Hekser, hedninger og høyfjell
Heksene “fløy” igjen til fjells på Pagananistforbundets sommertreff. Men hvorfor dra helt til Bloksberg når Valdres gjør samme nytten?
Tekst og foto av Hans Olav Arnesen
En hel uke hadde Paganistforeningen satt av til sitt sommertreff i 2013. Fokuset lå på åndelig vekst gjennom ritualmagi, trommereiser, meditasjon, sjamanismekurs og mye mer. En riktig åndelig godtepose, med andre ord, og Religioner.no var så heldige å bli invitert til å bli med. Et slikt tilbud takker man ikke nei til.
Hedningehytta
Det var en mandags ettermiddag i juli og jeg var på vei til Paganistforbundets sommertreff i Valdres. Nøyaktig hva denne hedenske sammenkomsten skulle bestå av var jeg langt ifra sikker på. Det var heller ikke reisefølget mitt, Ylva, som har vært så vennlig å gi meg skyss opp til hytten hvor treffet fant sted. Også hun var på sitt første hedningetreff.
Da vi utpå kvelden ankom en gigantisk hytte, et tidligere bygdehus, falt hjertet litt til ro. Blant et dusin hedninger som koste seg langs solveggen på hytten var det flere kjente ansikter. Blant disse var 2-3 åsatroende som jeg ble kjent med da Religioner.no dekket Bifrosts solsnuseremoni i desember.
Sirkeletikette
Selv om flere av hedningene hadde satt av en hel ferieuke til sommertreffet var det ikke meningen å leve det sløve hyttelivet. Programmet var tettpakket og det var aldri langt mellom innslagene. For å kunne konsentrere seg om det åndelige hadde hedningene kjøpt inn et helt sett med servise og bestikk som kun skal brukes denne uken. Alle fikk utdelt én tallerken, glass og kopp som de vasket opp selv.
Også hedninger trenger mat. Et måltid bestående av ertestuing med sjenerøse mengder chili skulle gi styrke til kveldens hovedritual, en sirkel med påkallelse av vanegudene Frøy og Frøya.
Under måltidet gikk samtalen om smått og stort. Blant annet om en mulig sammenheng mellom heksesopelimer og seksuelt depriverte kvinner i førmoderne tid. Et passende tema kanskje, særlig ettersom det var to fruktbarhetsguder vi skulle oppnå kontakt med før kvelden var omme.
Før vi begav oss ut i sommernatten for å utføre ritualet måtte vi likevel gjennom en innføring i sirkeletikette. Et vellykket ritual er avhengig av at folk oppfører seg sånn noenlunde. Trolig var dette spesielt viktig ettersom enkelte av oss ikke har vært med på et slikt ritual tidligere.
To av lederne for arrangementet, Ask og Embla, tok ansvar for å belære oss litt om skikk og bruk i en magisk sirkel. Denne sirkelen, som var kveldens hovedritual, skulle gjentas hver kveld gjennom hele uken. Sirkelen skulle utvides litt for hver kveld.
Wicca er ingen avholdsbevegelse (…)
En av de viktigste tingene vi måtte være bevisst på i ritualet var å bevare sirkelens integritet. Gjennom sirkelritualet skulle vi nemlig skape en sfære av energi. Den kom til å strekke seg opp i luften og ned i bakken så vel som ut til sidene. Dersom noen brøt ut av sirkelen før ritualet var avsluttet ville det oppstå et hull i sfæren, ble vi forklart.
Dersom man absolutt måtte ut av sirkelen, for eksempel i et ærend på naturens vegne, var det likevel en måte å gjøre det på uten å punktere energisfæren. Ved å visualisere et hull med tankene kunne man åpne sirkelen, gjerne samtidig som man laget en håndbevegelse ut fra kroppen, som om man skjøv noe til side. Deretter kunne man visualisere den lukket med en omvendt bevegelse før man forlot sirkelen.
Ask kom også innom temaet alkohol. Wicca er ingen avholdsbevegelse, noe de har til felles med de åsatroende i Bifrost. Ifølge Ask hadde riktignok wiccas grunnlegger, Gerald Gardner, hevdet at en halv flaske vin var det ideelle, men ”ham om det”, mente Ask.
