Kong Harald V – mangfoldskongen
Kong Harald V er gått bort. Kongen regjerte i en tid da det religiøse landskapet endret seg enormt mye.
Kong Harald V. Kilde: Foto: Árvu/Sametinget – Wikimedia Commons.
Historisk brudd og kontinuitet
Da Harald overtok tronen i 1991 var nesten ni av ti nordmenn medlem av Den norske kirke. Ved hans død er det kun seks av ti. Landet er både blitt mer sekulært og mer mangfoldig. Antallet tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke er økt betydelig.
Med grunnlovsendringene i 2012 ble Harald V den første norske monarken siden reformasjonen i 1537 som ikke var Den norske kirkes øverste leder. Avviklingen av kirkeoverhoderollen var et markant brudd med en 475 år lang tradisjon.
Samtidig ønsket han å videreføre monarkiets kirkelige tilknytning. Han ga uttrykk for at det var naturlig at kongen fortsatt skulle være medlem av Den norske kirke, og bekjennelsesplikten ble stående i Grunnloven. Harald V aksepterte moderniseringen av stat–kirke‑forholdet, men ønsket å bevare den symbolske forankringen så lenge han selv levde.
Som monark var Harald V en institusjonell kontinuitetsbærer. Han representerte en stabil, ikke-politisk statlig funksjon som bidro til forutsigbarhet i perioder med strukturelle endringer, som avviklingen av statskirkeordningen.
Personlig tro
Haralds tilknytning til Den norske kirke var ikke kun av formell art. Kong Harald har selv sagt: «Jeg er personlig troende kristen.» (NRK, Kongens tale, 2016)
Troen var en del av hans identitet, ikke et politisk prosjekt. Den kom til uttrykk gjennom hans stabile tilknytning til folkekirken, også etter at han ikke lenger var dens formelle leder.
Minoritetenes konge
Kong Haakon VII uttalte i sin tid: «Jeg er også kommunistenes konge.» Utsagnet var en markering av at monarken representerer hele befolkningen, også grupper som står politisk langt fra majoriteten, inkludert dem som er kritisk til monarkiet som institusjon.
Harald V videreførte denne tradisjonen i møte med et kulturelt og religiøst mangfold. Nyttårstalen i 2016, der han sa at nordmenn «tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», var en tydelig anerkjennelse av livssynsmangfoldet i dagens Norge. Kong Harald var med andre ord minoritetens konge.
Harald V var en konsekvent støttespiller for dialog mellom tros- og livssynssamfunn. Gjestebudet på Slottet i 2015, arrangert i samarbeid med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), illustrerer dette. Her sa han blant annet:
«Vi tror at hvis vi åpner oss for hverandre, vil vi oppdage at likhetene er større enn forskjellene mellom oss.»
Omsorgskongen
Harald V tilbrakte sine første leveår som flyktning i Sverige og USA under andre verdenskrig. Han har beskrevet krigsårene som preget av uro og fravær av far. Denne erfaringen ga ham et biografisk utgangspunkt for å forstå sårbarheten som følger med flukt.
Når han talte om mennesker på flukt, gjorde han det med en personlig referanseramme. I velkomsttalen ved det flerkulturelle gjestebudet på Slottet i 2015 understreket han at flyktninger kommer med «håp om et bedre liv», og at dette bør møtes med forståelse.
Harald V hadde en evne til å formulere fellesskap på tvers av tro og livssyn i kriser. Etter terrorangrepene den 22. juli 2011 minnet han om at samfunnet: «(…) ikke er noe abstrakt. Det er alle menneskene som bor her. Det er oss.»
Et annet eksempel er hans deltakelse ved rekviemmessen i Bredtvedt kirke etter terrorangrepene mot kirker på Sri Lanka i 2019. Med dette anerkjente han at også terrorhandlinger som finner sted utenfor Norges grenser kan være traumatiske for minoriteter her hjemme.
Kong Harald V var en monark som både videreførte historiske tradisjoner og bidro til å normalisere det økende religions- og livssynsmangfoldet i Norge. Han var åpen om sin egen tro, og respekterte andres.