Hemmeligheter og helligdommen på Gordon Square
Av Jonathan Nymoen
Bloomsbury er et distrikt i London med mye academia. De fleste universitene knyttet til University of London ligger her, som for eksempel hovedkvarteret til UoL, UCL, SOAS og ULU (studentforeningen). I Bloomsbury finner vi også Gordon Square, hvor en 160 år gammel gotisk kirke ligger. Denne heter The Catholic Apostolic Church, eller Christ the King.
The Apostolic Catholic Church bevegelsen, eller “One Holy Catholic and Apostolic” som er den eneste tittelen bevegelsen aksepterer, startet rundt 1830 da den presbyterianske presten Edward Irving holdt sine flammende taler i London om Kristus Komme. Medlemmer av bevegelsen trodde at Herren hadde sendt 12 apostler, og at disse ledet i Hans navn. Disse 12 ble funnet og delt inn i grupper. Apostlene ordinerte prester, som igjen dannet sine menigheter. Hovedtrekkene ligger i at bevegelsen baserer seg på De Tre Trosbekjennelser: Apostlenes Trosbekjennelse, Den Nikenske Trosbkjennelse og Den Athanasianske trosbekjennelse.
Da den siste apostelen døde i 1905 var det å slutt på ordinering av flere prester. Dermed ble alle kirkene stengt. I dag leies de ut, men kun til dem som kan bruke bygningen med varsomhet. Teologistudenter fra Universitetet i London har vært blant dem som var heldige og fikk leie den på 90-tallet. Slik er det ikke i dag.
Da jeg går inn i bygningen møtes jeg av en liten gang som tar en kjapp venstre. Foran meg ser jeg tredører på alle kanter. Døren til venstre er på gløtt, og skiltet forteller meg at det er rommet til presten. På døren står det “Chaplain“. Rett fram står døren åpen. I det jeg trer inn den befinner jeg meg i kapellet. Taket ruger høyt over meg i gammel gotisk stil og skaper en følelse av enorme proposjoner. Det er mørkt, da det bare er lyset som skinner gjennom de gamle glassmaleriene og en liten lyskrone utgjør den eneste lyskilden.
Det er ingen stoler på gulvet, men på hver sin side er det bygget inn søyler, med små silkeputer plassert pent mellom dem. En gammel mann vasker og holder rent. Bak meg ser jeg ett stort vindu, noe 2 meter over bakken, og selv er det rundt 5 meter høyt. Det gir innblikk til hoveddelen av kirken, et endeløst rom av utrolig gotisk arkitektur. Av det lille jeg ser virker det endeløst.
Den gamle mannen tar kontakt og begynner å forklare. Han er medlem av en forening som heter Forward in Faith. Det er de som har tatt over vedlikehold og holder messe i det lille kapellet. Han peker på gulvet og viser til den perfekte symmetrien i flisene, med unntak av en feil. Det er nettopp fordi det bare er Jesus som er perfekt at Apostlene skapte gulvet med en feil.
Selve hoveddelen av kirken er låst, untatt når Forward in Faith låner lokalet tre ganger i året, eller Apostlene spiller på orgelet 15 min, den første fredag hver måned for vedlikehold.
– Hovedrommet er reservert for Jesus Komme, da selve kirken vil lette å ta imot Ham. Ett sted i denne kirken befinner det seg de fineste klær og redskap som skal kles på Herren da Han kommer ned”, forklarer vaktmesteren.
– Apostlene er veldig strenge på dette. De klapper ikke i kirken, de sier ingenting og hvis en dør skal han fjernes så fort som mulig. Dette er det perfekte sted, som skal være klart til da Herren kommer ned. Hvis en lekkasje skjer, eller en sprekk viser seg på veggen blir det fikset umiddelbart, dermed forlater de bygget like fort.
Bare med ett lite glimt inn vinduet kan man se storheten. Det var Raphael Brandon som tegnet bygget. Det er fullt av detaljer, men har likevel slik en renhet over seg. Ett lite spir kan bli sett, og dette blir jeg forklart at er et lite slott, som tilhører Kristus.
Jeg forlater disse vennlige menneskene med tanker om hemmelige skatter, mirakler og ikke minst nydelig kirkearkitektur som ikke blir sett av mange. Fredagen som kommer vil jeg kanskje være så heldige å være blant disse få.
Skal vi tro “One Holy Catholic and Apostolic” vil kanskje orgelet spille i mer enn bare 15 minutter…