Aktuelt

Gabriel besøker St Edmund-kirken

Hans Olav Arnesen      |      05/11/2012

Gabriel er en katolsk spanjol på besøk i Norge. Hver søndag frem til jul skal han besøke en ny kirke i Oslo. Denne gangen tok Gabriel turen til St Edmund-kirken i Møllergata for å se hvordan en anglikansk gudstjeneste arter seg.

Av Gabriel Barbero Consuegra og Hans Olav Arnesen

St Edmund-kirken i Møllergata i Oslo

Klemt mellom noen større og nokså uskjønne bygninger i Møllergata ligger et bittelite sukkertøy av en kirke. Det er den anglikanske St Edmund-kirken som Gabriel har valgt å besøke denne søndagen.  Kirken er svært liten, men når man først kommer inn føles den mer romslig enn man skulle tro. Gabriel syntes kirken var søt, og mente dens beskjedne størrelse gav større intimitet, men i tillegg også reflekterte Jesu lære:

“Dersom Kristus hadde ett mål gjennom sitt liv på jorden var det å fremme ydmykhet. Og denne kirken, St Edmund, ser ut til å ha merket seg dette målet Jesus Kristus hadde, og holder på troen på ham i et lite og fint sted. “

Gabriel var kanskje ikke lenger like overrasket over prestens kjønn, også forrige søndag opplevde han en kvinnelig prest i Oslo domkirke, men han ble svært overrasket over at presten, Janet Heil,  ønsket alle som deltok i gudstjenesten velkommen etterhvert som de kom inn:

“Vi introduserte oss til henne, vi snakket med henne om hvor vi kom fra og om vår interesse i å delta i gudstjenesten. En plakat sa: “Alle er velkomne her”, og det var virkelig tilfellet. Ved å være i dette Kristus-huset kunne vi føle oss som om vi var i vårt eget hjem, fordi det faktisk var slik. Jeg er sikker på at, når vi er i Herrens Hus, uavhengig av konfesjonen vi tilhører, vil vi føle det slik. På den bakre veggen så vi flagg fra alle land verden over: jeg så naturligvis etter mitt eget lands flagg, Spania, og jeg fant det, akkurat i midten, med dets farger, rødt, gult og rødt. Dette var en stor overraskelse for meg, og en glede.”

Før gudstjenesten fikk vi tildelt en brosjyre som forklarte hva som skulle skje under gudstjenesten. Gabriel er ikke vant med dette hjemmefra, og selv om han opplevde det samme forrige søndag var han like gledelig overrasket denne gangen. Enda gledeligere var det naturligvis at teksten i St Edmund-kirken stod på et språk som Gabriel forstår, nemlig engelsk. Engelsk var det liturgiske språket, men også før og etter gudstjenesten konverserte man på engelsk. Også dette forundret Gabriel, for ifølge ham er det slett ikke vanlig å snakke sammen i kirken i Spania:

“(…) normalt går folk inn i kirken, og fra dette øyeblikket blir de værende på sine plasser, sittende og vente på presten, reflektere, be og meditere. Men å snakke med andre  blir ansett for å være respektløst ovenfor Gud.”

Gabriel likte godt denne uhøytidelige stemningen, selv om den var uvant.

Generasjonsmessig var det en blandet forsamling. Det var mange barn tilstede, flere av dem syntes å være der sammen med sine besteforeldre. Morgenens gudstjeneste var da også en familiegudstjeneste. Det innebar at språket var noe forenklet, og det var et sterkt fokus på barna. En mer tradisjonell gudstjeneste blir holdt av og til for dem som savner dette, og en slik messe ble faktisk avholdt klokken 18. samme kveld. Menigheten var også nokså internasjonal, selv om mange naturlig nok hadde et britisk opphav. Det var en intim forsamling. Det er vanlig også i lutherske og katolske kirker at man håndhilser på dem rundt seg, men her var det mange som forlot benkene sine og gikk rundt og hilste på hele menigheten. Også presten, Janet Heil, gikk rundt og håndhilste på hele forsamlingen og ønsket oss fred.

 Sogneprest  i St Edmund-kirken, Janet Heil, tar sin britiske humor med seg inn i kirkerommet. Når hun tiltrådte sin stilling i Oslo hadde hun også som mål å skape en barnevennlig gudstjeneste. Det har hun lykkes med. Antallet barn lå tidligere på null, men denne søndagen var kanskje så mange som femten barn tilstede i den vesle menigheten. 

Prestelig humor og barnetekke

Selv om Gabriel altså ikke var like forundret over prestens kjønn som han ville vært for en uke siden, var han svært forbauset over hvor morsom hun var. Presten spøkte og interagerte med menigheten under hele gudstjenesten. Selv i en familiegudstjeneste er likevel den anglikanske liturgien svært formell, så det var en fascinerende kontrast mellom de alvorstunge faste elementene av gudstjenesten, og vitsingen imellom disse. Presten spøkte blant annet med at hun hadde mistet vekt; “tilsvarende bagasjekvoten på Ryan Air. Det beklagelige var selvfølgelig at jeg hadde en bagasjekvote med vekt å miste”.

På ett tidspunkt gikk presten egenhendig rundt i kirken med en bolle med sukkertøy som hun delte ut til barna. Hun bad dem ta godt vare på innpakningen. Naturligvis, tenkte vi, man vil jo ikke ha sukkertøypapir liggende igjen på kirkebenkene, men det skulle vise seg at hun hadde større planer for sukkertøypapirene enn kun å forsikre seg om at de endte i søpla. Gudstjenesten var den første søndagen etter allehelgenersdag og derfor var dette temaet for messen. “Hva er allehelgenersdag?”  Jo, svarte ett av barna, det hadde med helgener å gjøre. “Hva er helgener da?” Jo, det hadde noe med fotball å gjøre. Joda, det kunne godt være at det fantes et fotballlag som het noe med “saints”, men, forklarte presten, helgener er likevel noe annet. På samme måte som barna nå hadde et søtt sukkertøy i munnen å suge på, var helgener mennesker som hadde smakt Guds guddommelige sødme. Presten bad barna se på den gjennomsiktige innpakningen. Var det noe kliss som satt fast på den? Var det skrukkete og hadde fingeravtrykk? Det symboliserte de vanskelige og vonde tingene i livet. Alle problemene. Men hvis barna holdt det opp og forsøkte å se igjennom det, klarte de ikke likevel å se henne? Det var det helgenene også klarte å gjøre. De så igjennom alle de vanskelige og problematiske tingene i livet og verden, og så Gud. Det var dette som gjorde dem til helgener.

Den genuine mestringen av og følelsen for musikken som denne unge organisten utviser får meg til å tro at han har en lovende fremtid

Ung orgelvirtuos

Som pedagog satt Gabriel naturligvis pris på denne kreative og lystbetonte måten å lære barna om kristendom på. Det var likevel ikke det eneste han satt pris på ved denne gudstjenesten i St Edmund-kirken. Gabriel er svært opptatt av musikk. Selv om han er pedagog av utdanning er det musikk og religion som er hans store lidenskaper. I St Edmund-kirken var store deler av menigheten aktivt med og sang når det var tid for salmer. Det var også et kor som stod på begge sider av alteret. Det bestod i hovedsak av kvinner, men også to menn. Det var ingenting å utsette på sangferdighetene i menigheten, men aller mest begeistret var Gabriel over den unge organisten:

“(…) Edward Dean, en veldig ung organist, jeg tror kanskje han er omkring seksten år gammel, beviste at han har et godt grep på instrumentet. Den genuine mestringen av og følelsen for musikken som denne unge organisten utviser får meg til å tro at han har en lovende fremtid. Det kan være at vi vil høre fra ham i fremtiden. Gratulerer til Edvard. “

Nattverden bød også på overraskelser for Gabriel. For det første var han ikke vant til å knele ved alterringen. For det andre var han overrasket over at alle drakk direkte av den samme kalken, som en diakon eller kirkehjelper tørket av mellom hver slurk: “(…)” en annerledes, og antagelig dypere måte å dele med andre mennesker på,” mente Gabriel.

Igjennom denne messen var både barna og de fattige representert

Barna og de fattige
Avslutningsvis var det tid for kunngjøringer og beskjeder, men presten spurte også om det var noen som hadde bursdag. Det var det, og hele menigheten sang “Happy Birthday”-sangen akkompagnert av orgelet. Dette syntes Gabriel var artig, men det som gjorde sterkest inntrykk på Gabriel var nok at en rom-kvinne, som stod utenfor kirken og tagg om penger, fikk komme inn i kirken og motta nattverden sammen med resten av menigheten.

(…) denne kvinnen hadde deltatt i gudstjenesten og når det ble tid for nattverden deltok hun i dette sakramentet, og hun gikk for å ta i i mot det innviede nattverdsbrødet med et strålende smil i ansiktet, full av lykke over betydningen av å være nær Kristus. Det var virkelig som å se Gud like nær oss, fordi barna og de fattige er nærmest Jesus. Igjennom denne messen var både barna og de fattige representert.”

Gabriel lot seg både more, imponere og røre av den anglikanske gudstjenesten i St Edmund-kirken. Hvilken kirke bør Gabriel besøke neste søndag? Det kan du være med å bestemme. Kom gjerne med et forslag i kommentarfeltet under, eller bruk nettsidens kontaktskjema.

Religioner.no lenker:

 

 Gabriel Barbero Consuegra

 

 , , , ,