Fagartikler

Bahá’í – oversiktsartikkel

religioner      |      19/06/2026

Historie
Hellige skrifter
Enhetlig retning
Lære
Ritual og praksis
De religiøse fortellinger
Materielle og estetiske uttrykk
Sosial organisering
Religiøs erfaring
Etikk
Demografi og utbredelse

Bahá’í‑hagen på Karmel-fjellet i Haifa. Hagen består av totalt 19 geometriske terrasser som strekker seg nesten en kilometer oppover fjellsiden. Bábs helligdom, med sin gylne kuppel, er plassert på den midterste terrassen. Foto: Hans Olav H. Arnesen

Bahá’í-troen er en monoteistiske religion som oppstod på 1800-tallet i Persia. Ifølge The Economist (2017) har den omkring 7 millioner tilhengere spredt over store deler av verden. 

Likevel er baha’i-troen lite studert (Mcmullen 2015, s.1) og «antall akademikere som har baha’i som sitt hovedforskningsfelt er overraskende lite, tatt i betraktning dens relative alder og religionens verdensomspennende posisjon sammenlignet med de fleste andre nye religioner». Warburg (2015, s.79)

Religionens sentrale skikkelse er Bahá’u’lláh. Bahá’íene mener at hans skrifter representerer den seneste åpenbaringen av Guds ord. Før ham kom Sayyid ‘Ali Muhammad Shirazi (1819-1850), med tittelen Báb (‘Porten’). Både Báb og Bahá’u’lláh betegnes som «Guds manifestasjoner» og blir sett på som mellommenn mellom Gud og menneskeheten. 

Bahá’íene anser Bahá’u’lláh for å være den seneste i rekken av guddommelige budbringere som inkluderer Abraham, Moses, Buddha, Jesus og Muhammed og flere andre. Som en ny monoteistisk religion la den vekt på Guds «enhet», og at de ulike religioner er som kapitler i samme bok. De hellige skriftene, som vektlegger fred og enhet, er kjernen i bahá’í-troen. Ordet ‘bahá’ betyr lys, på arabisk, og bahá’íene  betrakter derfor seg selv som ‘de som følger lyset’.  

I dag er det verdensomspennende bahá’í-samfunnet ledet av et demokratisk valgt råd med ni medlemmer, Det Universelle Rettferdighetens Hus, som ble valgt første gang i 1963. 

Bygningen i Akka hvor Bahá’u’lláh tilbrakte siste del av sitt liv. Copyright © Bahá’í International Community

Historie

Bábi-bevegelsen, forløperen til bahá’í-troen, oppsto i Iran på 1840-tallet. I 1844 kunngjorde den unge Shiraz-kjøpmann ved navn Sayyid ‘Ali Muhammad (1819-1850) at han var mellommannen («báb» eller «porten») mellom de sjiamuslimske troende og den forventede messianske skikkelsen, den “tolvte imam”,  et konsept fra sjiaislam. Han forkynte en ny religion og lovet at det etter ham skulle komme enda et nytt sendebud fra Gud . Báb tiltrakk seg raskt tilhengere («bábier») over hele Iran og de sjiamuslimske områdene i det som i dag er Irak. Han presenterte også sin egen lovbok (Bayánen) som skulle erstatte islams lover, og kunngjorde at han til slutt ville bli etterfulgt av ytterligere en messiansk skikkelse, «Han som Gud ville åpenbare». Denne kunngjøringen førte til stor forfølgelse i det sjiaislamske Persia. Báb ble fengslet og til slutt henrettet på torvet i byen Tabriz i 1850. Mange tusen bábier ble drept.

Bahá’u’lláh – navnet betyr Guds Herlighet – ble født 12. november 1817 i Teheran, Iran. Familien hans var rik, og hadde store jordeiendommer. Bahá’u’lláh tilsluttet seg Bábi-bevegelsen. Det førte til at han ble ssatt i fengsel. Mens han satt fengslet, fikk han, ifølge Bahá’u’lláh selv, selv fikk han en åpenbaring om at han var den lovede som Báb hadde forutsagt. Han erklærte imidlertid ikke dette før ti år senere. 

Bahá’u’lláh beskrev hvordan han opplevde åpenbaringen i flere omganger: “I disse dager da jeg var i fengselet i Teheran, selv om den forferdelige vekten av lenkene og den stinkende luften tillot meg lite søvn, allikevel, i disse sjeldne øyeblikkene da jeg slumret følte jeg det som om noe strømmet fra kronen av mitt hode og ned over mitt bryst”. 

