Med Gud på min side
Er det mulig å tro på både himmelen og helvete, og likevel livnære seg som ransmann, narkotikalanger eller leiemorder? Javisst. En amerikansk studie viser at religion i gitte situasjoner kan opphøre å være kriminalitetsforebyggende, og faktisk i noen tilfeller kan stimulere til lovbrudd.
Av Hans Olav Arnesen
Kriminalitet og religion kan gå hånd i hånd. Foto: Albeiro Rodas – Wikimedia Commons.
USA er et langt mer religiøst land enn eksempelvis Norge, men har en kriminalitetsrate som langt overgår vår. Selv om det naturligvis er mange årsaker til dette reiser det likevel noen spørsmål ved religionens evne til å hindre mennesker i å forgripe seg mot hverandre. Enda pussigere er det ettersom enkelte amerikanske studier viser at religionen kan ha en kriminalitetsforebyggende effekt, i hvert fall i lokalsamfunn hvor graden av religiøsitet er høy. Men hvordan kan det da begås så mange lovbrudd i et land som er mer religiøst, og ikke minst mer kristent, enn de fleste europeiske land?
Dette spørsmålet kan ha blitt besvart av en ny studie utført av kriminologer ved Georgia State University, og svaret fant de på gaten. Når man intervjuer tidligere lovbrytere i fengsler og i rehabiliteringsprogrammer er det naturligvis ikke lett å få dem til å rasjonalisere sine kriminelle valg. Tvert i mot har de som regel alt å tjene på å fremstå som angrende, og erkjenne at ens tidligere handlinger var både ukloke, skadelige og umoralske. Men hvordan tenkte de da de var på høyden av sin kriminelle karriere?
Tenker de religiøse forbryterne på hva som venter dem etter døden? Tror de det venter henholdsvis belønning eller straff i det hinsidige, og hvordan påvirker det i så fall deres kriminelle valg?
Kriminologene intervjuet 48 aktive afroamerikanske lovbrytere; ransmenn, biltyver, narkotikalangere og endog mordere, i en av USAs mest kriminelle byer, Atlanta. De fleste var kristne, kun tre var ateister. Et liv som kriminell innebærer at man lever med døden tett innpå seg. Tidligere studier har vist at kriminelle frykter både loven og døden, men lykkes i å nøytralisere denne frykten på ulike måter, eksempelvis gjennom rusmisbruk, eller ved å hevde at aktivitetene gir et spenningskick. Men hva med de transcendentale følgene av den kriminelle aktiviteten? Tenker de religiøse forbryterne på hva som venter dem etter døden? Tror de det venter henholdsvis belønning eller straff i det hinsidige, og hvordan påvirker det i så fall deres kriminelle valg?
Svaret på alle disse spørsmålene er, ifølge studien ”With God on my side”, ja. Og veien til å nøytralisere frykten for guddommelig gjengjeldelse og straff i det hinsidige må, for en religiøs forbryter, nødvendigvis gå gjennom en manipulering av religiøs doktrine, iblant på særdeles oppfinnsomme måter.
Frykten for døden
De aller fleste av informantene i studien, 40 av 48, svarte at de regelmessig tenkte på døden. Som den 37 år gamle narkotikalangeren med gatenavnet Jersy sa det:
“Greia med å rane, mann, er at når du raner, så går du ut for å rane, drepe, eller bli drept. Det kan være at en gang når jeg går for å rane huset til noen, og så venter de på meg for å drepe meg (Jersey, narkotikalanger).”
Omkring halvparten av informantene rapporterte at de mente det å delta i voldelige forbrytelser ikke var passende. De var også åpne for at guddommelig gjengjeldelse kunne gjøre ende på livet deres. Men enkelte så tydeligvis en guddommelig mening med at de ennå var i live.
“Vel, du vet, det jeg har tenkt mye på er, jeg burde vært død for lenge siden. Gud har beholdt meg her for en bestemt grunn vet du… (Detroit, 47 år gammel biltyv og raner).”
Men selv om flere av lovbryterne var villig til å innrømme at det å begå forbrytelser var galt, så fortsatte de som før. For å kunne gjøre det, på tross av slike erkjennelser, må de ty til ulike former for kognitivt selvbedrag i form av oppfinnsomme måter å rettferdiggjøre og unnskylde sine kriminelle handlinger på.
