Kongesagaer fra klostercellen
Om et kloster er et egnet sted for slike beskjeftigelser? Ja, så absolutt, mener Pollestad. Det var nemlig i islandske klostre at sagaene først ble nedtegnet. Hva kan vel da være mer passende enn at vårt viktigste middelalderverk får sin språklige oppussing i en klostercelle?
Dominikanermunken Pollestad står altså i en lang monastisk skrivekunsttradisjon. men hvordan ble hans personlige interesse for Snorres kongesagaer vekket?
– Allerede som barn skjønte jeg intuitivt at man ikke bør nøye seg med bare å være barn av sin tid. Tvert imot, jeg fattet fort at det vesentlige var tenkt og sagt for lenge siden. Og så hadde jeg fremragende lærere i norsk og historie, både på folkeskolen og i gymnaset. Da vi i fjerde klasse begynte med norgeshistorie, bestod undervisningen hovedsakelig i at læreren fortalte med sine egne ord de store fortellingene fra kongesagaene, med samme glød som da han i kristendomstimene berettet om de store troens helter i Det gamle testamentet.
– Senere leste jeg med begeistring om de gamle grekere og romere hos Grimberg. Og selvsagt folkeeventyrene hos Asbjørnsen og Moe. Jeg var med andre ord et privilegert barn, som allerede før konfirmasjonen følte meg hjemme både i antikken og i våre egne forfedres vikingverden. Siden har jeg fortsatt i samme spor, og kan trygt si med Sigrid Undset at jeg «har bodd tusen år i dette landet» – og nærmere tre tusen i Europa.
Irriterende samnorsk
Av alle klassiske tekster som “venter” på å bli oversatt til moderne riksmål – hvorfor falt valget på akkurat Snorres kongesagaer?
– Jeg leste selv både Snorre og flere av de islandske ættesagaene allerede som skolegutt, og hadde stor glede av det. Men jeg syntes språket var både unaturlig og besynderlig, og derfor var jeg som gymnasiast særdeles motivert for å lære norrønt, eller «gammelnorsk» som det het den gang, enda «gammelislandsk» ville ha vært en mer sakssvarende betegnelse, siden det nesten bare var islendinger som diktet og skrev.
– Min norsklærer, Olav Fintland, var en lidenskapelig norrønentusiast, og jeg ble hans disippel i den grad at jeg lærte språket da jeg var sytten år gammel. Senere har jeg også lært meg moderne islandsk, som i prinsippet er samme språk, men med et sterkt utvidet ordforråd og en i våre ører så «eksotisk» uttale at de fleste ikke lenger hører at språket er nært beslektet med vårt eget, særlig med nynorsken, som jo er ruiner av norrønt på samme vis som italiensk er ruiner av latin.
– Min venn Lars Roar Langslet oppfordret meg allerede i sin tid som kulturminister til å forsøke en ny oversettelse av Kongesagaene til normalt riksmål, for i likhet med svært mange andre irriterte han seg over at sagaoversettelse var blitt en arena for ihuga samnorskfolk.
Fra bispesaga til kongesagaer
–I 2001 utga jeg en oversettelse av Biskop Laurentius’ saga, en såkalt bispesaga, under tittelen «Kristenliv i nord før Svartedauden». Forfatteren Roy Jacobsen, som selv kjenner sagalitteraturen bedre enn de fleste og leser dem på originalspråket, var meget begeistret for min oversettelse, og syntes jeg hadde funnet nye løsninger på flere gamle problemer, særlig i behandlingen av verbene. Dermed gikk han i bresjen for å skaffe meg økonomisk støtte til oppgaven, for jeg bodde den gang i kloster i Paris, og måtte selvsagt også bidra til klosterets felleskasse. Høsten 2008 gikk jeg dermed i gang med det største prosjektet i mitt liv, og jeg var ikke minst nervøs for de over syv hundre skaldekvadene som jeg satte meg fore å gjendikte så metrisk og poetisk som det lot seg gjøre. En del av dem er ganske intetsigende også på originalspråket, men det finnes adskillige perler som heller ikke burde miste sin glans på moderne norsk. Selve oversettelsen tok bortimot to år. Roy Jacobsen leste tekstene etter hvert som jeg fikk dem fra hånden, og kom med mange gode råd og forslag. Han var også raus med begeistring og oppmuntrende ord underveis.