Bifrosthedningen Jørgen Ingar Lyngroth skjøt inn at siden dette var et ritual som inkluderte norrøne elementer var også festen etter arbeidet med sirkelen en integrert del av ritualet. Siden fikk jeg forklart av Embla at dette var vanlig praksis også blant wiccanere og nypaganister generelt.
Ellers var det viktig å vise respekt, men dette var intuitivt for de fleste, mente Ask. Det sa seg for eksempel selv at man ikke kastet sneiper eller søppel i bålet som utgjorde sentrum i sirkelen. Å oppføre seg respektfullt ovenfor de kreftene man påkalte innebar likevel ikke at man måtte være gravalvorlig. Verken vanegudene eller andre makter er humørløse skapninger, og de tåler at folk har det artig.
Like viktig som hva man ikke burde gjøre var likevel hva man gjorde. Det var helt vesentlig for sirkelens suksess at alle bidro. Ask og Embla gikk igjennom ritualets faste bestanddeler. Noen av disse ble utført av på forhånd utvalgte personer som skulle stå for oppgaver som rensing av sirkelområdet.
En noe uvanlig del av seremonien skulle bestå av et rituelt kyss. Normalt ble kysset levert på munnen, men om noen var ukomfortable med det var det bare å vri hodet litt til siden så skulle kysset bli plantet på kinnet i stedet, forklarte Ask betryggende.
Hill Freyr – du som la ned sverdet for kjærligheten!
Ritualdeltakerne skulle også delta i påkallinger av de aktuelle maktene. Alle fikk utdelt en individuell påkallelse som de skulle fremsi på et gitt tidspunkt i ritualet. Min lød som følger: ”Hill Freyr – du som la ned sverdet for kjærligheten!” Dette var helt sikkert en referanse til Skirnesmål, hvor Frøy gir Skirne sitt magiske sverd når tjeneren skal fri til jotunkvinnen Gerd på hans vegne.
Det var også en tekst som skulle messes i fellesskap mens vi beveget oss rundt sirkelen. Om noen av oss ikke klarte å memorere denne korte teksten før sirkelritualet var det helt greit, ifølge Ask:
– Det er en chant på seks linjer, men detter man ut av det kan man også si: blablabla, whoahowda!
Det viktigste var at man aktivt deltok. Passive kikkere var uønsket. Det var også fritt frem for å improvisere. Selv hadde Ask brukt en sjamantromme da de hadde ”tjuvstartet” med en sirkel kvelden før, og det syntes han fungerte veldig bra. Riktignok var han litt bekymret for at fuktighet og temperatursvinginger skulle ødelegge spensten i trommen, men det var ikke noen mangel på reservetrommer om det skulle skje.
Jording og ritualantrekk
Før vi begav oss ut i nattemørket og sirkelen måtte vi igjennom et jordingsritual. Det ble ledet av sjamanen Christer. Han påkalte ulike makter for ulike himmelretninger.
Mange av hedningene skiftet til seremoniantrekk. Noen hadde sydd antrekkene selv, mens en kvinne, Elisabeth, hadde fått kjøpt en flott middelaldersk drakt på et teaterutsalg.
(…) dersom man har problemer med å se menn og kvinner kysse personer av samme kjønn, passer det nok dårlig å delta i et hedensk ritual av denne typen.
Åsatroparet Tommy og Stella hadde nokså matchende kjortler, men han spøkte med at han kanskje risikerte å ende opp med å bli ofret. Han hadde nemlig funnet seg en ”eggevarmerlue” som fikk ham til å se litt ut som en hane, et dyr som jo egner seg ypperlig i offerritualer.
Også jeg fikk låne en hedensk utseende kjortel med hette. Det var jeg glad for. Både for stemningens skyld, men også fordi sommernatten var overraskende kald.
Sirkelritualet
Utenfor var det skumring og perfekt atmosfære for et hedensk fruktbarhetsritual. Bålet var tent, og et alter var dekket med alle tenkelige okkulte gjenstander som pentakler, horn, kniv og kortsverd, lærpunger, skåler med honning, vann og salt, samt to store stearinlys. Ett hvitt lys for guden, og et sort for gudinnen.
