Aktuelt

Ragnarok er rett rundt hjørnet!

religioner      |      25/12/2013

Den 22. februar 2014 bryter visstnok ragnarok løs. Hva er egentlig ragnarok, og er den hedenske endetidsmyten egentlig kristen? 

Av Oskar Henriksen

 

Sola myrknar,
jorda søkk i sjøen,
dei ljose stjernene
fell frå himmelen.
Eld brenner
Yggdrasil sine kvister,
og eit stort bål
snerter skyene.

Lyden av verdens undergang

En illevarslende tone går gjennom marg og bein, over fjell, dal og hav… I hvert fall får vi håpe at den når langt, for tonens opphav er nemlig selveste Gjallarhornet, og den varsler intet mindre enn Ragnarok – verdens og gudenes undergang i norrøn religion. Og nå kan det være grunn til bekymring: Guden Heimdall, hornets vokter og den med enerett til å bruke det, lot nemlig varselet lyde allerede i midten av november.

Man kan lure på hva som skal foregå dagen etter at verden har gått under (…)

Ikke fått det med deg, sier du? Heldigvis var Den hvite ås (som er Heimdalls praktfulle tilnavn) omtenksom nok til å gi 100 dagers forvarsel, så man får tid til å ta sine forholdsregler, selv om man skulle få vite om det ad jungeltelegrafen (eller internettartikler). Undergangen er nemlig ikke satt til før 22. februar 2014. I hvert fall hvis vi skal tro ekspertene på Jorvik Viking Centre, som står bak den trettiende utgaven av den årlige Jorvik Viking Festival, og som planlegger å la festivalens klimaks falle sammen med denne apokalyptiske begivenhet.

Den 15. november lot de altså hornet lyde i den gamle vikingbyen York («Jorvik» i sin tid), men selve festivalen, den største til nå, vil først finne sted 15. til 23. februar. Man kan lure på hva som skal foregå dagen etter at verden har gått under, men som det påpekes på hjemmesidene deres, så markerer ragnarok også en ny begynnelse med en ny jord. Før den tid vil man i hvert fall kunne oppleve over 80 ulike arrangementer, for ulike aldersgrupper, og med norrøne myter som grunnlag. Blant annet varsles en gjenfortelling av Beowulf-kvadet (et angelsaksisk heltedikt), et vaskeekte vikinggilde, animasjonsworkshop for barn, en konkurranse for å finne de sterkeste og dyktigste mennene som gudene skal betro den nye verden til, samt møte med Terry Deary, forfatter av de glimrende Horrible Histories-bøkene, som er historieformidling for barn.

Danielle Daglan, en av arrangørene, kunne fortelle meg at det også stod en slags barsk skjønnhetskonkurranse på menyen.

“Vi har også en “beste skjegg”- konkurranse, hvor vi er ute etter fantastiske oppvisninger av ansiktshår, så vi kan identisere dem som har potensialet til å ta oss inn i den fagre nye verden som er spådd å følge etter ragnarok. Dette følger av en studie som ble publisert i 2010 hvor det fremgår at skjeggete menn er mer troverdige enn de uten.”

Vikingene var da også kjent som forfengelige i sin samtid, så de ville sikkert bifalt denne utvelgelsesprosessen. Man vil dessuten kunne trene på kamp – for å lære seg å overleve ragnarok – og møte ulike guder rundt om på området.  Tors berømmelige hammer vil dukke opp på et eller annet vis allerede i desember, men detaljene om dette ville de ikke røpe.

Angående selve ragnarok var de vage, og ville bare fortelle at det vil involvere “et kampscenario med hundrevis av historiegjenskapende skuespillere, og med ild, musikk og lysprojeksjoner”.

Lovende, men gåtefullt. Skal vi finne ut hvordan ragnarok vil arte seg kan det være verdt å søke svaret i de norrøne kildene. De gjør det nemlig klart at vi kan vente oss… Ja, hva da? De fleste mener nok at de kan historien, men et kort blikk på forskningen kan etterlate et nokså kaotisk inntrykk. Noe som for så vidt er svært passende, for ragnarok handler ikke så rent lite om nettopp kaos. Hele den struktur gudene har skapt blir overstrømmet av destruktive krefter. Verdenstreet Yggdrasil, som representerer selve verdensordenen, truer med å dø, og alt mennesker og guder har skapt og organiserer sin tilværelse rundt, trues av ild og vann.