Snorre – fordi barna fortjener det
Hvorfor er det viktig med en ny oversettelse?
– Selv om alle gamle dannelsesidealer for lengst er feiet bort av den lange rekken av katastrofale skolereformer, vil det fremdeles finnes oppvakte barn og unge som oppdager kildene på egen hånd. Da Roy Jacobsen skulle overbevise forlaget om at det virkelig trengtes en ny oversettelse, sendte han en samling sitater fra den mest utbredte av de tidligere, og tilføyde for egen regning: «Jeg kan da ikke la min sønn lese dette!».
– Fra mange hold har jeg hørt gjennom årene at sagaene er så vanskelige å lese. Det skyldes i så fall ikke Snorre, men oversetterne. Problemet oppstår når et språk som ligger så nært vårt eget som det islandske, skal oversettes til moderne norsk. Da fristes man – av ren pietet – lett til å beholde originaltekstens ord. Ikke sjelden blir det da gjerne det jeg har kalt en «halvveis» oversettelse. Jeg har i forordet tatt verbet sitte som eksempel. Vi kan fremdeles si at «bøndene satt på sine gårder» når vi mener at de oppholdt seg der. Men vi kan ikke, slik det er blitt gjort, si at kongen og hans menn «satt i fjorden», for da ville de ut fra vanlig norsk språkforståelse ha druknet. Sagaens mening er at de «oppholdt seg» eller «bodde» ved fjorden. Den såkalte «sagastilen» – en særegen norsk oppfinnelse som for eksempel danskene er blitt spart for – har fått noen av sine særtrekk takket være de mange «halvveis» oversatte ord og uttrykk, og dermed er også teksten blitt unødig «vanskelig» for mang en moderne leser. Men samtidig er det viktig å ikke gå i samme felle som enkelte moderne bibeloversettere, ved å oversette til «hverdagsspråk». Snorre var seg tydelig bevisst at han utøvet skrivekunst; han hadde en høylitterær «sagastil» som en moderne oversetter bør gjøre hva han kan for å formidle.
Klåfingrede pedagoger
– En viss pietet bør også vises overfor den oversettertradisjon som er etablert på vårt eget språk. Selv om vi i dag sier at «jeg hadde en drøm», bør det fortsatt hete om dronning Ragnhild at hun «drømte store drømmer», for det er et uttrykk enhver norsk sagaleser husker fra det første møtet med Snorre. Jeg ble derfor skuffet da jeg oppdaget at klåfingrede pedagoger hadde rettet dette i den sterkt forkortede ungdomsutgaven som takket være Sparebankstiftelsen nå skal deles ut gratis til alle landets niendeklassinger.
Abortmotstand har sin pris
Hvordan har klosterlivet påvirket Pollestads forfatterskap sammenlignet med tiden som sogneprest og hans aktive rolle i den norske offentligheten?
– Min «aktive rolle i den norske offentligheten» ligger langt tilbake i åttiårene og tidlig nittitall, og fikk en brå slutt da jeg engasjerte meg i kampen mot abort. Siden har jeg bare vært kjent som forfatter. Mitt hovedverk, en litterær dagbok som hittil er kommet i seks bind, har selvsagt vært preget av at jeg bodde i kloster. Det var også et privilegium å oversette Snorre i et stort kloster midt i Paris, der arbeidet bare ble avbrutt av tidebønner og måltider, samt en mils daglig vandring i Monsouris-parken – ja, og så en og annen bedre middag på byen, selvsagt, for en liten luftforandring. Men jeg levde virkelig i Snorre på heltid i to år, og det til de grader at jeg stundom grep meg i å tenke på gammelislandsk når jeg våknet om morgenen. Ellers er klosteret det ideelle sted for å arbeide med sagalitteratur, for det var jo ikke minst i skrivestuene i islandske klostre at sagaene opprinnelig både ble skrevet og skrevet av – på kalveskinn.
Hvordan føltes det å befinne seg i utlandet under arbeidet med å oversette Norges nasjonalepos?
