Med punken og pennen mot ekstremisme
Dannelsen av det islamistiske miljøet skremte Yousef Assidiq som fersk konvertitt i 2010. Nå utfolder han seg i kampen mot ekstremisme på stadig flere og noen ganger overraskende arenaer. Møt Religioners nye spaltist.
Av Marianne Sømme
Etter å ha stukket nakken frem i tre år med påfølgende trusler fra både islamister og høyreekstreme er Yousef klar for å tøye strikken enda lenger.
– Jeg tror det muslimske miljøet trenger punken, smiler han. Vi håper å få med et par til. Foreløpig er vi tre. Jeg spiller bass, vi har ei jente på trommer, og ei som skal synge. Man ser at det muslimske miljøet trenger noen til å røske tak i ukultur.
Han smiler sjenert og drikker en slurk kakao.
– Musikk er et kontroversielt tema innen islam og mange reagerer på det å blande religion og musikk. Men for oss handler dette mer om miljøet rundt, enn det handler om selve religionen. Vi synes det er mye å ta tak i, og ønsker å ta et oppgjør med det vi synes er en ukultur i det muslimske miljøet i Oslo. Spesifikke religiøse tema lar vi ligge.
Bandet Assidiq refererer til er hans nyeste prosjekt som foreløpig går under navnet Intifada: arabisk for opprør eller motstand. Det klinger godt, og er et passende navn i seg selv, men føles litt emment, synes han. – Ordet assosieres gjerne med konflikten mellom Israel og Palestina, og er navnet på en palestinsk opprørsgruppe. Så vi er ikke helt sikre. Det er ikke sånne typer vi vil assosieres med.
Jeg håper det har betydd noe for andre at jeg har stått så langt ute på kantene med mine synspunkter og meninger.
For Yousef har det vært viktig å hele tiden kunne komme i dialog, megle og se etter mulige løsninger. Siden han konverterte i 2009 har han forsøkt å komme i dialog med sine meningsmotstandere, selv i situasjoner der han har blitt forsøkt latterliggjort eller utsatt for trusler. – Det er utrolig slitsomt, og noen saker kan være veldig utfordrende. Det har hendt at jeg har vært fristet til å skrike og hyle tilbake, men da snakker jeg gjerne med venner i stedet. Det er et bedre sted å få ut frustrasjonene. Det er ikke slik at jeg svelger alt, men jeg passer på å holde meg saklig i diskusjoner. For det hadde ikke hjulpet verken meg eller saken. Uansett hvor usaklig motparten skulle finne på å være.
Er det mulig å fokusere på andre ting når det stormer som verst?
– Jeg finner roen i islam. Det inspirerer meg å lese historier om Profeten, spesielt der han var utsatt for motstand. Jeg minner meg selv på hans reaksjoner, og prøver å tenke at så lenge jeg er saklig og viser respekt for motparten, så fremstår jeg i det minste som ydmyk og respektabel. Uansett om jeg har rett eller ikke.
Selv om Yousef synes det er litt slitsomt med alt fokuset på han som person, er det ingenting som tyder på at engasjementet tynnes ut. Bortsett fra en overgang til musikalsk format er det heller ingenting som tilsier at produktiviteten roes ned.
Du skriver mye?
– I den siste tida har det vært dager der jeg har hatt lyst til å skru av PC’en og legge meg på sofaen, men så plutselig har det skjedd noe som har sørget for at jeg må skrive. Jeg føler et ansvar for det. Men det er mange flere stemmer nå enn det var da jeg startet. Det gjør at jeg kan senke skuldrene litt. Jeg håper det har betydd noe for andre at jeg har stått så langt ute på kantene med mine synspunkter og meninger. At det har gjort det lettere for andre å kunne ytre seg uten å bli uthengt eller sjikanert.
– Det er også ett av elementene jeg ønsker at bandet skal hjelpe unge muslimer med forteller han engasjert. – At det skal bli lettere å være seg selv. Å slippe å tenke på alle problemene det kan føre til. For uansett hvor ille ting er, så vil vi være verre i manges øyne.
Omveltningen
Yousef er selv kjent med et visst opprør med religiøse undertoner. Da 20 år gamle Per Bartho Hansen bestemte seg for å legge festinga på hylla og heller finne meningen med livet, var det nettopp religionen han søkte til. Ikke islam spesielt, tvert imot var Koranen først på lista av religiøse tekster nettopp fordi den kvinneundertrykkende og voldsforherligende religionen ikke hadde noen særlig appell, og planen var å bli ferdig med den fortest mulig.
Etter hvert overrasket han seg selv ved å føle tilhørighet til en religion han tidligere hadde fordømt. Deretter kom utfordringen ved å konfrontere den kristne familien med valget han hadde tatt.
– Det ble jo en reaksjon. Det forventet jeg jo, forteller han rolig. – Det var vanskelig å stå for det jeg hadde valgt da miljøet rundt meg ønsket å trekke meg tilbake til den personen jeg alltid hadde vært. Det hadde nok vært verre dersom foreldrene mine hadde vært sterkt imot islam. Det var dårlig stemning og vi pratet lite sammen.
Jeg er overrasket over at ikke flere har forsøkt å bruke diagnosen imot meg.
Etter tre måneder kom bestefaren på banen og erklærte seg lei av den trykkende stemningen. Den lille familien ristet av seg sjokket og bestemte seg for å gå videre.
– Og det gjorde vi. Men jeg har vært veldig heldig med familien min, og selv om mamma skulle ønske jeg fortsatt var kristen, så roet det seg omsider. Jeg visste jo det da jeg tok beslutningen om å konvertere, at det var slik det ville bli. På en måte hadde jeg ikke noe valg. Hadde jeg ikke sagt noe, hadde jeg levd et dobbeltliv, og det tror jeg mange konvertitter sliter med. Dersom man ikke er tro mot seg selv, så blir det fort en del løgner, unnskyldninger og misforståelser. Så jeg synes jo det er best å si ting rett ut, da. Det gjelder alle ting, i grunn, for eksempel å komme ut av skapet som homofil. Man vet jo at det blir vanskelig. Men det blir jo ikke mindre vanskelig av å vente heller. Så der synes jeg man bare skal kjøre på. Hehe.
Yousef flirer forsiktig. – Men jeg er jo vant til litt motgang.
Utfordrende oppvekst
Allerede som treåring ble det klart at Yousef hadde kraftig ADHD, i tillegg til Aspbergers, som sin far. Foreldrene ble fortalt at gutten deres mest sannsynlig ikke kom til å lære seg å lese og skrive.
– Gjennom hele livet mitt har jeg hatt en større utfordring enn mange andre. Skolen, for eksempel, var vanskelig, forteller han. – Det har gjort det lettere for meg å takle at noe går imot meg, når det først kommer. Sånn sett tror jeg faktisk det gir meg en fordel. Jeg er vant med at alt ikke er så lett, jeg er vant til å takle de utfordringene som kommer.
Jeg har så mye energi at selv under ramadan, hvor jeg går fra soloppgang til solnedgang uten mat og drikke har jeg ingen problemer med å fungere normalt, og merker ikke så stor forskjell på energinivået.
Og diagnosen jobber ikke alltid imot ham. Da han bestemte seg for å ta allmennfaglig påbygning som privatist, var det unnagjort på en sommerferie. I tillegg har han har lært seg både tysk og arabisk på forbausende kort tid.
– Jeg er overrasket over at ikke flere har forsøkt å bruke diagnosen imot meg. De få som har prøvd seg har fått ganske klar beskjed om hvor usmakelige de har vært, både fra andre med samme diagnose, eller vanlige folk som reagerer. Dessuten fungerer det slik at når man har disse diagnosene så har man som regel et behov for logikk og tydelighet, og det å være troende er rimelig atypisk for en med Aspbergers. Så sånn sett er det veldig vanskelig å ”skylde på” diagnosene mine for hvordan jeg opptrer i forhold til tro, da de to åpenbart ikke har stort å gjøre med hverandre. Så det er mange som står opp for meg når noen kaller meg tilbakestående eller noe sånt. Og der føler jeg meg veldig heldig. Jeg visste jo at det kunne bli brukt imot meg.
Nå bor Yousef på Holmlia i Oslo, og jobber 200% i tillegg til å være aktiv samfunnsdebattant. Han er IT-konsulent på dagtid, og engasjert i den frivillige organisasjonen Minhaj konfliktråd på kveldstid. – Jeg får jo mye sosialt ut av jobben i form av kurs, møter og seminarer, men klart, det blir ikke så mye tid til å gå på kino og sånne ting. Men jeg setter pris på en travel livsstil. Nå holder jeg på med noen prosjekter angående livet med ADHD, blant annet skriver jeg en bok, en artikkel som kanskje blir en del av en bok, og i tillegg et essay om ekstremisme.
Produktivitetsmessig er det kanskje greit å ha ADHD?
– Det gir meg jo mye energi, ler han.
– Jeg prøver jo å få hvilt nok, men kroppen min trenger ikke mer enn to til tre timers søvn. Jeg har så mye energi at selv under ramadan, hvor jeg går fra soloppgang til solnedgang uten mat og drikke har jeg ingen problemer med å fungere normalt, og merker ikke så stor forskjell på energinivået.
Da Yousef luftet tanken om enda en jobb, ville han gjerne jobbe frivillig. Han ønsket å gjøre noe positivt for samfunnet. Konfliktrådet tilknyttet Minhaj UlQuran passet som hånd i hanske, da Yousef brenner for at folk skal få lov til bestemme over eget liv og at en skal respektere andres religiøse tolkning. Nå vil de jobbe blant annet med temaer som ekstrem sosial kontroll og barneoppdragelse.
– Mange unge muslimer orker ikke å ta opp kampen, fordi de konservative har så lett for å stemple dem som for eksempel dårlige muslimer forteller han engasjert. Sjenansen er borte nå.
De to jentene er dritkule. En av dem har bestemt seg for å ta på seg en hijab med nagler.
– Jeg vil utfordre den mentaliteten. At folk skal kunne si det de mener uten å bry seg om å bli stempla, eller at familien skal få et dårlig rykte, eller sånne ting. Det er sånn de ekstreme og konservative holder på. Hvis man snakker ut i mot dem så blir man stemplet, de ringer hjem til familien din og sånne ting. Og da er det mange som ikke tør. I frykt for hva som kan skje, eller hvem som kan snakke. Og der tror jeg at jeg som etnisk norsk har en fordel. Fordi familien min reagerer ikke på sånt. De har ikke den kulturen. Det er jo noe som vi har tenkt til å utfordre med punkbandet vårt.
Ny arena
Det er praktisk å ha skrevet så mange innlegg i media og sånt, for jeg tror det kan bli noen fine låter ut av det, forteller Yousef. Jeg er overrasket over at ikke flere har forsøkt å bruke diagnosen imot meg. – For det vi har skrevet om før er jo gjerne det vi vil ta opp i musikken. Alt fra muslimers rettigheter til likestilling. Ta et klart standpunkt mot ekstremisme. Jeg tror det blir veldig bra. De to jentene er dritkule. En av dem har bestemt seg for å ta på seg en hijab med nagler. Det er utrolig tøft!
Var det bare punk som var aktuelt?
– Nei, egentlig ikke. For oss var det viktig med politikk. Ikke sjangeren, egentlig. Så det vi skriver er jo på samme måte. Men det er jo punksjangeren som er mest nærliggende.
Har du hørt om andre som driver med muslimsk punk?
– Ikke i Norge, men det finnes i USA. Men miljøet der er nok litt gjennomsyret av stjernefakter, smiler han. – Det er mye drikking, en del dop og alt mulig rart. Så vi blir nok en snillere versjon. Vi er jo praktiserende, så vi holder oss unna drikking, røyking og sånt.
Er det noen interesse for dette, da? Det er jo veldig nytt?
– Vi fått en del forespørsler, men vi prøver enda å sette oss sammen litt. Men det er stor interesse, sier han fornøyd.
– Jeg tror kanskje det muslimske miljøet trenger det. Uansett hva slags holdninger folk vil ha til bandet, så er det en mulighet for engasjement. Nå er det så mange som har stukket hodet i sanda at for oss er det en seier å få hodene opp, uansett hva slags forhold de vil komme til å ha til oss.
Du har sagt at muslimer ofte kvier seg for offentlige debatter. Tror du dette kan gi et spark bak slik at folk engasjerer seg?
– Ja, jeg vet jo ikke om det vil bli positiv eller negativ uttelling for oss. Men jeg tror folk vil engasjere seg. Sånn er det jo med alle nye ting, men får en umiddelbar reaksjoner. Men jeg tror at om et par år vil det bli sett på som helt uproblematisk.
– Men det som det reageres på nå er jo for så vidt ikke at vi skal spille punk, men at vi skal spille musikk. Det er en stor diskusjon om muslimer kan høre på musikk. Halvparten mener at det er lov, og halvparten mener det ikke er lov. Her i Norge er Islamnet en av forkjemperne for at man ikke skal høre på musikk.
Hva synes du om det?
– De må jo gjøre det de vil. Men når de skal fortelle meg hva jeg skal gjøre, det vil jeg utfordre. Problemet slik jeg ser det er at de ikke ser på tro som noe personlig. Altså, Islamnet må få ha kjønnssegregering i sin organisasjon dersom de ønsker det. Men jeg ønsker jo ikke det for meg selv. Men de må få velge. Men her er det mange liberale muslimer som er uenige, og synes jeg må ta avstand fra sånne skikker. Men jeg synes folk må få velge selv.
– Jeg synes det er litt stygt, at de spiller på disse tingene, sier Yousef og rynker pannen. – Å kalle folk en dårlig muslim, og å si det til familie og venner. Det er jo en hersketeknikk. Jeg synes folk skal få lov til å være forskjellige. Jeg må jo ta valg som er riktige for meg selv, og få lov til å bestemme sånt selv.
Vi ønsker Yousef, med sin iver og sitt engasjement, hjertelig velkommen til Religioner.no. Vi gleder oss til sterke meninger, både i skriftlig og musikalsk form.
Les mer om og av Yousef Assidiq:
- Ramadanlivet
- Ikke i islams navn
- Jihad
- Hvorfor jeg er misunnelig på turbandagen.
- Ytringsfriheten er absolutt.
- Stopp hatprat!
- Det gode samarbeidet.
- Radikaliseringskonferansen 2013
- Om identitetskrise
- Viktigheten av kommunikasjon.
- Seksualitet og tabu.
- Agenda X
- Snart ramadan – jippi!
- Religion og samfunn
- Ta deg sammen´a
- Med punken og pennen mot ekstremisme
- Antimuslimske heksebesvergelser
- Hvorfor er de så sinte?