Mangelfull kjennskap til religionen
For enkelte av lovbryterne var en manglende kjennskap til religiøs lære til hjelp når man skulle rettferdiggjøre forbrytelsene. Flere av de religiøse lovbryterne var åpne om at de manglet kunnskap om eksempelvis Bibelen eller kristen etikk, slik som raneren med det urovekkende kallenavnet Gutter:
“Jeg tror, men jeg leser ikke i Bibelen. Jeg går ikke til kirken. Men jeg sitter og ber for meg selv. Jeg vet, ”shit”, jeg vet det er en Gud der oppe (Gutter, 24 år gammel raner).”
Også raneren Que hevdet å kunne en del om Gud og Bibelen, og trodde på både jula og på de ti bud, selv om han kalte dem ”commitments” i stedet for ”commandments”:
Intervjuer: “Kan du nevne noen av dem?”
Que: “Ahhh…vel, jeg vet ikke…liksom ikke stjel, og uh, ikke vær utro og ”shit” som det. Uhmm…jeg kan ikke huske resten.”
Intervjuer: “Hva med Bibelen?”
Que: “Ja jeg kan noe av det. Du vet. Himmelen og helvete, og Jesus som sloss med Djevelen, men seriøst, jeg gikk virkelig ikke lenge nok i kirken til å vite alle detaljene, bare den viktige ”shiten”, som at Jesus tilgir deg all den dårlige ”shiten” hvis du donerer noen penger til kirken, eller ber og sier du er lei deg (Que, 18 år gammel raner).”
Flere informanter mente, trist nok, at de allerede måtte befinne seg i helvete. Når Triggerman, en drapsmann, ble konfrontert med påstenden om at straffen for mord var evig fortapelse, protesterte han og mente at når alt en dag tok slutt var det bare Djevelen som måtte bli igjen i helvete:
“Gud er nødt til å tilgi alle, selv om de ikke tror på ham (Triggerman, 33 år gammel leiemorder).”
Atter andre valgte bort troen på djevelen, og trodde kun på Gud, i likhet med mange lovlydige kristne i vår tid.
Bare de rike kommer til helvete
Jesus elsket jo de fattige, og flere av forbryterne i studien mente at så lenge man hadde en økonomisk deprivert bakgrunn var man automatisk beskyttet mot guddommelig gjengjeldelse.
“Se, hvis jeg går og raner en ”motherfucker” så kommer jeg fremdeles til himmelen fordi…uhm…det er som, Jesus vet at jeg ikke hadde noe valg, skjønner du? Han vet at jeg har et anstendig hjerte. Han vet jeg er ”stuck in the hood” og bare gjør det jeg må for å overleve. Men du, nå, hvis du (stikker pekefingeren i brystkassa på intervjueren) raner noen, da kan du bli straffet fordi du kommer til Perleporten og Jesus kommer til å si, hvorfor raner du ”motherfuckers” når jeg alt gav deg en jobb og et godt liv? (Stunna, 23 år gammel raner).”
Det var flere måter å finne en slags rettferdighet i lovbruddene på. Enkelte så til og med lovbruddene som noe godt, i hvert fall dersom de rammet andre forbrytere, litt i likhet med amerikanske filmskikkelser som Samuel L. Jackons karakter fra Pulp Fiction, eller Dexter fra fjernsynsserien med samme navn. Raneren Cool så på seg selv som Herrens redskap, og mente dessuten at Jesus var nødt til å tilgi ham om han ba om det:
“Så jeg ber alltid en rask liten bønn rett før, og da er jeg ”cool” med Jesus. Dessuten er det en annen ting; hvis du gjør noe galt mot en annen dårlig person, som hvis jeg går og raner en narkolanger eller en overgriper (seksuell overgriper) eller noe, da teller det ikke mot meg fordi det er som om jeg straffer dem for Jesus. Det er Guds vilje. Å du forgrep deg mot noen unger? Vel nå skal sender jeg (Gud) Cool til huset ditt for å ”get your ass” (Cool, 25 år gammel narkotikalanger).”
