådet Tubitak, for eksempel da et nummer av rådets tidsskrift ble stoppet på grunn av et omslag som viste Charles Darwin i forbindelse med jubileet for utgivelsen av Artenes Opprinnelse.

Temmingen av de militære

Mye av grunnlaget for dagens Tyrkia ble lagt allerede for over tretti år siden, da militæret – som lenge hadde sett seg selv som voktere av den tyrkiske republikken – grep makten i en situasjon preget av venstre- og høyreradikal vold og et begynnende opprør fra kurderne i øst. I kjølvannet av kuppet ble det skrevet en ny grunnlov, samtidig som mye av det gamle politiske systemet ble erstattet med et nytt der religionen fikk en større plass enn tidligere.

– Mange mener at statskuppet i 1980 var en av de viktigste hendelsene når det gjaldt å legge grunnlaget for dagens Tyrkia, forteller Anne Ross Solberg. – Fordi de fryktet kommunismen valgte generalene å alliere seg med det fremvoksende konservative og islamske segmentet, som en motvekt mot “den røde faren”. Dermed utviklet det seg en ny type syntese som erstattet den tradisjonelle venstreorienterte sekularismen, en høyresekularisme som var mer bekvem med islam.

Til tross for advarsler har AKP-regjeringen unngått en tilsvarende skjebne, og i stedet klart å få militæret inn under sivil kontroll. Den første styrkeprøven kom i 2007, da militæret publiserte en offentlig protest mot at AKP hadde valgt utenriksminister Abdullah Gül, som ble oppfattet som islamist, som presidentkandidat og oppfordret parlamentet til å kaste regjeringen, altså ikke ulikt det blodløse kuppet i 1997. Kuppforsøket slo imidlertid tilbake på dem selv da parlamentet – der AKP hadde majoritet – ikke gav etter, samtidig som AKP erklærte kategorisk at det var opp til dem selv å avgjøre hvem de ønsket som presidentkandidat. Militæret mistet ytterligere prestisje i februar 2010, da en rekke høyrere offiserer ble arrestert og beskyldt for å ha planlagt et kupp, hvorav 17 ble dømt, inkludert flere generaler.

Islamisering eller en ny nasjonalisme?

Det er liten tvil om at Erdogan har skapt et nytt Tyrkia. Militæret er borte som maktfaktor, selv om det kan komme tilbake som støttespiller for AKP og dermed som begrensende faktor for senere regjeringer. Kuppforsøket førte også til en ny grunnlovsendring der presidenten ble folkevalgt i stedet for å være valgt av parlamentet, og fikk en mye sterkere maktstilling enn tidligere, og bidro dermed til en autoritær dreining i et land med en lang tradisjon for en “sterk mann”.

AKPs makt har også blitt styrket av maktkampen mot den islamske Gulen-bevegelsen, oppkalt etter grunnleggeren Fethullah Gulen. Bevegelsen baserer seg på tankene til teologen Said Nursi (1877-1960), som ønsket å smelte sammen religion og vitenskap til en syntese der naturvitenskapen i stedet for å utfordre religionen skulle styrke den ved at man forstod skaperverket bedre. En sentral virksomhet for bevegelsen har derfor vært å drive skoler, både i Tyrkia og andre land.

– Målet er å skape en en «gyllen generasjon» som både er fromme og akademisk dyktige, og som kan bidra til å endre samfunnet i en positiv retning. Dermed bli utdanning viktig, forklarer Anne Ross Solberg.

– Dette er ikke religiøse skoler, de følger stort sett landets læreplan og den viktigste forskjellen mellom Gulen-skolene og andre privatskoler er vekt på naturfagene i tråd med Nursis ideer. I den grad det misjoneres skjer dette indirekte ved å være gode eksempler litt på samme måte som mormonere i USA – man skal være høflige, hyggelige, ikke røyke, drikke eller banne og på den måten eventuelt gjøre studentene interessert i islam.

Gulenbevegelsen har blitt sammenlignet med kalvinismen fordi den vektlegger arbeidsmoral og personlig integritet, mens suksess i dette livet oppfattes som et tegn på at man har Guds nåde. I motsetning til Velferdspartiet og AKP, som bygger på reformert politisk islam og derfor har søkt politisk makt, ønsker den å endre samfunnet nedenfra gjennom misjon. Fordi Gulen-skolene siden 80-tallet har oppfordret studentene til å gå inn i viktige posisjoner, kom tilhengerne etter hvert til å bekle en rekke viktige stillinger, særlig i politiet og påtalemyndighetene. Fordi de delte syn på markedsøkonomi og hardt arbeid som veien til suksess og var enige i forhold til demokratisering, fungerte de som allierte for AKP mellom 2007 til 2012. Gulen spilte også en viktig rolle i Erdogans utenrikspolitiske offensiv fordi skolene skapte goodwill som det offisielle Tyrkia kunne trekke veksler på. I 2012 tok imidlertid det gode forholdet slutt etter en konflikt om hemmelige forhandlinger med den tyrkiske geriljaen PKK der en riksadvokat tilknyttet Gulen kalte lederen for etterretningstjenestene inn på teppet, noe som fikk Erdogan til å frykte bevegelsens makt.

Motsetningene ble til åpen konflikt sent i 2013, da AKP forsøkte å avvikle systemet med «puggeskoler» for å komme inn på universitetene der mange ble drevet av bevegelsen, mens Gulen-folk i påtalemyndighetene svarte med å innlede korrupsjonsetterforsking mot fremstående AKP-medlemmer. Resultatet ble en politisk utrensking av Gulensympatisører.I kjølvannet av oppgjøret med Gulenbevegelsen og den følgende utrenskingen av politiet har AKP i stor grad vendt seg til nasjonalistiske miljøer. Disse har i løpet av AKPs regjeringstid selv har blitt mer religiøse, selv om “religiøse” ikke her helt presist, ettersom de hovedsakelig er opptatt av religion som disiplinerende kraft og del av det å være en god tyrker, snarere enn som tro, forklarer Einar Wigen.

– Tyrkisk nasjonalisme har alltid hatt et islamsk element der det å være tyrker inkluderer å være muslim, samtidig som politisk islam i Tyrkia alltid har hatt sterke elementer av tyrkisk nasjonalisme. Mye av retorikken har handlet om å løfte Tyrkia opp, det er lite snakk om islamsk lov, sier Wigen.

Deutsche Welle skrev i mai i år at sjansene for at Tyrkia skal bli en islamsk stat er små, både fordi det er liten sjanse for at AKP vil kunne oppnå de to tredjedels flertall som kreves for å endre grunnloven og fordi et eventuelt forsøk ville få tyrkerne til å ta til gatene slik de gjorde sommeren 2013.

En undersøkelse fra 2013 viste at bare 12 prosent av tyrkerne ønsker å endre lovene i retning av sharia og at bare et par prosent ønsker å straffe frafall fra islam –  altså omtrent like mange som i europeiske land som Bosnia og Albania og et mindretall selv i AKPs grunnfjell, milevis unna de over 80 prosentene som ønsker det samme i Pakistan. Forslag om å erstatte den sekulære grunnloven med en religiøs har også blitt kontant avvist av Erdogan og andre ledere for AKP som har gjort det klart at de ønsker en sekulær grunnlov, riktig nok med en mer «liberal sekularisme» som gjør det mulig for alle å leve ut sin tro eller ikke-tro.

Einar Wigen mener at alliansen med liberale krefter som brakte AKP til makten har forandret deler av de konservative miljøene partiet sprang ut av, ved at disse har begynt å ta sine egne argumenter på alvor. En del av dem som tidligere krevde frihet til å være konservative har også blitt skjøvet bort av den nasjonalistiske og autoritære dreiningen.

– Mange av dem som begynte med hijab for femten år siden argumenterte med personlig frihet, altså retten til å være konservativ. Enkelte av disse har nå tatt den av seg, de sier at den har utspilt sin rolle og nå betyr underkastelse under staten.

Samtidig mener Wigen at det at staten trekkes tilbake kan bety mindre begrensninger på uformelt press.

– Den sentrale kampen har vært mot en svært inntrengende stat som hadde en tendens til å legge seg opp i innbyggernes liv på en rekke områder, noe den har begrunnet med sin rolle i å sikre sekularismen. I denne dragkampen har det hele tiden vært snakk om ”frihet fra” statlig inngripen, men dette har resultert i større sosialt press, ettersom det gir friere spillerom for blant annet nabokjerringer.  I Tyrkia har man et eget begrep for dette, man kaller det nabolagspress. Selv om nabolagspresset ofte begrunnes religiøst og i størst grad utøves i konservative nabolag, er det ganske stor variasjon fra sted til sted, sier Wigen.

Takk til Morten Myksvoll for hjelp og innspill

 

Religioner.no-lenker:

• Religionsfriheten gjelder også muslimer
• Religionsfrihet i Russland
• Amerikansk fengsel diskriminerer mot satanister

Lenker:

• Deutsche Welle: Sharia in Turkey not the real problem. 
• Al-Monitor: Is Turkey heading for Sharia rule?
• Reuters: Turkish parliament speaker provokes row with call for religious constitution
• Balkanist: The Islamic sex cult supporting Turkeys prime minister 
• Pew Forum: The Worlds Muslims full report. 
• The Economist: Anatolia (mostly) loves Erdogan
• BBC: Turkey to ban late-night sales of alcohol
• The Turkey Analyst: The Rise of Diyanet: the Politicization of Turkey’s Directorate of Religious Affairs
• Al-Monitor: Another Byzantine Church Becomes Mosque in Turkey
• Voice of America: Creationists Making Inroads at Turkish Universities
• Deutsche Welle: Opinion: Sharia in Turkey – Not the real problem

 Adnan Oktar, Atatürk, Erdogan, Fetullah Gulen, Gulen-bevegelsen, Harun Yahya, hijab, islamisering, islamisme, kemalisme, religionsfrihet, Tyrkia