– Helt naturlig! Tenk hvor stor del av vår egen nasjonale litteratur som er blitt skrevet i utlandet, særlig i Roma og Paris! Til og med Peer Gynt ble diktet i Italia! Dessuten hadde jeg stor glede av professor Francois-Xavier Dillmanns nye oversettelse av Snorre til fransk, selv om bare den første tredjedelen foreløpig er utkommet. Professor Dillmann ble for noen år siden prisbelønnet i Frankrike for sin oversettelse av Edda-kvadene.
Pollestad svinger mer enn Bibelselskapet
Oversettelsen av Snorres kongesagaer kommer like etter den nye bibeloversettelsen. Denne siste bibeloversettelsen mener å nærme seg det originale språket og har som mål å nå ut til flere. Har Pollestad vært drevet av lignende motiver?
– Min oversettergjerning drives av trangen til å formidle noe jeg selv er blitt grepet av. Jeg har oversatt Tsjekhov, som jeg elsker, både som menneske og dikter, jeg har oversatt Fioretti, italienske legender om den hellige Frans. Nå blir jeg værende i gresk og romersk antikk. Min drøm er selvsagt å oversette Bibelen, for selv om det er gjort solid arbeid, er det preget av kompromisser og halvhjertede løsninger. Komiteer kan ikke skape poesi. Jeg har allerede begynt med noen davidssalmer, og jeg må i all beskjedenhet si at jeg synes de «svinger» adskillig mer enn Bibelselskapets…
Har Pollestads forhold til Heimskringla endret seg etter at han begynte oversettelsesarbeidet?
– Ja, selvsagt. Det finnes ikke noen grundigere fordypelse i en tekst enn å ville oversette den, i håp om at nye generasjoner vil finne glede i å lese den. Og så er det en side ved oversetterarbeidet de fleste ikke tenker over: Hovedproblemet er ikke å forstå det språket man oversetter fra, men å være så hjemme i det språket man oversette til, at teksten ikke bare blir forståelig, men gjenoppstår som litteratur på et nytt språk.
Vi blir alle som amerikanerne
Hvilke tanker gjør Pollestad seg om kongesagaenes betydning som et nasjonalepos?
– Da nordmenn, med dikterne i spissen, kjempet for nasjonal gjenreisning gjennom hele 1800-tallet, var oversettelsen av Snorre av umåtelig stor betydning, og kongesagaene ble etter hvert folkelesning. Snorre ga oss tilbake vår egen historie, og viste at vi var en like gammel nasjon som svensker og dansker, og at Norge hadde en lang og beveget historie som strakte seg over flere århundrer før unionstiden. «Ingen verdslig bok har satt så dype merker i folkesjelen og øvd så vedvarende innflytelse på vår historie, litteratur og kunst som Heimskringla, intet politisk skrift har appellert så sterkt til den nasjonale frihetstrang og selvhevdelse,» skrev professor Finn Hødnebø.
Men er Snorre fremdeles viktig for nasjonalfølelsen?
– I de tusen hjem står han nå stort sett like ulest som Bibelen man fikk til bryllupet.
Har vi fremdeles bruk for den?
– Nasjonalfølelsen? Den er åpenbart gått av moten, unntatt i sporten. Det er den såkalte «globaliseringen» som rår, og den innebærer først og fremst at vi alle blir som amerikanerne. Den «moderne» kulturen roser seg av sin rotløshet, man er internasjonal, helst på business class, og man er i fritt svev mellom kontinentene. Min bror drar til Thailand og spiller golf. På Kastrup flyplass er den herlige gamle «Tivolikroen», der man fikk rugbrød, sild og snaps etter lang utlendighet ,for lengst ominnredet til «tapasbar»? Hvorfor skal jeg spise tapas i København? Vi mister stedene, og stedenes ånd. Alle steder blir ingen steder. Det lokale og det nasjonale gir oss røtter, historie, identitet, og det er ikke større enn at vi kan lære å kjenne det i dybden, beherske språket, minnes historien, kjenne landskapene, bære med oss barndommens lukter og smaker.
– Selv er jeg etter lang omflakking og utlendighet kommet hjem, ikke bare til Norge, men heim til Jæren, og jeg tror ikke man kan være virkelig internasjonal og universell uten å være solid rotfestet i sitt eget. Uten røtter og forankring kan man bare være overfladisk, kunnskapsløs og konsumerende, og det er jo det som i dag kjennetegner flertallet. «Omvandrende fordøielsesorganer,» for å si det med dikteren Emil Boyson.