Snorres kaos

Den mest kjente og helhetlige versjonen av ragnarokfortellingen er det den islandske skalden, høvdingen og politiske bråkmakeren Snorre Sturlason som gir oss i sin Edda. Nærmere bestemt i Gylvaginning, der den svenske kongen Gylve hallusinerer at tre guder gir ham visdom om verden. Der er forløpet i grove trekk slik:

Undergangen introduseres med fimbulvinteren («storvinteren»), en ekstremt hard vinter som kommer tre år på rad uten sommer mellom. Før dette igjen er det tre andre vintre hvor hele verden er i krig og selv nære familiemedlemmer slåss mot hverandre. Så slukes sol og måne av ulver (som har jaget dem siden tidenes morgen), det lenkede monsteret Fenrisulven river seg løs og verden opplever en gigantisk stormflod. Himmelen sprekker. Fenris, Midgardsormen, rimtussene (anført av jotnen Rym på skipet Naglfar, laget av de dødes negler), ildskapningen Surt, omgitt av ild og ridende i spissen for Muspellssønnene, samt Loke som anfører for de døde fra dødsriket Hel, kommer sammen på vollen Vigrid.

Da blåser Heimdall i Gjallarhornet, og guder og einherjer (de døde krigerne som har trent til dels nokså lenge på nettopp dette scenariet hos Odin i Valhall) gjør seg klar, før de barker sammen med fienden på Vigridvollen. Odin drepes av Fenrisulven, som deretter får gapet revet i stykker av Odins sønn Vidar. Tor og Midgardsormen dreper hverandre, det samme med Heimdall og Loke. Også videre. Gud etter gud, monster etter monster dør i dette slaget som skal ende alle slag, og som for sin del ender med at Surt innhyller hele verden i ild.

 

Men etter dette vil det finnes steder hvor gode og rettskafne mennesker vil forbli, med «Gimle i himmelen» som det beste av alle. Nå-strender («likstrender») og Hvergelme, som er for de langt mindre gode og rettskafne, fremstår derimot som land hvor alt er forferdelig. Så kommer jorden opp av havet, og en del av gudene vil dukke opp på den. Det er snakk om yngre gudegenerasjoner, inkludert den vakre, vene Balder (som vender tilbake fra sin tilværelse i Hel) og sønnene til Tor. Gudenes fordums spillebrikker blir funnet igjen, så de får formodentlig underholdt seg. Gjennom all denne krig og brann overlever to mennesker, Liv og Livtrase, ved å gjemme seg i et skogholt kalt Hoddmimes holt. Der spiser de morgendugg og forbereder seg på å befolke jorden på nytt. Og hvis du skulle være bekymret for solen, har den sørget for å føde en arving før ulven slukte den, så den nye verden vil være sikret fortsatt dagslys. Om noe tilsvarende gjelder månen, har Snorre ingenting å berette om.

Mye er uklart og uvisst.

Så langt Snorre, som langt mer enn noen andre har gjort forfedrenes religion levende for oss. Problemet er at Snorre skrev i kristen tid, og at han la mye arbeid i å fortolke og systematisere fordums kilder i lys av egen kultur og forutforståelse (noen mener at han ville fremstille norrøn religion som noe parallelt med kristendommen, andre at

han ville stille den opp som en kontrast). Med tanke på at norrøn religion var helt uten dogmatikk eller sentral kirkemakt (en såkalt folkereligion), og sannsynligvis fantes i svært ulike varianter på ulike steder, gir Snorres forsøk på å skildre ragnarok et misvisende bilde.

Nøyaktig hvor misvisende er debattert. Det er fullt mulig at han rett og slett fant på flere elementer, eller i hvert fall vred på dem, slik at de passet hans kristne forståelse. For eksempel plasserer han gudenes bolig før ragnarok i himmelen, og etterpå plasserer han Gimle der. Men vi har ingen kilder på at himmelen var noe hellig sted for de førkristne nordboere, så dette virker malplassert. Derimot ble det et svært hellig sted for de kristne nordboere, så det har nok vært høyst naturlig for ham å plassere disse vidunderlige stedene der. Selv den vante oppfatning med den norrøne verdensoppbygning bestående av tre konsentriske sirkler, hvor gudenes bolig Åsgard er innerst, så menneskenes Midgard og ytterst Utgard med alle jotnene, er nok hans oppfinnelse, eller i det minste et resultat av hans analyse av den informasjonen han hadde tilgjengelig. Nylig har forskning gjort det mer og mer klart at han nok tok feil her også, og at det førkristne verdensbildet må forstås på ganske andre måter. Som sagt: Mye er uklart og uvisst.

Men de to hovedkildene til hans fortelling kjenner vi: Skaldekvadene Voluspå og Vavtrudnesmål. Riktignok har Snorre vridd litt på rekkefølgen av begivenhetene som beskrives her, men de er tross alt genuine, hedenske kilder, så vi får vel regne med at det han har derfra er korrekt, eller? Tja. Til begge deler.

Norrøne kvad som disse kan man skrive – og har skrevet – både bøker og avhandlinger om, men la oss nå nøye oss med noen korte blikk som kan illustrere at forsøket på å forstå ragnarok kan etterlate et nokså passende akademisk kaos.

Som en innledning kan det nevnes at ikke engang selve ordet ragnarok nødvendigvis er så liketil som man skulle tro. Første del er grei nok: Genitiv (eiendomsform) av flertallsordet regin, som betyr makter, eller rådsmakter. Altså guder. Andre del blir nærmest utelukkende presentert som rǫk. Ordboka gir en rekke definisjoner, som dels er tilsynelatende motsetninger, blant annet «utvikling», «opphav», «årsak», «hendelser», «skjebne», «ende».

Én interessant forklaring gir et forsøk på å binde sammen disse betydningene: Alt har en avslutning, og i kraft av å være en avslutning, henger den sammen med en begynnelse. Denne sammenhengen kan være en prosess, en rekke av begivenheter, følge av en årsak, og det er denne konsekvensen, denne sammenhengen, som kalles for rǫk. Det er tenkt at undergangen ligger latent i gudenes tidlige skapervirksomhet. Dessverre får den slags analyse vente til en annen artikkel. Andre del kan også leses som røkkr: «mørke», «mørkning» eller «skumring». Her skulle tolkningen være grei nok.

Men vi skulle jo se på kvad? La oss nå vende oss til voldsomheter og ruskevær.

Kulde og spørrekonkurranse

Vavtrudnesmål, for å begynne med den minst kjente, er det nok liten tvil om at er «ekte» hedensk. Her oppsøker sjefsguden Odin den kloke jotnen Vavtrudne for å finne ut hvem av dem som vet mest. Det går i spørsmål og svar om dette og hint, om de første tider, og også om de siste. Her hører vi blant annet om Vigrid, Surt og einherjene. Og om Fimbulvinteren, og Liv og Livtrase som overlever ved å gjemme seg i et skogholt. Det er Fimbulvinteren som skal få lov til å illustrere usikkerhet her. Vavtrudnesmåls strofer 44 og 45 er nemlig vår eneste kilde til denne naturkatastrofen, utenom Snorre selv, og etter alt å dømme også den eneste kilden Snorre hadde. På et litt sjarmerende, gammeldags nynorsk, lyder de slik:

Odin kvad:
44.
“Mykje eg fór,
mykje eg freista,
mykje eg maktene røynde;
kva lever av menn
når det lid til dess
at fimbulvetter er faren?”

Vavtrudne kvad:
45.
“Liv og Livtrase,
løynde held seg
i Hoddmimes holt;
av morgon-doggi
sin mette dei fær,
frå dei ætter mun alast.”

Dette er, sier min kilde, det vi vet om fimbulvinteren. Kvadet setter den ikke i sammenheng med andre hendelser, og i Voluspå, som vi kommer innpå senere, nevnes den ikke i det hele tatt. Det kan derfor stilles spørsmål ved den vanlige fremstillingen, hentet fra Snorre, der den innleder Ragnarok. Allerede for over 100 år siden ble det foreslått at fimbulvinteren i Vavtrudnesmål er ragnarok. Da får vi i så fall et nokså annerledes bilde enn andre kilders verdensbrann. Dette er også vår kilde til Liv og Livtrase, og det har også vært påpekt at hvis man har tenkt til å overleve undergangen og bli stammor og –far til en ny menneskeslekt, og denne undergangen består av at verden blir innhyllet i ild, så er ikke et skogholt det ideelle stedet å oppholde seg. Hvis undergangen består av en grusom vinter, derimot, gir det i hvert fall mer mening. I så fall har den kristne Snorre, vant til enhetlig teologisk tenkning, satt sammen ulike og motstridende ragnarokforestillinger (noen med ild, noen uten) fra en folkereligion uten noe fastsatt dogma eller kanon, til ett enkelt hele.

Noen, som arkeologen Dagfinn Skre, mener for øvrig at man kan spore fimbulvinteren til en kuldeperiode på 500-tallet, kanskje forårsaket av et vulkanutbrudd. Hvis dette er korrekt, må begivenhetene i York neste år sies å være litt i seneste laget.

Det har også vært foreslått at hele ragnarokforestillingen ikke er nødvendigvis er helt hedensk, men tvert imot påvirket av kristendommen. I hvilken grad dette skal være tilfellet, varierer veldig mellom forslagene. Det er imidlertid Snorres andre sentrale kilde, Voluspå, som egner seg best til å belyse dette.

 

Jesus eller Heimdall?

I det storslagne kvadet Voluspå beskriver en volve (en spåkvinne) verdenshistorien, fra skapelse til en undergang og ny jord som langt på vei følger Snorres fortelling. Ikke minst er dette en gullgruve for alle som vil se kristne tendenser i de gamle kildene, og for alle som vil diskutere dateringer.

De aller fleste forskere mener i hvert fall å se noe påvirkning fra religionsskiftet, men hvor mye og på hvilken måte, kan nok diskuteres til dommedag. Det har vært argumentert for at hele ideen om en undergang i ild og en ny verden er tatt fra kristendommen, men selv om dette kan være omstridt, så er det svært sannsynlig at i hvert fall noen konkrete elementer er tatt derfra. I strofe 51 nevnes for eksempel «Muspels folk» blant gudenes fiender. Muspel nevnes med litt ulike betydninger i noen andre norrøne kilder, men ordets første ledd er sannsynligvis latin («mundus»: verden), mens siste ledd kan være et germansk ord for ødeleggelse.

Altså later det til å være tegn på innflytelse fra kontinentet, og ordet er også belagt i noen få tyske (bayerske og gammelsaksiske) dikt fra 800-tallet. Her refererer det muntre ordet til verdensbrannen (verdens ildfulle undergang) i ett tilfelle, og til dommedag i to andre. I begge sammenhenger er det snakk om en kristen kontekst. Men hvorvidt den formodentlig hedenske dikteren av Voluspå var den som introduserte begrepet i en ikke-kristen sammenheng, eller om det hadde dukket opp der tidligere, er umulig å si. En annen mulig kristen innflytelse, er det som kan se ut som straff i det hinsidige i strofe 38 og 39:

Eg såg ei hall som stod
langt frå sola,
på daudstrandene;
dørene står nordpå.
Giftdropar
fell gjennom taket;
veggene er omringa
av ormar.

Eg såg lygnarar
som vadde i
dei tykke elvene,
og mordarar,
og menn som lokkar
andre menns koner.
Der et Nidhogg
daude menn;
han bryt dei i kjevane.
Har du lært nok, eller kva?

Men dette har blitt tolket på flere måter. Noen mener for eksempel at det konteksten tatt i betraktning kan passe godt inn i norrøne oppfattelser om hevn (i så fall er det vel monsteret Nidhogg som tar på seg hevnerrollen for forbrytelser folk har sluppet unna med). Det er heller ikke åpenbart snakk om evig pine. Ergo kan dette være inspirert av kristne forestillinger, men hvor mye av en blåkopi det er, eller hvor mye det har blitt vridd på og tilpasset eksisterende forestillinger, er som vanlig omdiskutert.

I «kristen» sammenheng er det likevel den berømmelige strofe 65 som har fått mest oppmerksomhet. Den er plassert mot slutten, i skildringene om den nye verden. I én oversettelse (bokmål denne gang) lyder den slik:

Da kommer mektig
Til makt og velde
den sterke fra oven,
som styrer alt

De fleste forskere har her sett Kristus-inspirasjon. Noen har attpå til villet se en domsscene (som i kristen dommedag), alt etter hvordan den norrøne teksten blir oversatt, men dette er nok ikke vanlig lenger. Det har vært sett som et senere kristent tillegg, noe som kan virke ekstra troverdig fordi det bare er inkludert i det ene av de to middelalderhåndskriftene hvor diktet er bevart. Spesielt var denne type syn vanlig på sent 1800- og tidlig 1900-tall. Som vanlig har nok enda flere sett det som et tegn på at hedendommen var i endring når religionsskiftet nærmet seg.

Et argument mot at det skal være Kristus som avlegger en visitt i den nye verden, er at det ville betydd at man plasserte en monoteistisk gudeskikkelse sammen med en mengde hedenske guder. På den annen side var norrøn religion som polyteistisk folkereligion av den gamle sorten neppe en eksklusiv forening med noen forståelse for monoteistisk tenkning, så det kan godt være at en hedensk dikter under kristen innflytelse med største glede kunne finne på å ta med Jesus i flokken. Det fremstår nok som et langt mindre troverdig scenario at en kristen ville finne på å gjøre noe slikt.