Bahá’u’lláh sammenlignet dette med et fossefall fra et høyt fjell og sa at hvert lem i kroppen hans var som satt i brann. Han fortalte at en annen gang hørte han en stemme over hodet hans. Han snudde ansiktet og så i et syn en ung kvinne som utropte mellom himmel og jord til menneskenes hjerter og sinn, pekte med en finger mot hans hode og forkynte “Ved Gud! Dette er alle verdeners høyst elskede, og dere fatter det likevel ikke. Dette er Guds Skjønnhet blant dere og hans suverene kraft inne i dere, kunne dere bare skjønne det. Dette er Guds mysterium og hans skatt, Guds sak og hans herlighet. …, hvis dere er av dem som ser”. (Johnson, 2018, p.18)

I fire måneder satt Bahá’u’lláh i fengsel, men han ble sluppet ut 12. januar 1853. Han mistet alle sine eiendeler og måtte forlate Persia med familien. Etter tre måneders reise kom de frem til Bagdad. Etter et år forlot Bahá’u’lláh Bagdad og dro til fjellene i Kurdistan, der han levde delvis alene i to år og viet seg til mystikk, meditasjon og bønn. Da han vendte tilbake til Bagdad, fikk han en voksende tilhengerskare

Det førte til at sjahen og presteskapet i Persia (Iran) ble engstelige for at denne nye bevegelsen skulle bli for mektig, og Bahá’u’lláh ble beordret til å forlate Bagdad. Før han dro videre i 1863, kunngjorde Bahá’u’lláh at han var den lovede som Báb hadde forutsagt. Mange bábier aksepterte ham og ble kalt «bahá’íer», det vil si «tilhengere av Bahá’u’lláh».

Bahá’u’lláh og hans familie og noen tilhengere ble så forvist til Istanbul, så til Edirne, en liten by i det europeiske Tyrkia, og til slutt, i 1868, til ‘Akká i Det ottomanske riket, en fengselsby i dagens Israel. Der levde han resten av sine dager vekselvis i fengsel og husarrest. Med unntak av årene 1868 -1870 kunne Bahá’u’lláh imidlertid ta imot besøk og hadde frihet til å skrive.

Under Bahá’u’lláhs ledelse ble det lagt vekt på å undervise den nye troen. På 1880-tallet begynte en del iranske muslimer, jøder, kristne og zoroastrister å konvertere til báhá’í. Omreisende predikanter dro både til Iran og til landene rundt, tross forfølgelser. 

Helt siden bahá’i-troens begynnelse har de troende blitt forfulgt i Iran, og også i noen andre muslimske land, og denne forfølgelsen pågår ennå. 

Bahá’u’lláh døde i 1892 i en alder av 74 år. Alle hans skrifter regnes av bahá’íene som guddommelige åpenbaringer. Den nye bahá’í-lederen ble hans sønn, ‘Abdu’l Bahá (1844-1921), senere etterfulgt av Shoghi Effendi (1897-1957), barnebarn til ‘Abdu’l Bahá. 

‘Abdu’l Bahás barnebarn, Shoghi Effendi, ble deretter en sentral skikkelse i bahá’í troens videre utvikling. Som ungdom reiste han til England for å studere. Mens han var i England døde ‘Abdu’l-Bahá. Shoghi Effendi ble i sin bestefars testamente utpekt til å fortsette som hans etterfølger og fortolker av læren. Han fikk tittelen “Beskytter av bahá’í-troen”. 

På denne tiden, i 1921, var det ca.100.000 bahá’íer i verden, de fleste i Iran og Midtøsten, noen i India, Nord-Amerika og Europa. 36 år senere, da Shoghi Effendi døde i 1957, var det nesten 400.000 bahá’íer bosatt i mer enn 200 land, territorier og kolonier. I Iran var det harde forfølgelser av bahá’íene, likevel fortsatte troen å vokse også der. Shoghi Effendi holdt kontakten med det spredte bahá’í-felleskapet gjennom brev, hvor han forklarte troens lære og prinsipper om familieliv, verdens styresett, økonomi og forholdet mellom bahá’í-troen og andre religioner. 

Fra 1948 kultiverte Shoghi Effendi gode relasjoner med den nye staten Israel, hvor Bahai troens verdens administrative senter befinner seg. I motsetning til relasjonen mellom den nye jødiske staten og den omkringliggende muslimske og arabiske verden, har flere faktorer ført til at israelske statsledere har ønsket et godt forhold til baha’iene. Geller (2019, p,403) fremhever blant annet “mangelen på historisk fiendskap mellom bahá’iene og jødene”, og “en felles historie av marginalisering i det moderne midtøsten”.  

For å beskytte og administrere bahá’í-troen videre ble det dannet lokale og nasjonale åndelige råd i mange land. I 1963 ble det første internasjonale rådet valgt. Det kalles Det Universelle Rettferdighetens Hus. Dette blir valgt av representanter fra alle nasjonale åndelige råd i verden på nytt hvert femte år og har blant annet som formål å hindre at bahá’í-felleskapet blir splittet opp i mindre sekter. 

Hellige skrifter

Bahá’íene omtaler Bahá’u’lláhs verker som «åpenbaringen» av Guds ord. Bahá’u’lláhs skrifter består av brev, kalt for «tavler», til enkeltpersoner og mange bøker. Bahá’i Verdenssenter har identifisert over 20.000 unike verk av Bahá’u’lláh, som omfatter i underkant av syv millioner ord. 

Bahá’í-troen er en skriftreligion; de nåværende skrevne tekstene anses som fullt ut autoritative. Selv om det finnes muntlige overleveringer, anses de som for upålitelige til å være fullt ut autoritative. De fleste av Bahá’u’lláhs skrifter er skrevet på en blanding av arabisk og persisk, selv om det finnes noen som bare er på arabisk, eller bare på persisk. Mange av bahá’í skriftene har en poetisk språkdrakt som bruker symboler fra naturen. Eksempelvis sammenlignes Bahá’u’lláhs stemme med nattergalen, og hjertet er beskrevet som en hage hvor kun kjærlighetens roser bør plantes. 

I løpet av årene Bahá’u’lláh var i eksil og satt i fengsel, skrev han hundrevis av skrifter, inkludert brev til datidens konger og herskere. Det er svært sjeldent at de hellige skriftene i en religion med global utbredelse er tilgjengelige i sin opprinnelige form. Skriftene til Bahá’u’lláh utgjør, sammen med det Báb og ‘Ábdu’l-Bahá har skrevet, de hellige skriftene i bahá’í-troen. 

Bahá’u’lláh skrev brev, bønner, meditasjoner, åndelige skrifter og sosiale lover. Boken «De Skjulte Ord» er visdomsord formulert som Guds stemme som taler direkte til menneskenes hjerter. To andre viktige bøker er «Kitáb-i-Aqdas» (Den helligste bok) og «Kitáb-i-Íqán» (Visshetens bok).

Før Bahá’u’lláh gikk bort, utpekte han sin sønn, Abdu’l-Bahá, til den som alle bahá’íer skulle vende seg til for å få veiledning. ‘Abdu’l-Bahá skrev flere forklaringer til Bahá’u’lláhs verk. Boken «‘Abdu’l-Bahás Visdom» er en rekke taler som for det meste ble holdt uformelt for ulike forsamlinger under hans besøk i Paris og London i 1912 og 1913. Boken ‘The Promulgation of Universal Peace | Bahá’í Reference Library’, er en samling av taler som ‘Abdu’l-Bahá holdt i USA og Canada i løpet av en åtte måneds reise i 1912 hvor han framholdt USAs spesielle rolle i fremtidig arbeid for fred i verden.  

I 1919, etter at første verdenskrig var slutt, skrev ‘Abdu’l Bahá «Brevet til Haag»,(Tablets to The Hague | Bahá’í Reference Library),  til Sentralorganisasjonen for varig fred, forløperen til Folkeforbundet og De Forente Nasjoner. I brevet forklarer han hva som er de nødvendige forutsetninger for å skape varig fred i verden. Prinsippene i dette brevet, samt ideer fra Abdu’l Bahás taler under sine reiser i Europa og Nord-Amerika, er ofte brukt av bahá’ier i diskusjoner – blant annet i FN der bahá’iene har rådgivende status.

Etter ‘Abdu’l Bahás bortgang, skrev Shoghi Effendi videre forklaringer om veien fram til fred og Det Universelle Rettferdighets Hus skrev The Promise of World Peace (1985), som ble levert til verdens ledere. 

Bahá’í-troens hellige skrifter er nå oversatt til mange språk. Disse skriftene gir også instruksjoner og veiledning for bahá’í-samfunnets institusjonelle struktur. Bahá’íene legger stor vekt på sine egne autoritative tekster når de beskriver bahá’í-troen og dens praksis. Disse består av Bábs og Bahá’u’lláhs autentifiserte skrifter, som anses som «Guds ord», sammen med tolkningen til ‘Abdu’l-Bahá og Shoghi Effendi og lovgivningen til Det Universelle Rettferdighetens hus. 

I tillegg til å studere egne skrifter, oppmuntrert Shoghi Effendi sterkt at baháʼíene bør studere andre religioners hellige skrifter, spesielt de fra islam (Koranen) og kristendommen (Bibelen: Det gamle- og Det nye testamentet). Dette for å kunne forstå bedre Baháʼuʼlláh’s åpenbaring og enheten blant de ulike religionene – sett på i en historisk kontekst som kapitler i en bok ved konseptet progressiv åpenbaring.

Enhetlig retning

Bahá’í legger i hovedsak klart å bevare en enhetlig organisasjonsstruktur. stor vekt på å bevare og bygge enhet, og man fremhever en guddommelig pakt som skal sikre enhet og forhindre splittelse. Pakten til Bahá’u’lláhs er forstått som denne guddommelige mekanismen som kan sikre enhet blant bahá’iene. Baha’u’llah utnevnte ‘Abdu’l-Baha som den eneste autoriserte fortolkeren av hans lære. Når Abdul Baha døde, videreførte hans testamente pakten ved å utnevne Shoghi Effendi som troens ‘beskytter og eneste autoritet. Etter at Shoghi Effendi døde ble det Universelle Rettferdighetens Hus demokratisk valgt og etablert. Den er sett på som en guddommelig ledet institusjon forutsett av Baha’u’llah.

Formålet med pakten har derfor vært å forhindre splid og splittelse og forsikre en forenet veiledning for de troende. Det har imidlertid vært flere personer, hovedsakelig medlemmer av familiene til Bahá’u’lláh, ‘Abdu’l-Baha and Shoghi Effendi, som gikk aktivt  imot autoriteten til disse sentrale skikkelsene og bevisst forsøkte  å angripe og undergrave deres ledelse. Det Universelle Rettferdighetens Hus betegner disse som paktbrytere. Et eksempel var Mírzá Muhammad ‘Alí. Etter at Det Universelle Rettferdighetens Hus ble etablert har intern opposisjon vært mer perifert. Et fåtall, som har nektet å godta Det Universelle Rettferdighetens Hus’ autoritet, har blitt ekskludert fra medlemskap. 

Lære

Bahá’í-troen er monoteistisk. Ifølge den finnes bare én Gud, og han er opphøyet over menneskelig forstand. Han kan bare forstås via sine profeter og sendebud («Guds manifestasjoner»). Bahá’í-troen mener at alle de store verdensreligionene opprinnelig stammer fra læren til Guds manifestasjoner – og at de utgjør en essensiell enhet. Blant disse gudsmanifestasjonene finner man Abraham, Moses, Jesus, Muhammed, Zarathustra, Krishna og Buddha, og i mer moderne tid, Báb og Bahá’u’lláh. Bahá’íene mener at det vil komme flere manifestasjoner i en fjern fremtid. Hver manifestasjon tar opp både evige åndelige sannheter og de spesielle behovene i sin samtid. Disse behovene endrer seg over tid, så den guddommelige åpenbaringen er progressiv i sin natur. 

Bahá’í betrakter hver av profetene som grunnla de store verdensreligionene, som manifestasjoner av Guds navn og egenskaper (forkortet til gudsmanifestasjoner). De har en dobbel posisjon: I sin høyere virkelighet er de i bunn og grunn ett, men i sin jordiske posisjon kommer de hver med et unikt navn og en spesiell misjon som er knyttet til omstendighetene da de åpenbarte seg.

Dette sammenlignes ofte med rekken av lærere som et barn har på skolen. Hver lærer bygger videre på det som læreren før har undervist, og skriftene i hver religion kan sammenlignes med læreboken som hver lærer bringer til barnet. Hver lærer er altså like viktig for barnet, og de har alle samme oppgave. Men rekken av guddommelige lærere, Guds manifestasjoner, har ifølge bahai ingen ende. Bahá’u’lláh hevdet at han ikke er den siste. Når menneskeheten trenger ytterligere veiledning, vil en ny gudsmanifestasjon bli sendt. Bahá’u’lláh sa at dette ikke vil skje før om minst tusen år.

Bahá’í læren anbefaler at alle religiøse mennesker deltar i tradisjonene til andre religioner. Abdu’l-Bahá, anbefalte for eksempel at kristne og jøder besøker muslimske moskeer, og vice versa, på en respektfull måte med et åpent sinn. På samme måte bør vertsskapet i religionen som blir besøkt behandle besøkende med respekt og gjestfrihet for å oppmuntre til et positivt forhold (Esslemont 2018, p.134). 

Bahá’u’lláhs hovedtema er verdensenhet med prinsippet om menneskehetens enhet som dets fremste kjennetegn. Målet om å utvikle et nytt verdenssamfunn sees på som et altoverskyggende behov i vår tid. Siden Bahá’í læren aksepterer grunnleggerne av alle andre store verdens religioner, ser bahá’iene for seg at ‘enhet i mangfold’ kan oppnås – og at mennesker kan forenes tross forskjeller. Gloekner og Beyers (2024) sammenligner Bahai-troens konsept om enhet i mangfold med nyere Teosentrisk teologiske ideer om hvordan et religiøst mangfoldig samfunn kan se ut i fremtiden

Sentralt i bahá’í-troen er at alle mennesker er like i Guds skaperverk, uavhengig av kjønn, rase, nasjonalitet eller trosbekjennelse, og at de skal respekteres som hellige og likeverdig uten fordommer. Det er viktig å arbeide for likestilling mellom menn og kvinner og frigjøring av minoritetsgrupper. For at verdens folk og nasjoner skal kunne leve sammen i fred, må det ifølge bahai utvikles internasjonale institusjoner, og styringssystemer må fremme rettferdighet og menneskelig velferd for alle.

Ritual og praksis

Det er ingen prester eller noen person med spesiell autoritet innen bahá’í-troen. Ingen holder preken eller leder noen form for seremoni eller ritual. Det finnes bare tre bahá’í-ritualer:

• Obligatoriske daglige bønner
• Bønnen for de døde i en begravelse
• Et enkelt ekteskapsrituale (Begge parter gjentar i nærvær av vitner «Sannelig, vi vil alle holde fast ved Guds vilje»

Shoghi Effendi skrev i et brev til en troende bahá’i i 1949. 

«Bahá’u’lláh har redusert alle ritualer og former til et absolutt minimum i sin tro. De få formene som finnes – som de som er forbundet med de to lengre obligatoriske daglige bønnene – er bare symboler på den indre holdningen.»

Bahá’u’lláh åpenbarte tre obligatoriske bønner. Bahá’íer har en åndelig forpliktelse til å velge en av disse bønnene og utføre den hver dag. Den lange obligatoriske bønnen kan bes når som helst i løpet av et døgn og gjentas bare én gang. Den mellomlange obligatoriske bønnen må gjentas tre ganger i løpet av en dag, én gang mellom daggry og middagstid, én gang mellom middagstid og solnedgang og én gang mellom solnedgang og midnatt. Den korte obligatoriske bønnen bes én gang om dagen, mellom middagstid og solnedgang. Disse obligatoriske bønnene utføres alltid privat. 

Baha’i praksis omfatter både individuelle forpliktelser (blant annet daglig bønn og nitten dagers faste fra soloppgang til solnedgang før baha’i-nyåret) og sosiale regler (blant annet å unngå baktalelser). Det finnes flere elementer som er viktige deler av praksis – inkludert ideen om arbeid som tjeneste, viktighet av å ta en utdannelse, å etterstrebe å kunne forsørge seg selv og familien, å ha fokus på individuell åndelig utvikling, renslighet, lovlydighet, ikke-vold, kyskhet, og avholdenhet fra alkohol og rusmidler. 

Overholdelse av individuelle forpliktelser anses som et spørsmål om personlig samvittighet, mens de sosiale lovene blir sett på som veiledning som bahá’íene skal følge. En spørreundersøkelse i det danske bahai-samfunnet (Warburg 2018) viste at mer enn en tredjedel av respondentene ikke ba, men undersøkelsen viste også at de fleste av dem utførte diverse former for ‘tjenestehandlinger’, noe som ifølge Abdu’l Baha kan sammenlignes med bønn. Om tjenestehandlinger sier Abdu’l Bahá at:: “Enhver anstrengelse og enhver bestrebelse som et menneske gjør av hele sitt hjerte, er tilbedelse, forutsatt at handlingen utgår fra de høyeste motiver og fra ønsket om å tjene menneskeheten”.(Abdu’l Bahás visdom s.235)

De religiøse fortellinger

Fortellingene om alle hovedskikkelsene i bahá’í troen er full av dramatiske hendelser, lidelser, men også glede og humor tross forfølgelsene. Bahá’u’lláh ble først satt i et mørkt, stinkende, underjordisk fangehull som ble kalt «Det sorte hull». Det var tett i tett med fanger som satt lenket sammen. Bahá’u’lláh fikk en lenke på ca. seksti kilo rundt halsen, og han hadde merker etter den resten av livet. Mens han satt der, fikk han sin åpenbaring fra Gud. Han hørte en stemme som sa at han var «Den lovede» som Báb hadde forutsagt.

Ettersom Bahá’u’lláh tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv i eksil, fjernt fra flertallet av sine tilhengere i Iran, foregikk hans kommunikasjon med dem for det meste gjennom det skrevne ord i form av tavler. Ofte ble disse skrevet som svar på spørsmål sendt av bahá’íene. De ble deretter brakt til Iran av noen få dedikerte kurerer og en jevn strøm av pilegrimer som foretok den strabasiøse reisen.

Etter hvert som hver tavle ankom Iran, ble den studert av mottakeren, og det ble laget kopier som ble distribuert til andre bahá’íer. Disse tavlene utgjorde den viktigste kilden til inspirasjon og veiledning for samfunnet, De inneholdt Bahá’u’lláhs teologiske, mystiske og etiske læresetninger samt lover for individet og, sosiale læresetninger som har til hensikt å skape fred og harmoni på globalt nivå.

I Iran, når en skrifttavle kom til en by eller landsby, samlet de lokale bahá’íene seg for å høre den bli lest opp, og de rådførte seg om den. Det ble laget håndskrevne kopier av den, og mange bahá’íer hadde innbundne samlinger av disse tavlene, enten kopiert av dem selv eller av en lokal bahá’í med forsegjort håndskrift.

Sønnen til Bahá’u’lláh, ‘Abdu’l-Bahá, har en særstilling i beretningene på grunn av hans selvoppofrende liv. For eksempel, da nesten hele gruppen av bahá’íer, som var fengslet i ‘Akka, ble syke av tyfus, malaria og dysenteri ble de stelt, vasket og matet av ‘Abdu’l-Bahá. Han utmerket seg også med å hjelpe lokalbefolkningen, ikke minst med den desperate matmangelen under første verdenskrig. Det fortelles at han knapt hadde tid til å hvile eller tenke på seg selv, før han selv ble helt utslitt og syk. Etter hvert ble han så høyt verdsatt, sett opp til og respektert at han fikk tilnavnet Mesteren. 

Hans reise til Vesten og talene han holdt, som er godt dokumentert, var veldig viktige for bahá’íene. ‘Abdu’l-Bahá blir av bahá’íer sett på som det perfekte eksempel på hva mennesker er i stand til å utvikle av gode menneskelige kvaliteter (dyder).

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Materielle og estetiske uttrykk

For bahá’iene er de hellige stedene i Haifa og ´Akka i Israel meget viktige fordi Bahá’u’lláh ble landsforvist dit og endte sitt liv i ´Akka i 1892. Hans gravmæle ligger i Bahjí og er besøksmål for pilegrimer med sitt vakre hageanlegg. Pilegrimer besøker også Bábs gravmæle på Karmelfjellet i Haifa. Gravmælet har arkitektonisk inspirasjon fra både øst og vest som en heder til prinsippet om å forene øst og vest og menneskehetens enhet. Det er det nest helligste sted for bahá’íer og er besøkest av tusenvis av mennesker hvert år. Stedet er blitt et berømt turistmål: Nitten terrasser omkranser gravmælet i et omfattende hageanlegg. Bahá’í-troens Verdenssenter og setet for det Universelle Rettferdighetens Hus ligger på Karmelfjellet i Haifa og regnes som bahá’í troens åndelige og administrative sentrum. Alle troens hellige steder i ‘Akka/Haifa står på UNESCOs verdensarvliste.

Bahá’u’lláh forordnet at det bør reises gudshus (templer) over hele verden, slik at folk kan møtes for å tilbe Gud sammen uansett hvilken religion de har. 

Dersom det er en spesiell samling eller markering av en helligdag, blir programmet for bønn og tekstlesing fra bahá’í skriftene eller andre verdensreligioners skrifter forberedt og fremført. I slike sammenhenger blir musikk ofte framført i form av vokal sang til hellige tekster eller bønn.

Bahá’í tempelene har ni sider med ni dører. Tallet ni er for baháiene et symbol på enhet. Bygningen har ikke noen bakside. Dette er symbolsk, og betyr at dørene skal være åpne for alle folkeslag og hele menneskeheten. Gudshusene er omgitt av forsegjorte hager og bygninger, som er steder for undervisning og sosiale og veldedige formål, slik at tilbedelse av Gud også kan knyttes til naturens skjønnhet og praktisk tjeneste for menneskeheten. For tiden finnes det til sammen 14 bahá’í-templer i samtlige verdensdeler, det nyeste i Papua Ny-Guinea (åpnet i mai 2024). 

Bahá’í templer er bygget i en arkitektonisk stil som gjenspeiler ‘typiske’ karakteristikker av de stedene hvor de bygges, noe som kan beskrives som eksempel på ‘kulturell bærekraft’ (Scialdone 2024).

Sosial organisering

De som formelt er medlemmer av bahá’í-troen, registrerer seg i trossamfunnets organisasjon på lokalt eller nasjonalt nivå, og oppfordres til å engasjere seg aktivt i dens aktiviteter. De blir også underlagt bestemmelsene i bahá’í-lovgivningen. Religiøst medlemskap anses som et spørsmål om individuelt valg og skal aldri være påtvunget. «Uavhengig søken etter sannheten» er et grunnleggende prinsipp i bahá’í-troen. 

Livet i bahá’í-samfunnet er strukturert rundt deres egen særegne kalender. Den første dagen i hver bahá’í-måned møtes bahá’íene for å be sammen, rådføre seg om fellesskapsaktiviteter og ha en sosial sammenkomst. De møtes også for å feire bahá’í-helligdagene som markerer viktige datoer i deres historie, samt deres nyttårsfeiring ved jevndøgn i mars (våren på den nordlige halvkule). Det kan arrangeres flere møter for å studere bahá’í-læren, be og utvikle fellesskapet. 

Siden bahá’í ikke har noe presteskap, kan gudstjenesten planlegges og ledes av hvem som helst, kvinne eller mann, ung eller gammel. Vanlige elementer i gudstjenesten er lesning eller sang av skrifter, musikk og bønner.  

Bahá’í-tradisjonen krever ikke ukentlige gudstjenester, men i stedet en regelmessig sammenkomst som kalles en nittendagsfest. Den holdes vanligvis den første kvelden i hver bahá’í-måned, eller en gang hver nittende dag. Den er i utgangspunktet åpen kun for bahá’íer, men kan omformes til enhetsfest, og blir da åpen for alle. En annen tradisjon er en «fireside». Dette er vanligvis et arrangement i et hjem, der folk inviteres til å komme og lære mer om bahá’í-troen og til sosialt samvær. 

Bahá’í-troen ser på rådslagning som et fundament for menneskehetens utvikling frem mot en forenet verden.  Rådslagning er et viktig verktøy for et godt samarbeid. Det oppfattes som en fremgangsmåte for å søke etter sannhet i en sammenheng av en stadig økende grad av enhet, med den hensikt å finne rettferdige løsninger for menneskets behov og problemer samt å anvende dem i en ånd av tjeneste.

Bahá’iene forsøker å samarbeide med alle andre som deler et felles ønske om å lære hvordan de kan sette sine idealer ut i praksis for å forbedre verden. I følge Det Universelle Rettferdighetens Hus, «engasjerer de seg i samhandling, så langt deres ressurser tillater, med et økende antall bevegelser, organisasjoner, grupper og individer, oppretter kompaniskap som bestreber seg på å forvandle samfunnet og gi fremhjelp til enhetens sak, fremme menneskers velferd og bidra til global solidaritet…».  I de senere år har derfor veiledningen til bahá’iene fokusert mer på sosiale handlinger og det som oppfattes som dets transformerende virkning på samfunn, enn på det å øke antall medlemmer. (Mcmullen 2015, a.119).

Religiøs erfaring

Bahá’íene oppfordres sterkt i sine hellige skrifter til å søke samvær med Gud i bønn og meditasjon. Når mennesket i sitt hjerte er oppmerksomme på at Gud er nær, da er de nære Gud. De blir bedt om, av Shoghi Effendi, å ikke være på jakt etter store følelsesmessige opplevelser, men at den religiøse mystiske opplevelsen er noe som kan komme til individet spontant når man prøver å leve i samsvar med læren. Han skrev:

«Bahá’í-troen, som alle andre guddommelige religioner, er dermed fundamentalt mystisk i sin karakter. Dens hovedmål er utviklingen av individet og samfunnet, gjennom tilegnelse av åndelige dyder og krefter. Det er menneskets sjel som først må næres.»

Arbeid for andre i en ånd av tjeneste anses som bønn. Opplevelse av åndelig lykke kommer ved selvforglemmelse. Helligånden eller englers nærvær kan i ulik grad oppleves som en påvirkning på kropp og sinn, og kan av noen oppleves sterkest i bønn alene, eller på pilegrimsreise, eller når bahá’íene er samlet.

Gud har ifølge bahá’í åpenbart to «bøker», den ene er den hellige skrift, den andre er naturens «bok». Skapelsen gjenspeiler skaperens egenskaper. Verden gjenskapes ethvert øyeblikk, som en utstrømning fra den hellige ånd. Dette antyder at mennesket kan erfare det gudommelige gjennom naturen. 

Etikk

Bahá’í-skriftene oppmuntrer den enkelte til å tjene menneskeheten, og gjennom tjeneste, utvikle åndelige egenskaper som kjærlighet, rettferdighet, tålmodighet, troverdighet og sannferdighet. Denne forvandlingen menes å skje best når individet lever et liv i tjeneste for andre; et sammenhengende samspill mellom individets «væren» og «gjøren». Rammene for denne bestrebelsen er lovene om bønn, faste og meditasjon gitt av Bahá’u’lláh. Målet er å være til tjeneste for samfunnet som helhet, ikke bare for bahá’í-samfunnet.

Daglig bønn og ettertanke skal befri sjelen fra innlærte mønstre og åpne for nye muligheter. Alkohol eller narkotiske stoffer avholder man seg fra, fordi disse til sist hevdes å sløve sinnet. Det gjør også baktalelse, som de mener svekker tillit mellom mennesker og undergraver den enhetsånden som menneskelig fremgang er avhengig av. Skilsmisse frarådes i bahá’i, men er ikke forbudt.

Bahá’u’lláh beskriver mennesket som «en gruve rik på edelstener». Hensikten med livet er, ifølge bahá’i, å utvikle disse evnene både for en selv og til tjeneste for menneskeheten. Livet i denne verden, slik Bahá’u’lláh fremstiller det, er som barnet i mors liv: de moralske, intellektuelle og åndelige evner som et menneske utvikler her, med Guds hjelp, vil bli de «lemmer» og «organer» som er nødvendige for sjelens fremgang i de verdener som ligger hinsides vår jordiske verden. 

Demografi og utbredelse

Fra 1890-årene begynte bahá’í å tiltrekke seg et bredere publikum utenfor det området hvor den hadde sin opprinnelse. Persisk troende spredte seg til Egypt, India og andre østlige land og gradvis til resten av verden. 

Baha’i-lærere som slo seg ned i Nord-Amerika, fant et mottakelig publikum for bahá’í-budskapet, og en rekke aktive bahá’í-grupper ble etablert. ‘Abdu’l-Bahá opprettholdt korrespondanse med  de nye vestlige bahá’íene gjennom brev. Han avla lange besøk i Vesten i 1911-1913. Disse grupper ble forsterket etter Abdu’l-Bahás besøk, som også førte til etablering av grupper i Europa.

I perioden 1953-1963, under Shoghi Effendis lederskap og i tråd med visjonen og planene som Bahá’u’lláh og ‘Abdu’l-Bahá hadde utformet, spredte både iransk og amerikanske bahá’íer  i sin tur bahá’í-læren til Europa, inkludert Norge, hvor det i dag finnes ca. 1200 bahá’íer, det høyeste antall baha’íer i Norden per million innbyggere. Sverige følger etter, deretter Finland og tilslutt Danmark (Warburg 2015, p.89). 

Shoghi Effendi og senere Det Universelle Rettferdighetens Hus organiserte  kampanjer for å dele troen med resten av verden, og siden 1950-tallet har det skjedd en ekspansjon til store deler av verden. 

Baha’i Verdenssenter anslår nylig (2024) at det er omtrent åtte millioner bahá’íer over hele verden. I dag finnes det bahá’í-samfunn i nesten alle verdens land, og bahá’íer kommer fra alle religiøse bakgrunner og etnisiteter. 

Oversiktsartikkelen om Bahá’í er skrevet av førsteamanuensis emeritus ved institutt for språk og litteratur ved Universitetet i Sørøst Norge,  James Coburn (epost: jco@usn.no). 

KILDER

• En Innføring i  Bahá’í-Troen for elever og lærere. https://www.bahai.no/nyheter-blogg/norskskolebok
• Emerson, Michael O., and Karen Chai Kim. 2003. “Multiracial Congregations: An Analysis of Their Development and a Typology.” Journal for the Scientific Study of Religion 42(2): 217–227.
• Bahá’u’lláh og den nye tid: En innføring i bahá’í-troen. Bahai Forlag 2018
• Geller, R. S. (2019). The Baha’i minority in the State of Israel, 1948–1957. Middle Eastern Studies, 55(3), 403-418.
• Gloeckner, C. D., & Beyers, J. (2024). An investigation of the compatibility of Baha’i views with religious diversity. The Expository Times, 135(10), 407-418.
• Johnson L. Erindre mine dager. 2018. Bahai Forlag
• McMullen, M. (2015). The Bahá’ís of America: The Growth of a Religious Movement. In The Bahá’ís of America. New York University Press.
• Momen, Moojan. “Central Figures of the Baha’i Faith.” British Library, Discovering Sacred Texts: Baha’i, 2019, www.bl.uk/sacred-texts/articles/central-figures-of-the-bahai-faith.
• Ondich, Jody ”World Religions: The Spirit Searching”: Pressbooks, 2021,
• https://mlpp.pressbooks.pub/evcphil070/chapter/bahai/
• Scialdone, M. (2025). The Bahá’í Temple, Emptiness, and Richness: An Example of Cultural Sustainable Heritage. Religions, 16(9), 1124.
• Smith, Peter. “An Introduction to the Baha’i Faith.” British Library, Discovering Sacred Texts: Baha’i, 2019, www.bl.uk/sacred-texts/articles/an-introduction-to-the-bahai-faith
• Vahman, et al. “Bahá’í.” The Pluralism Project, Harvard University, 12 July 2021, www.pluralism.org/bahai
• Warburg, M. (2015). The Baha’is of the North. In Handbook of Nordic New Religions (pp. 77-92). Brill.
• Warburg, M. (2018). Citizens of the World: A History and Sociology of the Baha’is from a Globalisation Perspective (Vol. 106). Brill.

Bahá’í–lenker (innenfraperspektiver)

• Bahai.no 
• Bahá’í online-bibliotek (bahai.no),
• Skoler — Bahá’í-samfunnet i Norge (bahai.no)
• Baha’i Forlag Norge (bahaiforlag.no),
• Bahai.org 
• Bahá’í World News Service (BWNS)
• Bahairesearch.com 
• Bahai International Community Publications 
• Bahá’í Reference Library | The Bahá’í Faith (bahai.org), 
• Bahá’í International Community | Representative Offices (bic.org) 

Videoer om Bahá’i                                               

• Uenighetens fellesskap: Bahá’í-samfunnet i Norge (innenfraperspektiv)
• Framveksten – en ny verdensreligion (innenfraperspektiv)
• En film om Bahá’u’lláhs liv og lære (innenfraperspektiv)
• Forbildet: Abdu’l-Bahá – sønnen til Bahá’u’lláh(innenfraperspektiv)
• Glimt fra hundre års innsats (innenfraperspektiv)
• Citizens of the World: Margit Warburg’s Ph.d defence (utenfraperspektiv)