Nordmenn har ikke lenger tid til Snorre
Har Snorre relevans i moderne nordmenns hverdag?
– Jeg tror ikke mange har plass til Snorre i hverdagens flimmer. Men jeg skulle ønske så mange som mulig av og til ville våge seg opp på noen roligere høydedrag, der utsikten var videre og innsikten dypere. Da ville også Snorre få liv for dem. Men det er jo et tragisk paradoks at jo mer man skriker om «kunnskapsløft» og «kvalitetsreformer», jo mer synker folk intetanende ned i en sørgelig uvitenhet. Dermed når bare en liten elite frem til de store skattene i vår kultur.
Tar Snorre opp allmenmenneskelige tema som moderne mennesker kan kjenne seg igjen i?
– Historien handler om det livet som under et gitt himmelstrøk i en gitt epoke er blitt levd. I og med at fellestrekkene er flere enn forskjellene i forhold til livet i andre epoker og under andre himmelstrøk, er det umulig å skrive historie uten å forholde seg til det allmennmenneskelige.
Kan Pollestad selv kjenne seg igjen i Snorres fortellinger?
– Selv om tidene forandrer seg, er menneskene de samme, på et dypere plan. Begjær og lidenskaper, kjærlighet og hat, rivalisering og misunnelse, maktkamp og grusomhet, men også tapperhet, raushet, glede og dyd, er med oss gjennom alle tider. Det var derfor Sigrid Undset kunne skrive med autoritet om middelalderen: Det viktigste stoffet, i tillegg til hennes ufattelige historiske kunnskap, hadde hun i sin egen livserfaring, i sitt eget hjerte.
Motenavn skjemmer
Er det noen av skikkelsene eller historiene Pollestad har fått et spesielt forhold til?
– Sigvat skald, Erling Skjalgsson, Asbjørn Selsbane… og mange flere. Og så skulle jeg ønske mange ville søke råd i det enorme navneregisteret når de skal gi navn til sine barn, for jeg synes synd på mange av de små som må gå gjennom livet med navn som tilfeldigvis var på moten det året de kom til verden.
Homer er lettere enn Snorre
Pollestad holder nå på med en oversettelse av Odysseen. Kan han trekke noen paralleller mellom Snorre og Homer?
– Jeg er nå snart ferdig med Odysseen, et verk som er nesten to årtusener eldre enn Snorre, diktet på gammelgresk. Det ble sist oversatt for nærmere hundre år siden, av P. Østbye til riksmål, av Arne Garborg til nynorsk, og begge forsøkte å gjendikte på det såkalte heksameter, Homers versemål. Det virker søvndyssende på de fleste moderne lesere, og man glemmer at Homer i antikken ble deklamert til lyrespill. På de fleste kulturspråk finnes det derfor oversettelser til prosa, og det er det jeg nå for første gang gjør på norsk. Og så rart det enn kan høres, vil nok de fleste synes Homer er langt lettere å lese enn Snorre. Odysseen er på mange vis Europas første roman, og jeg er ikke den eneste som synes den er uovertruffen. Roy Jacobsen er allerede henrykt.
Pollestad er er uvanlig og fargerik fugl i den norske forfatter- og oversetterfaunaen. Han føler seg tilsynelatende mer hjemme i i fortiden enn i nåtiden. Av den grunn er det nesten litt ironisk at det er Pollestad som står bak den språklige moderniseringen av Heimskringla. Samtidig kan man kanskje hevde at med dominikanermunken Pollestad er en sirkel sluttet – fra islandske middelalderklostre til en klostercelle i Frankrike, og fra Snorres høylitterære sagastil til et moderne, men likevel ærverdig riksmål.
Fakta om Pollestad:
- Født: 27.05.1949 på Jæren
- Studerte russisk og teologi på Universitet i Oslo
- Leser bortimot 20 språk
- Konverterte i 1975 til Den katolske kirke og trådte inn i dominikanerordenen
- Aktiv i den offentlige debatten som liberal katolikk på 80- og 90-tallet
- Sogneprest i Tønsberg fra 1988 til 1996
- Utgav sin første av mange bøker i 1984.
- Oppholdt seg i klosteret St.Jacques i Paris mens han oversatte Snorres kongesagaer til moderne riksmål
- Oversetter for tiden det greske nasjonaleposet Odysseen