Veldig mange av de kriminelle informantene hadde stor tro på Guds tilgivende natur, og mente dessuten at helvete var reservert for andre lovbrytere, og for andre typer forbrytelser enn dem de selv begikk. Som Erica, en transseksuell raner og svindler sa:
“Hvorfor tror jeg at jeg kommer til himmelen? Fordi jeg har et godt hjerte. Det har jeg, jeg har et godt hjerte. Og jeg har en god sjel (Erica, 40 år gammel raner og svindler).”
En av de to tyvene som ble korsfestet samtidig med Jesus ble frelst i tolvte time. Er det noe man som lovbryter kan gamble på? Av Giotto ca. 1330, i Louvre. Foto: Hans Olav Arnesen.
Teologisk oppfinnsomhet
Selv om en del av lovbryterne hadde mangelfull kjennskap til religionen de tilhørte, var ikke det tilfellet med alle. Flere av de kristne hadde vært i kirken, i hvert fall som barn, og hadde plukket opp en hel del kristendomskunnskap. For dem ble svaret å manipulere kristen lære slik at deres kriminelle adferd kunne oppfattes som akseptabel, om enn ikke nødvendigvis prisverdig.
Var det ikke for eksempel slik at en allmektig Gud ville stanset deres kriminelle løpebane med mindre den på en eller annen måte var en del av Hans plan? Og ville forbryterne ennå vært i live om ikke Gud beskyttet dem? En raner, New York Red, valgte å overlate ansvaret for å frembringe en holdningsendring hos ham selv til Gud:
“Før jeg gjør noe så ber jeg, ikke sant, og for meg så holder det meg der ute lenger, til det kommer til et punkt hvor Gud sier: ”Vel, jeg kan ikke la deg fortsette, jeg kan ikke la deg gjøre dette lenger”. Se, jeg tror faktisk folk kan forandre seg, men det må komme fra det aller høyeste (New York Red, 38 år gammel raner).”
En av informantene, Miami, brukte bibelske fortellinger som utgangspunkt for et frelsesmessig sjansespill, med et kanskje i overkant optimistisk syn på guddommelig velvilje, og på mulighetene til å ”tøye reglene”:
“Jeg tror (Gud) er tilgivende fordi du vet, som jeg lærte ved å gå i kirken vet du, noen ganger er det som de karene som var på korset med Jesus, begge handlet de galt, og i siste øyeblikk spurte en av dem Gud om å tilgi ham…og jeg tenker at så lenge jeg er i stand til å be om tilgivelse før jeg dør, så kommer jeg til himmelen, men hvis noen skyter meg, og jeg ikke får noen sjanse til å be, vet du, kommer jeg til helvete. Så jeg fikk en kjempeidé at hei, jeg spør Gud på forhånd at om jeg ikke får en sjanse til å be, om å tilgi meg vet du, for det jeg har gjort, og så føler jeg som at Gud vet at jeg i hjertet mitt ikke liker det jeg gjør, men at det er det eneste jeg kan (Miami, 40 år gammel raner).”
Harald Kjær. Fengselsprest i Oslo fengsel.
Er norske kriminelle like oppfinnsomme?
Etter alle kjente solemerker, med unntak av forholdet mellom staten og Den norske kirke, er USA et mer religiøst land enn Norge, og det gjenspeiles blant de kriminelle. Men kan det likevel tenkes at også kriminelle som opererer i Norge har tilsvarende kreative tanker rundt sitt gudsforhold og sine frelsesutsikter? I motsetning til Volkan Topalli, og de andre kriminologene ved Georgia State University, har vi verken mot eller mulighet til å spørre aktive lovbrytere om dette. I stedet har vi spurt fengselsprest i Oslo fengsel, Harald Kjær, om noen av de innsatte han er i kontakt med deler noen av disse tankene?
Har du vært borte i at de innsatte du snakker med har brukt religionen for å rettferdiggjøre sine handlinger?
– Jeg har vært borte i at de rettferdiggjør sine handlinger, og mener at de tjener rettferdighetens sak, men ikke at de knytter det til religionen. Det er mer vanlig at de kommer tilbake til religionen etter å ha brutt med religiøse normer.
Tror du det er mer vanlig å bruke religionen til å rasjonalisere kriminelle valg i USA, hvor fattigdommen og de sosiale forskjellene er større?