Ritualdeltagerne tok plass rundt sirkelen, som var tegnet opp med runer rundt bålet. Det viste seg snart at nesten halvparten av sirkelen også bidro som rituelle eksperter i varierende grad.
Selv ritualet var svært komplekst, men bestod i hovedsak av en renselse og en påfølgende påkallelse. Renselsen ble utført med salt og vann, men også med røkelse. En mann og en kvinne stod for dette arbeidet.
Som en del av ritualet gav de også et kyss til hver og en av medlemmene i sirkelen. Og det ble ikke skilt mellom kvinner og menn, så dersom man har problemer med å se menn og kvinner kysse personer av samme kjønn, passer det nok dårlig å delta i et hedensk ritual av denne typen.
Selv hadde jeg ingen intensjoner om å være gjesten som forringet ritualet ved å feige ut, og mottok følgelig begge kyssene på munnen.
Frøya, din rause tøs! Frøy, din kåte bukk!
Renselsen var kun en forberedelse for påkallelsene, eller invokasjonene. De fremste maktene som skulle påkalles var som sagt vanegudene Frøy og Frøya, men man sørget for å gi de mindre maktene på stedet, som vettene, et forvarsel før ”De mektige” meldte sin ankomst:
”Hill alle vetter og vesener på dette sted! Hill denne plass! Vi kommer i fred og glede for å kalle opp De mektige. Og synge, tromme, feste og glede oss til Deres pris! Ta imot denne gaven som et tegn på vår gode vilje.”
Det var ikke bare de rituelle ekspertene som stod for påkallelsen. Som nevnt hadde alle fått utdelt sin egen påkallelsesformel som ble ropt, skreket og brølt ut samtidig. Det var lite å utsette på intensiteten, kanskje fordi Ask hadde spøkt med at dersom invokasjonen døde ut for tidlig ville den som først gav seg bli ofret.
Det var likevel når den seks linjer lange chanten skulle fremføres i fellesskap at vi ble stilt på en virkelig prøve. Samtidig som vi messet denne påkallelsen løp vi nemlig rundt bålet i stadig større fart mens vi holdt hender i sirkelen. På imponerende vis klarte folk å mestre dette etter hvert ganske halsbrekkende sirkelløpet samtidig som de messet frem invokasjonen. Det gjorde ikke jeg. Med ett ble jeg svært takknemlig for at Ask hadde gjort det klart at vi kunne rope ut noe uartikulert nonsens dersom vi ikke husket chanten.
Det var også rom for improviserte påkallelser. Ikke alle var særlig fromme og ærbødige sammenlignet med dem man finner i de fleste andre religioner.
– Frøya, din rause tøs! Frøy, din kåte bukk! Brølte Jørgen Ingar Lyngroth.
Jørgen mente for øvrig at det var altfor mange negative betegnelser på promiskuøse kvinner, enten det var snakk om mennesker eller gudinner. Raushet er jo en dyd i de aller fleste tilfeller, hvorfor skulle seksualiteten være noe unntak?
Bålkos og hedenske sanger
Da sirkelritualet vel var overstått var det tid for hygge rundt bålet. Mjødhornet ble erstattet av medbrakte drikkevarer og sjamantrommene erstattet med gitar. Wicca sanger som: ”We all Come From the Goddess” sørget for en virkelig hedensk stemning rundt bålet.
Praten gikk om løst og fast, både rundt bålet og mellom de ulike innslagene forøvrig. Naturlig nok var også religion et tema. I motsetning til mange andre grupper innenfor det alternative miljøet synes ikke disse paganistene, i hvert fall ikke wiccanerne, å ha noen motforestillinger mot å betegne seg som religiøse, selv om begrepet åndelig også ofte ble brukt.
Sjamanen Christer Ellingsen, som også er initiert i wicca, hadde mer til overs for andre religiøse enn ikke-troende, som han syntes synd på.
– Jeg blir trist når jeg ser ateister og folk som verken er religiøse eller åndelige”, sa Christer som mente at konservative kristne var å foretrekke fremfor irreligiøse mennesker.
Når jeg spør ham om han har mer til overs for en skikkelig kristen svovelpredikant enn en ateist svarer han:
– Jeg kan respektere lidenskapen til en slik predikant, men det blasfemiske behovet for å kontrollere andre kan jeg ikke akseptere.
Han la til:
– Jeg har en fundamentalistisk respekt for andres frihet.
Verken åsatro eller wicca kan sies å være særlig dogmatiske religioner, om man skal dømme etter hedningene på sommertreffet. Noe overraskende var det for eksempel da Ask gav fortalte at han hadde lite tro på Gerald Gardners påstand om at wicca var en årtusenerlang uavbrutt tradisjon som han hadde blitt innvidd i. Da hadde han mer tro på dateringen til den britiske historikeren og nypaganisteksperten Ronald Hutton, som mener wicca er en moderne oppfinnelse.
Vi har fått kritikk for å ikke ha noen etiske kjøreregler, bortsett fra; “gjør hva du vil, men ei til skade”
Trolig er denne skepsisen et utslag av paganismens individualistiske natur, som gjør at man ikke uten videre tar alt for god fisk. Selv ikke når påstandenes avsender er ”religionsstifteren” selv. Denne individualismen gav seg også til kjenne i de etiske refleksjonene hedningene gjorde seg på hytten.
– Du får ikke noe verre sjef enn deg selv, sa Jørgen.
Han mener at det først er når man tenker selvstendig at man blir et etisk menneske og ikke bare en automat som følger de leveregler man får servert.
– Vi har fått kritikk for å ikke ha noen etiske kjøreregler, bortsett fra; “gjør hva du vil, men ei til skade”, men meningen er at vi skal utvikle vår egen indre moral, i motsetning til det å følge ytre regler forklarer Elisabeth. Kritikken hun sikter til ble fremmet av Karl Milton Hartveit i boken Djevelen danser.
– Også i wicca har man forsøkt å utvikle moralske regler, slik som “Witches Creed”, påpekte Ask. Bifrost-hedningen Jørgen var på sin side opptatt av at moral ikke var gudegitt, noe han kunne begrunne ut i fra den norrøne skapelsesfortellingen.
– Odin skapte ikke verden, men formet det ut av råmaterialene, slik vi lager en stol, men vi skapte ikke treet stolen er laget av. Sånn er det også med menneskelig moral, mente Jørgen, som synes det er fint at hans guder ikke er perfekte, men tvert i mot gjør feil på samme måte som oss dødelige.
Finn ditt kraftdyr
Christer Ellingsen var tilstedet på paganisttreffet for å lære wicca-heksene og de andre hedningene mer om sjamanisme og hvordan sjamanistisk praksis kan brukes i religiøse og magiske ritualer i de ulike retningene innenfor hedendommen. Han er selv bevandret blant de åsatroende i Bifrost, han er også innvidd i Wicca, men fremfor alt er han sjaman.
Det er likevel ingen motsetning mellom disse tingene, forklarte Christer. Faktisk er sjamanisme nyttig og forenelig med det meste av religiøs praksis, med unntak av de monoteistiske religionene som ikke tillater denslags.
– Sjamanisme er ikke religion. Det er et spirituelt verktøy for åndelige eller religiøse mennesker.
Christer begynte dagens åndelige veiledning med en morgenmeditasjon. Men høydepunktet var en innvielse i sjamanistisk trommereise hvor målet var å finne ens eget kraftdyr.
Under trommereisen fikk vi beskjed om å gjøre oss komfortable. Mange la seg på gulvet, gjerne med en pute. På reisen inn i trommeriket ble vi delvis guidet av Christer, men under store deler av reisen var slagene mot skinntrommen det eneste vi hørte.
Jeg følte jeg ble spist.
Da trommereisen var over var det tid for å gjøre opp regnskap. Hadde folk funnet kraftdyret sitt?
– Jeg fikk ikke helt tak i noe. Det virket som om det unngikk meg, sa Ask. Han mente han hadde sett en sommerfugl, men den fløy bort straks han ble oppmerksom på den.
– Er det vanlig å se mange dyr, spurte Tommy. – Jeg får ofte inn veldig mange dyr og blandinger av dyr, men jeg er redd for å velge fordi jeg ikke vil velge feil.
– Det er opp til deg å bestemme, forklarte Christer. – Hvis du gjør et feil valg får du bare leve med det en stund og så prøve igjen.
– Jeg opplevde kontakt med et dyr, fortalte Renate Elida. – Jeg følte jeg ble spist. Det var ikke noe ubehag, men jeg ble ett med dyret. Også så opplevde jeg å bli født og da møtte jeg et annet dyr,” sa Renate. Hun lurte på hvilket av dyrene hun skulle velge som kraftdyr.
– Fantastisk, utbrøt Christer imponert. – Det der er en klassisk sjamaninnvielse.
Ikke alle hadde finnerlykken med seg på disse trommereisene.
– Jeg har vært med på mange trommereiser, men jeg har aldri sett et kraftdyr, fortalte Elisabeth.
Ifølge Christer er det likevel store gevinster å hente dersom man er tålmodig og følger sjamanens vei. På et tidspunkt blir man nemlig i stand til å foreta hamskifter og kan overlate kroppen sin til andre makter. Det gjør sjamanen særlig godt egnet til å utføre påkallelser, slik vi gjorde under sirkelritualet.
Han mener også at sjamanen ser verden slik den egentlig er, og at dette er forklaringen på at sjamanistisk praksis er så lik i vidt ulike kulturer verden over.
– Akademikere mener at sjamanistisk praksis er så likt på tvers av kulturerer og religion at de tror det må ha spredt seg fra et opprinnelig arnested,” en forklaring Christer mener er fantasiløs så vel som feilaktig.
– For meg er forklaringen enkel – sjamanen ser verden. Og verdens grunnstruktur er den samme, uansett om man bor i Finnmark eller på Borneo.
Mye lek, men mest alvor
Det var mye spøk og hygge på paganisttreffet. I så måte minnet det mye om Bifrosts solsnuseremoni. Likevel var det også forskjeller. Det var eksempelvis ingen tvil om at sirkelritualet var religiøst. Man tok de maktene man kommuniserte med på det største alvor. Ingen ytret noen tvil om at de guddommelige skapningene faktisk eksisterte, slik tilfellet var med en del åsatroende i Bifrost, hvor enkelte så på gudene som bilder på ulike aspekter ved menneskenaturen fremfor faktiske guddommer.
Videre var det også et sterkt fokus på rett utførelse, ortopraksi. Som Embla forklarte meg var det ikke noen katastrofe dersom deler av ritualene ikke ble utført helt etter planen. Likevel var det åpenbart at man anstrengte seg til det ytterste for å gjøre alt riktig. Og ritualene var kompliserte. Såpass innfløkte var de at det var uråd å få med seg alt som foregikk.
Da jeg måtte forlate hytten var hedningene igjen på reise inn i ånderiket på jakt etter sine kraftdyr. Kanskje hadde flere hellet med seg på trommereisen denne kvelden, eller senere i uken. Innsatsen var det i hvert fall ingenting å utsette på. Faktisk fikk jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg forstyrret konsentrasjonen deres med avreisen min, men dessverre hadde jeg ikke muligheten til å være med videre på denne ferden.
Om du har vært i Valdres-traktene i høst har kanskje også du merket effekten av hedningenes sirkelritualer? Dersom det har vært en spesielt god sopp- eller bærsesong i år kan det kanskje tenkes at dette er gaver fruktbarhetsgudene Frøy og Frøya har skjenket i takknemlighet for den oppmerksomheten hedningene har viet dem, og som jo er mangelvare for de norrøne gudene i våre dager.
Enkelte av navnene er pseudonymer. Sommertreffet fant sted mellom 8-14 juli 2013.
Religioner.no lenker:
- Kristne feirer jul, hedninger drikker jul
- Heksefeiring av kjettersk tiårsjubileum.
- Den siste sjaman
- Sjamanfestival skjemmet av stank
- Heks lover hevn mot regjeringen
- Antimuslimske heksebesvergelser
- Er prinsessen vår en heks?
- Mirakulix er tilbake og oppnår anerkjennelse