Religionshistorikeren Gro Steinsland har imidlertid foreslått at det er Heimdall – han med hornet – som plutselig dukker opp. Kildene gir ham ingen rolle i begivenhetene utover å varsle det hele, men Steinsland antyder at han kan ha stått utenfor og holdt øye med det som skjedde (noe han ellers var svært god til – han kunne angivelig se det meste). På en måte kan det passe med Heimdall i en slik opphøyet rolle, for han har allerede etablert seg som opphavet til selve samfunnets rangordning. I hvert fall sannsynligvis.

I kvadet Rigstula blir en skikkelse som kalles Rig, men som omtales som Heimdall i prosainnledningen, og som muligens også kan være en forkledt Odin, far til Trell, Karl (det vil si fri mann, bonde) og Jarl, som i sin tur blir opphav til det norrøne samfunnets tre klasser: treller, bønder og jarler – samt kongsmakten. Dermed kan Heimdall ses som en «verdensordnende» figur, og en passende kandidat til en lederrolle i en ny verden. Steinsland ser også Heimdall som en gud for begynnelse og slutt, og nevner at han var den av gudene som faktisk bodde i himmelen – i oven – for å nevne noe av argumentasjonen.

En annen ting, som er ivrig diskutert, er om den nye jord betyr at vi snakker om et syklisk eller et lineært verdensbilde. På grunnleggende vis ble tidsforståelsen preget av årets syklus, noe som passer et samfunn som tross sitt ry var mer opptatt av jordbruk enn plyndring, men spørsmålet er om dette også gjelder i større skala. Nidhogg som kommer med lik i fjærene i siste strofe, har blitt sett som at død og kaos kommer inn i det nye paradiset, og at hele historien dermed begynner på nytt – med ny kamp og nytt ragnarok, etc. Dette har det også blitt innbitt protestert mot. Noen mener at det skjer i diktets «nåtid», og at den spående volven nå er ute av synene. Innbitte protester har kommet også mot denne tolkningen. for å nevne noen eksempler. Når alt kommer til alt, er det ingen som vet, og ingen som bør trekke for bestemte konklusjoner.

Ragnarokbeskrivelsene har for eksempel blitt sett som preget av at mange kristne ventet dommedag på Jesu tusende fødselsdag (altså i år 1000)…

Voluspå har vekselsvis blitt sett som tvers igjennom hedensk, som stort sett hedensk, som en kontrast til kristendommen, som et forsøk på å skape et hellig skrift og gjøre norrøn religion til en mer helhetlig religion  à la kristendommen (en slags snik-kristifisering), som et forsøk på å ta opp konkurransen med kristendommen, som et tegn på en religion som i sin helhet var i endring, som et eksempel på at man bevisst tok inn kristne elementer, og som en tvers igjennom kristen oppfinnelse (selv om få, om noen, forskere mener det siste i dag).

Ragnarokbeskrivelsene har for eksempel blitt sett som preget av at mange kristne ventet dommedag på Jesu tusende fødselsdag (altså i år 1000), og deretter på tusenårsdagen for hans dødsdag (i 1030), og at forkynnelsen i tiden må ha vært farget av dette. Denne teorien henger sammen med et syn om at det ble skrevet på Island under misjonsoffensiven til kong Olav Tryggvasson. Andre mener at diktet er norsk. Tidsmessig har man oftest ville plassere det på 900-tallet, men forslag om så sent som 1050 har kommet. I så fall er vi godt inne i kristen tid.

Langt, langt mer kan sies om både Voluspå og Ragnarok og all usikkerheten om hva som skal skje da, men det beste er kanskje bare å vente og se. Så får hver og en vurdere om de våger å være i York i februar.

Hvis du vil lese mer om emnet, er Gro Steinslands bok Norrøn Religion – Myter, riter, samfunn kanskje den beste helhetlige, norskspråklige fremstillingen av norrøn religion for tiden. Her diskuteres også Ragnarok.

Lenker:

• Heimskringla.no. Panskandinavisk nettside hvor du får tilgang til flere skandinaviske middelaldertekster.

Religioner.no lenker: 

• Kristne feirer jul, hedninger drikker jul 
• Hva mener åsatroende om abort?
• Hekser, hedninger og høyfjell. 
• Spådde tsunami på Litteraturhuset.
• Dommedag eller misforståing?
• Hvordan kan vi best ødelegge verden?
• Går verden under denne gangen?
• Enden er nær, eller er den det?
• Dommedag er avlyst, men ikke på lerretet. 

 æser, endetid, eskatologi, jotner, norrøn mytologi, ragnarok, York Viking Center