– Egentlig ikke. Det er utrolig mange utlendinger i norske fengsler, og mange av dem er veldig fattige. Jeg har vært mye borte i tanker om urettferdighet. Virkeligheten i et fengsel er svært global, det er mange som uttrykker tanker om urettferdighet. Blant annet er det mange søreuropeere som mener at det er urettferdig at Norge har den velferden vi har sammenlignet med dem. Blant afrikanerne er forskjellen så stor at man ofte selv sitter med en flau smak i munnen, men det er altså sjeldent noen knytter urettferdigheten til sin religionsforståelse. I de tilfellene det er snakk om religion er det når man vet at man har brutt etiske normer og regler.
I den amerikanske studien var det flere som mente at det ikke telte med i det moralske regnestykket dersom dem man handlet vondt mot selv var onde. Er det noe du kjenner igjen?
– Ja, det har jeg nok opplevd. Denne typen argumentasjon har jeg vært borte i. Det er sjelden knyttet til religion, men er mer som moralske betraktninger.
”With God on my side” viser hvor fantasifulle vi mennesker kan være når det gjelder å rettferdiggjøre selv de forferdeligste handlinger. I Norge er kanskje studien mest av akademisk interesse, men i USA spiller religiøse rehabiliteringsprogrammer en svært sentral rolle. Disse kan muligens ha nytte av å være klar over at religion i visse tilfeller kan virke kriminogenisk , altså kriminalitetsskapende, fremfor kriminalitetsdempende.
Det meste av den harde gatekriminaliteten begås av en tallmessig liten gruppe mennesker, og når de er i stand til å løsrive sin tro fra de mer ortodokse religiøse doktrinene, kan de bruke religionen til å legitimere forbrytelser. Forfatterne av studien mener at såkalte trosbaserte rehabiliteringsprogrammer kanskje kan rette på en del slike læremessige misforståelser. Forhåpentligvis kan man ihvertfall unngå at bønne- og bibellesningsgrupper uforvarende ender opp med å gi de kriminelle et grunnlag til å rettferdiggjøre sine lovbrudd.
Forfatterne av studien påpeker også at kriminelle ikke er de eneste som utnytter det betydelige tolkningsrommet som finnes i religiøse tekster, og nevner “tann for tann” versus “vend det andre kinn” som eksempler på motstridende formaninger man vekselvis kan benytte seg av slik situasjonen dikterer det. Med tanke på at man selv innenfor den antatt opplyste hovedkulturen ofte er uenige i bruken og tolkningen av religiøse tekster, er det kanskje ikke rart at det samme er tilfellet i kriminelle subkulturer, en parallell forfatterne av studien oppfordrer både kriminologer og religionsvitere til å utforske nærmere.
Og utvilsomt førte beslutningen Bush og Blair fattet om å invadere Irak til langt større tap av liv og eiendom enn de kriminelle i Atlanta-studien tilsammen har påført sine omgivelser.
Om vi skal spekulere i noen paralleller kan kanskje to mektige menn kan tjene som et eksempel. Nå var det naturligvis mange grunner til at George W. Bush valgte å invadere Irak i 2003, men ved flere anledninger gjorde han det klart at han var svært lydhør for Herrens vilje. Ved en anledning sa han til en gruppe palestinske diplomater at Gud hadde bedt ham invadere Irak, selv om det siden ble hevdet at det ikke var ment bokstavelig. Tilsvarende hadde hans like religiøse allierte i Storbritannia, Tony Blair, jevnlig kommunikasjon med Gud gjennom bønn, og statsministeren har siden sagt at det er opp til Gud å dømme om det var rett eller galt å invadere Irak.
Uten sammenligning forøvrig, og uten å ta stilling til hvorvidt invasjonen var rett eller ikke, så minner dette litt om argumentasjonen til enkelte av lovbryterne i Atlanta. Og utvilsomt førte beslutningen Bush og Blair fattet om å invadere Irak til langt større tap av liv og eiendom enn de kriminelle i Atlanta-studien tilsammen har påført sine omgivelser.
Lenker:
- With God on my side. Hvis du er tilknyttet et universitet e.l. kan du åpne filen. Hvis ikke må du kjøpe den. Det er den vel verdt.
- Originalsitater på engelsk til Med Gud på min side. Har du ikke tilgang til studien, men likevel foretrekker å lese sitatene på engelsk? I så fall har vi samlet dem for deg her. De er til og med litt lengre.
Religioner.no lenker: