Aktuelt

Gabriel besøker Den amerikanske lutherske forsamlingen i Oslo

Hans Olav Arnesen      |      20/11/2012

Gabriel er en spansk katolikk som utforsker kirkemiljøet i den norske hovedstaden. Denne søndagen har Gabriel besøkt Den amerikanske kirken i Oslo. Her fikk han oppleve modernistisk arkitektur, helbredelse og salving, og en vaskeekte amerikansk julenisse. 

Av Gabriel Barbero Consuegra og Hans Olav Arnesen

Før Gabriel kom til Oslo hadde han kun vært med på katolske gudstjenester, men i de siste ukene har han besøkt flere ulike kirkesamfunn. Han lar seg stadig forundre og begeistre over de mange ulike måtene å presentere det kristne budskapet på. Gabriel har alt vært i en norsk luthersk gudstjeneste i Oslo domkirke, men denne uken tok han veien til en luthersk gudstjeneste i amerikansk regi, nærmere bestemt The American Lutheran Congregation of Oslo, som vi litt unøyaktig kommer til å referere til som Den amerikanske kirken.

Amerikanere i mindretall

To menn tok oss i mot da vi ankom kirken litt før gudstjenesten begynte klokken 11.00. En av dem, James Killmer, kunne fortelle at menigheten var langt ifra like amerikansk som navnet skulle tilsi. Menigheten bestod av mennesker fra så mye som 35 ulike nasjonaliteter, og slett ikke alle var lutheranere. En av årsakene til at så mange trakk til Den amerikanske kirken, mente Killmer, var at mange ønsket å gå til gudstjenester hvor engelsk var det liturgiske språket.

 Lysspillet fra glassmaleriene og åpningen i taket like over alteret er vakkert, men har sin pris. Det trekker visstnok kaldt når minusgradene melder seg for fullt. 

Særegen arkitektur

Kirken er er tegnet av en amerikansk arkitekt. Den har innganger på begge sider av bygningen, og ett stort kirkerom som vel best kan beskrives som elliptisk i formen. Langs veggene strekker det seg smale glassmalerier fra gulv til tak. Ifølge James Killmer gav disse vinduene et betydelig varmetap om vinteren. At arkitekten fra Minnesota ikke hadde tenkt på dette var litt rart, mente han, ettersom det blir adskillig kaldere om vinteren i denne amerikanske delstaten enn i Oslo.

Også innsiden av kirken er svært moderne, og Gabriel var spesielt fascinert av lysene. Noen lange, tynne lys var plassert på en slags pidestaller i bakgrunnen, mens det på selve alteret var to menoraer, syvarmede lysestaker, som også hadde en moderne utforming. Gabriel bet seg også merke i flaggene:

“Alteret var flankert av tre flagg, USAs flagg til høyre, det norske flagget til venstre, og i midten, nærmere det norske, den lutherske kirkens flagg.”

Om det var en bevisst symbolbruk å plassere kirkens eget flagg nærmest vertslandets flagg er uvisst, men det gav et godt inntrykk.

Gabriel poserer sammen med Timothy Stewart som brakk beinet da han, ifølge ham selv, glemte alderen sin og spilte fotball med ungdommer fra menigheten. Stewart var tydeligvis populær blant både ungdommer og de minste, og var svært mild under barneprekenen. I kontrast var han svært myndig under gudstjenesten når han ba menigheten sette seg eller reise seg. 

Gudstjeneste

Denne søndagens gudstjeneste var litt spesiell på flere måter. For det første hadde presten, Timothy Stewart, brekt beinet etter å ha spilt fotball sammen med noen av menighetens ungdommer i kjelleren under kirken. Han hadde likevel rukket å utvikle en riktig god krykketeknikk og var høyt og lavt under hele gudstjenesten. Gudstjenesten var også spesiell fordi pastor Arden Haug holdt dagens preken. Haug er ELCAs (Evangelical Lutheran Church of America) representant i Europa. Sammen med diakonen Reed Waldo var de derfor riktig godt bemannet denne søndagen. Til sist var gudstjenesten uvanlig ettersom det var gjort rom for helbredelse, forbønn og salving denne søndagen, et tilbud kirken gir med noen ukers mellomrom.

istedet for å være opptatt av tidspunktet Jesus kommer tilbake på bør man heller forsikre seg om at man er klar for ham når han først kommer

Gabriel bet seg spesielt merke i Timothy Stewarts barnepreken:

“Et av de vakreste øyeblikkene i gudstjenesten var dedikert til barna. Presten inviterte dem opp til alteret hvor de satt på gulvet eller alterringen og kikket på folk. Presten, med ryggen til menigheten, preket for dem på en didaktisk (undervisende) måte som var tilpasset barn. Jeg kunne telle tyve, og blant dem var et spedbarn, hans bror og far.”

Barneprekenen handlet om å vente på Jesus. Presten spurte barna om det hendte at de noen ganger ventet utålmodig på at en de var glad i skulle komme, kanskje en bestemor, onkel, mor eller far? Hendte det kanskje at de sprang opp om natten og løp bort til vinduet når de hørte en bil? På samme måte er det mange som venter utålmodig på at Jesus skal vende tilbake. Men, sa presten, istedet for å være opptatt av tidspunktet Jesus kommer tilbake på bør man heller forsikre seg om at man er klar for ham når han først kommer. Det gjør man ved å oppføre seg slik Jesus har sagt at han ønsker vi skal leve.

Søndagsprekenen passet godt sammen med barnas preken. Arden Haug brukte Jesu forutsigelse av Tempelets fall som et bilde på voldsomme omveltninger generelt. Det kunne gjelde nasjoner, slik det amerikanske samfunnet ble endret over natten av terrorangrepene den ellevte september 2001, eller Norge tjueandre juli i fjor. På individnivå skjer det derimot regelmessig slike katastrofer. Noen mister arbeidet, andre får påvist en ondartet svulst eller får beskjed av politiet at ens sønn er kvestet i en trafikkulykke. Det er likevel ikke alltid at negativt at de symbolske tempelmurene faller, og det gir oss også en mulighet til å starte på nytt og til hjelpe oss å komme ut av faste spor. Kanskje kan det at våre livs tempelmurer faller bli vår redning?

Nattverd og helbredelse

For Gabriel er nattverden svært viktig, og han gjør stadig vekk nye oppdagelser ved å observere dette ritualet i ulike kirker:

“Nattverdsvinen var merkbart astringent på ganen (fikk den til å trekke seg sammen), noe som overrasket meg veldig. Nattverdsvinene jeg er vant med er betydelig søtere. Størrelsen på hostiene var mindre. Under nattverden så jeg flere ulike måter å gripe den hellige hostien på, noe som vitner om mangfold, at menneskene som deltok i gudstjenesten hadde ulikt opphav og forskjellig bakgrunn. ”

De som ønsket det kunne forbli knelende på alterringen, som forøvrig strakk seg hele veien rundt alteret. Tre bønnelag gikk i forbønn for dem som ønsket det, la hendene på dem og salvet dem med en olje som ble smurt på håndbaken og pannen deres. De som ønsket det kunne be om fysisk eller åndelig helbredelse på egne eller andres vegne. Også andre behov kunne man be om å få dekket, og det ble også påpekt at man etter gudstjenesten kunne få  en forbønn som gikk mer i dybden, noe det naturlig nok ikke var anledning til under gudstjenesten som måtte gå sin gang.

Vrengte kollekthatter

Gabriel er ikke begeistret for skikken med å be om penger midt under gudstjenesten, og synes denne praksisen kunne vært henvist til begynnelsen eller slutten av messen. Han synes likevel kollektskålene, eller fatene, i den amerikanske lutherske kirken minnet ham om noe hjemme fra Spania:

“Som alltid, på et punkt i feiringen, ble vi bedt om å gi penger. Denne gangen ble det brukt noen uvanlige, gyldne boller eller fat, som minnet meg om de store hattene fra Córdoba, velkjent i mitt hjemland, men snudd på vrangen i dette tilfellet.”

Musikk

Gabriel er musikkelsker på sin hals, og han likte godt det han hørte i Den amerikanske kirken i Oslo. Riktignok hadde vi klart å glemme salmebøker da vi gikk inn og satt oss, helt fremst som vanlig, men en vennlig kvinne som så dette kom oss til unnsetning halvveis i gudstjenesten. Det hjalp ikke meg allverdens da jeg syntes salmene var fryktelig vanskelige, men Gabriel var begeistret:

“(…) Jeg vil gjerne spesielt nevne, slik jeg som oftest gjør, musikken under gudstjenesten. En fiolinist, Sirkka Stephens, og en pianist, Bradley Staubes, tolket alle de musikalske stykkene. I tillegg kom en korkvartett bestående av tre kvinner og en mann som reiste seg hver gang de skulle synge, og stod vendt mot menigheten. Sangerne var ikledd svarte og røde kjortler. På et bestemt punkt i liturgien, og mot slutten, gikk musikerne opp til koret, den delen av kirken som er spesielt tilegnet musikere, og spilte noen stykker der. Da la jeg også merke til noe som låt som en trombone. Jeg kikket opp og til min overraskelse ble dette instrumentet traktert av den samme mannen som sang i koret. Denne gruppen musikere og sangere gav et vesentlig bidrag til gudstjenesten.”

denne gangen var det ingen prestinne

Amerikanske vs. norske lutheranere

Det er forskjell på lutheranere i Den norske kirke og amerikanske lutheranere. Helbredelse og sykesalving har ennå ikke fått innpass i Den norske kirke. Videre hadde budskapet i Den amerikanske kirken i Oslo en litt skarpere brodd enn det som er vanlig i gudstjenester i Den norske kirke. Gabriel var forbauset over ulikhetene:

“Slik jeg ser det er forskjellen mellom denne feiringen og den i Oslo domkirke så stor at, selv om det dreier seg om samme tro, virker de fjernt fra hverandre. Innholdet er det samme, åpenbart, men formen er radikalt anderledes, noe som viser hvordan kulturelle forskjeller og hvert lands særegenheter kan gi den samme konfesjonen vidt ulike trekk.”

Og i motsetning til alle de andre protestantiske menighetene han hadde vært i manglet det også noe annet:

“Interessant nok, og dette er en annen ulikhet jeg la merke til, var det denne gangen ingen prestinne.”

 

Julebasar og julenisser

Etter gudstjensten, som varte om lag halvannen time, var det julebasar i kjelleren, et loppemarked. Der var den en vaskeekte amerikansk julenisse av Coca Cola-typen, og rikelige med bruktgjenstander til en rimelig penge. Gabriel la naturlig nok merke til de mer eksotiske gjenstandene, sett med spanske øyne:

“Der fant vi talløse gjenstander, inkludert noen som fanget min oppmerksomhet; ski. I tillegg nøt vi kaffe og kaker.”

Vi ble tatt svært varmt i mot i Den amerikanske kirken i Oslo, og det var flere mennesker som kom bort til oss og ba oss komme tilbake, eller inviterte oss med på andre arrangementer. I det hele tatt virker det som denne kirken strekker seg svært langt for å gi et best mulig tilbud til søkende mennesker. Blant annet ble det delt ut et utfyllingsskjema, et såkalt gjestekort, sammen med gudstjenesteprogrammet. Der kunne man informere om hva man var ute etter, eksempelvis kurs, medlemskap eller endog vennskap. Videre kunne man spesifisere om man var interessert i eksempelvis et pastoralt hjemmebesøk, eller ønsket å bli bedt for. Alt sammen: “Slik at vi best kan tjene deg”. Gabriel oppsummerer sine erfaringer fra Den amerikanske kirken i Oslo slik:

“Som en konklusjon kan vi si at denne gudstjenesten har beriket oss erfaringsmessig og trosmessig. Ved hjelp av Kristus ser vi på våre naboer med øyne som er åpne for større deltagelse, mer mangfold, toleranse, brorskap og glede. Jeg mener at dette er de trekkene jeg skimtet i dag.”

Religioner.no lenker: 

 Lenker: 

 

 

 , , , , , ,