Gnosis på englenes gård
Gnostisismen er ikke død. Den lever i beste velgående på Englagård i Asker.
Tekst: Hans Olav Arnesen. Foto: Inger Bult
Englagård
I hjertet av Asker ligger en fredfylt oase bestående av to hvitmalte trehus som sammen bærer navnet Englagård. Stedet huser en rekke atelierer, og også en kafé, men vi er ute etter noe mer mystisk og langt mer eksotisk. Englagård rommer nemlig også Norges eneste gnostiske kapell.
Det er lite ved Englagård som tyder på at det huser en arvtager til antikkens gnostisisme. Riktignok er stedet visstnok hjemsøkt, men det synes ikke å være noe problem for Tine Blix som møter oss på gårdsplassen. Tines beretning om hvordan Englagård ble til er en god analogi til det gnostiske fellesskapet som har funnet sitt hjem der. I likhet med gnostisismen vansmektet bygningene i mangel på både mennesker og kjærlighet, men takket være et knippe ildsjeler, kanskje av det noe romantiske slaget, har det blitt pustet nytt liv i dem.
Tine Blix er en av ildsjelene som har restaurert Englagård som i dag huser kunstnere, healere, musikere, hudpleiere og tankefeltterapeuter
Ikke misjonerende
Ecclesia Gnostica Norvegia, som menigheten kaller seg, er ikke stor og har heller ingen ambisjoner om å bli det. Foruten oss er det fem fremmøtte som skal delta på søndagsmessen. Nesten halvparten av dem viser seg siden å være religiøse eksperter, henholdsvis presten Jan Valentin Sæther, diakonen Terje Dahl Bergersen, men også kandidaten med det noe krevende navnet Eliza Ingrid Wanjilukali Berdnik Soleim.
Vi vet ikke mye om hva som venter oss. Hva er egentlig gnostisismen? Religionshistorikere og klassisister er så visst ikke enige om det. På mange måter kan gnostisismen ses på som en slags samlebetegnelse som favner om ulike retninger som markionittene, valentinenserne og manikéerne. Noen fellestrekk er et konfliktfylt forhold til kristen ortodoksi og en kosmisk dualisme av nyplatonsk art hvor den materielle verden gjerne ses på som et fengsel man må bryte ut av for å vende tilbake til lyset. Det eneste gjenlevende, gnostiske trossamfunnet med en ubrutt tradisjon fra antikken er mandéerne. Denne gruppen er i dag på kanten av utryddelse som følge av sekterisk vold i Irak. Ecclesia Gnostica Norvegia hevder å trekke på alle disse retningene så vel som gnostiske evangelier og tekster, blant annet fra det såkalte Nag Hammadi-funnet. Det store mangfoldet utgjør øyensynlig ikke noe problem for kirken, og på sin egen hjemmeside påpeker de også at de bygger sin praksis på en tradisjon som karakteriseres av heterodoksi.
I Englegård er det rom for både åndelig og kunstnerisk kreativitet
Det nyinnvidde kapellet ligger, som seg hør og bør, i Englegårds kjeller. På veien dit går vi forbi skulpturer og en lang rekke malerier. Hele bygget oser av kreativitet. I det vi går ned kjellertrappen ledes tankene hen på antikkens mysteriekulter. Ikke minst Mithras-kulten var kjent for sine underjordiske kultsteder. Kapellet kommer vi ikke umiddelbart inn i, men blir henvist til lave trebenker i et lite, hvitmalt forkammer. På et lite bord står en trearmet lysestake som symboliserer Treenigheten. Langs veggene henger det bilder med buddhistiske motiver, blant annet et par mandalaer. I en bokhylle står det bøker om albigenserne, hermetismen, de gnostiske evangelier og sufismen.
At gnostikerne trekker inspirasjon fra en lang rekke kilder er det altså ingen tvil om, et inntrykk Sæther forsterker når han sier:
– Du kan lese alle verdens tekster. Fra Mein Kampf til Playboy. Det har ingen hensikt å pålegge seg selv begrensninger slik de kristne gjør.
I en times tid før messen er det tid for samtale og rom for spørsmål. Isak Wøien er den eneste lekgnostikeren som har vært her før. Han forteller oss at han har bakgrunn i Den norske kirke, men at han oppdaget en større dybde i gnostisismen hvor det var mindre fokus på hierarki og struktur, men desto større vektlegning av det åndelige:
Isak Wøien – den eneste av lekgnostikerne som har vært på messen tidligere
– Jeg har en personlig opplevelse av det åndelige. Den kan beskrives, men vil alltid være subjektiv. Alles opplevelse av Gud blir ivaretatt av gnostisismen og det finnes ingen opphøyd prest som forteller deg hva som er rett.
Jan Valentin Sæther forteller oss litt om bakgrunnen til gnostisismen, og forklarer at begrepet slik det brukes i dag først oppstod på 1700-tallet, selv om tradisjonen strekker seg tilbake til vår tidsregnings begynnelse. Å snakke om gnostisismen slik man gjør om andre religioner, eller –ismer, gir derfor ikke noen umiddelbar mening, ifølge Sæther:
– Gnostisismen er ingen -isme og det finnes ingen entydig ortodoks form. På den annen side er den en abstraksjon og kan på den måten minne om en -isme.
Det er ikke lett å få grep om gnostisismens læremessige kjerne slik den oppfattes av Sæther og de andre Asker-gnostikerne. Særlig antimaterialistiske er de ikke. Sæther sammenligner det biologiske mennesket med en løve som man må være varsom med, men det betyr ikke dermed at materielle gleder blir avvist. Snarere tvert i mot. Epikuros, som var opptatt av å veie øyeblikkets gleder mot fremtidige konsekvenser, blir trukket frem som et forbilde og blir kalt en helgen. Sæther sier det slik:
– Skal vi bli siviliserte må vi bli opplyst om det biologiske mennesket, hvordan det kan være til hinder eller til nytte. Vi må bli kjent med lysvesenet i oss.
Gudsforståelsen er det heller ikke lett å få et godt grep om. Demiurgen, skaperen av den materielle verden, blir nevnt, men det synes som om denne kraften blir sett på som noe mer symbolsk enn som en faktisk skapergud. Å vende tilbake til lyset synes å være frelsesmålet, men skal dette tolkes bokstavelig, eller som en åndelig eller intellektuell oppvåkning? Noen konkret kristologi blir vi heller ikke servert, men vi får høre at Kristos og Jesus ikke nødvendigvis er det samme. At Kristus er en tittel eller tilstand, som i deler av nyåndeligheten, vil våre gnostikere heller ikke nødvendigvis være med på. Læren er ikke ment å være dogmatisk og forblir både subjektiv og mystisk. Så sies det også flere ganger at det nettopp er gnosens mysterium som opptar Sæther og hans menighet.
Fokuset hviler altså på den subjektive erfaring, men ikke desto mindre er det noe som ligger fast – ritualene. Ecclesia Gnostica Norvegia er i et kommunionsfellesskap med amerikanske gnostikere og disse har utledet den gnostiske messen ut i fra gamle skrifter. Liturgien har blitt oversatt til norsk og følges strengt, noe som gir et objektivt, rituelt fundament man kan bygge subjektive erfaringer og tanker på. Før messen begynner får vi beskjed om ikke å fotografere, men dette skyldes at man ikke ønsker forstyrrelser under messen, fremfor et ønske om å holde dens innhold hemmelig.
Fra venstre: Terje Dahl Bergersen, Jan Valentin Sæther, Eliza Ingrid Wanjiku Kali Berdnik Soleim
Rekviemmesse
Sæther, Bergersen og Soleim var alle kledt i kjortler. De to mennene i sort og kandidaten Soleim i hvitt. Liturgien var komplisert og vanskelig å følge, men et liturgihefte gjorde det noe lettere å henge med. Kapellet oste av røkelse og lyden av bjeller gav gjenlyd i det intime kammerset. Deler av liturgiteksten ble resitert av presten alene, andre i en slags messende vekselsang med diakonen og kandidaten. Noen deler av teksten hørtes fremfor alt ut som mantraer à la det hinduiske aum. Sæthers stemme er mørk, og i noen partier ru og sjelfull, mens både Soleim og Bergersen legger seg i et høyt toneleie som en kontrast. Det var også en stor grad av deltakelse fra forsamlingen, og selv om vi ikke ble forventet å beherske den innfløkte rituelle koreografien til de tre rituelle ekspertene, var det noen ganger utfordrende å henge med.
Nattverdsritualet var langt og innfløkt og inkluderte en rekke symbolske bevegelser som dels foregikk skjult bak et krusifiks på alteret. Presten dyppet oblatet i vinen før han delte den ut, fremfor å gi dem ut separat. En gjentakende handling er blandingen av vin og vann i en messingkalk.
Det ble lest fra både Johannes åpenbaringer og fra det gnostiske Filips evangelium. Søndagens messe var en sjelemesse til ære for en amerikansk forfattervenn av Sæther og derfor noe spesiell. Avslutningsvis ble lysene slukket, ett etter ett ved hjelp av en stor lysslukker i messing.
Messen var både stemningsfull, mystisk og ikke minst svært innholdsrik. I den liturgiske teksten ble det henvist til en lang rekke overempiriske skapninger som kjeruber og serafer, Sofia, Kristos, Den hellige ånd og også en lang rekke åndelige personer fra historien. Disse inkluderte ulike skikkelser som Markion, Valentinus og Mani, men også den siste stormesteren i Tempelridderordenen, Jaques de Molay. Hvorvidt gnostikerne bokstavelig talt tror på engler og det guddommelige, eller om de i hovedsak tjener et symbolsk formål, er ikke lett å si med sikkerhet. Den samme uvissheten gjelder for ritualet. Da vi spurte Sæther om hva formålet med å blande vinen med vann var fikk vi både en åndelig-, så vel som en svært prosaisk, historisk forklaring:
– Vinen er livet og kjærligheten. Brødet er sannheten og livet.
Men Sæther påpekte også at ritualet kan ha sitt opphav i nødvendigheten av å blande vinen med vann i antikken, rett og slett fordi vinen inneholdt sterke urter, og fordi den ofte ble oppbevart i blybeholdere. Hvilke forklaringer man ønsker å vektlegge er tydeligvis opp til den enkelte. Er du på leting etter et meningsfylt mysterium kan et besøk i Ecclesia Gnostica Norvegia anbefales, men søker du etter mening gjennom dogmer og absolutte svar er nok dette feil adresse.
Menigheten er åpen for alle og krever ikke medlemskap, men ettersom kapellet er svært lite kan det kanskje være lurt å gi beskjed om at man kommer. Kirkens facebookside egner seg godt til et slikt formål.