Meninger

Arbeid, Gud og sirkus til folket

religioner      |      21/10/2012

Den amerikanske valgkampen pensler ofte ut et bilde av en manikeisk kamp mellom godt og ondt, lys og mørke. Det gjør den veldig underholdende, men kanskje også litt frustrerende?

Av May-Lisbeth Brew

Nå er den her igjen, den amerikanske valgkampen og det er tid for storslagen underholdning, hurra! Eller? Jeg har siden John Kerry vs. George W Bush vært fascinert av presidentvalg i USA. Ikke bare er de et foregangsland i den ”vestlige” verden, men presidentvalgene er også knakende god underholdning. Her får vi servert de store ord. Fortellingen, som blir fortalt i begge leire, handler om å velge det gode fremfor det onde. Hvem som er hva avhenger av hvem du spør.

Og amerikanerne skuffer ikke når det gjelder å gi nytt liv til menneskets klassiske fortelling om kampen mellom godt og ondt.  Det er sjelden noen mellomting. Det er Dommedag vs. Frelse. Desperasjon vs. Håp. På mange måter var Obamas ”Change”- kampanje i 2008 bare en krystallisering av denne fortellingen. Republikanere så for seg apokalypse, og demokratene paradis idet han ble valgt.  Hvordan kan en slik fortelling ikke fenge oss?

Denne valgkampens store tema så langt har ikke overraskende vært arbeid med stor A og økonomien. Jeg skal ikke bruke tid på å forklare amerikansk økonomi, det kan andre gjøre både bedre og mer inngående enn meg  – men det er altså arbeid som skal vinne folket – Brød er utdatert, for hvem vil vel ha “hand-outs” i riket hvor man har ”the American dream”. Hvem vil vel være ”the takers” i en amerikansk økonomi i trøbbel? Andre saker som kommer frem i årets valgkamp bærer et implisitt bånd til religion, ja jeg snakker om p-piller, abort og homo-ekteskap.

Gud og abort

At Romney er mormoner har foreløpig ikke vært et stort tema i den amerikanske valgkampen. Det er kanskje litt overraskende ettersom presidentkandidatens trostilhørighet definitivt spilte en rolle i valgkampen da Kennedy ble valgt som president, og det å være mormoner er langt fra like konformt som å være katolikk. Så hvorfor har ikke dette vært et tema i årets presidentvalgkamp?

En mulig forklaring er at med de konspirasjonsteorier som har vært rundt Obama; og da snakker jeg både om at han ”egentlig” er født i Kenya og ikke minst at han ”egentlig” er muslim, ser demokratene det å dra fram trostilhørighet som et mulig vepsebol man helst bør la være i fred. Og dessuten, dersom man ønsker å framstå som en president for hele folket, kan det nok være uklokt å henge ut religiøse grupper, uansett hvilken konfesjonell tilhørighet din motkandidat har.

Andre forklaringer på hvorfor dette ikke har vært et tema, kan være at man rett og slett ikke anser det som nødvendig. I en spørreundersøkelse presentert på gallup.com som ble gjennomført i juni 2012, svarte faktisk 10% av de spurte republikanere, og 24% av demokrater at de ikke ville stemme på en mormoner som president. Nå kan det nok tenkes at disse demokratene uansett ikke vil stemme på en republikaner, men 10% av republikanernes egen velgerbase sa altså at de ikke vil ha en mormoner som øverstkommanderende i det hvite hus.  Uten at dette trengs å nevnes av Obama-leiren i det hele tatt.

Mormonismen er “made in America”

En annen mulig årsak til at Romneys religiøsitet ikke har spilt inn på valgkampen i samme grad som da Kennedy ble valgt som president, er kanskje rett og slett at Romney tilhører en liten religion. Romney vil ikke kunne være en ”mormonsk president” han vil måtte være en president som også er mormoner.  Ifølge Reuters var det i 2010 i overkant av 6 millioner mormonere i USA, og selv om dette kirkesamfunnet definitivt er på frammarsj, er det fortsatt en meget liten religion i et så stort religiøst landskap som det amerikanske. Da Kennedy ble valgt som den første katolske presidenten var det særlig to ting mange amerikanere murret over. Det ene var katolikkenes forhold til Paven. Ville en katolsk president kunne si nei til krav framsatt fra Vatikanet? Ville Paven ha direktenummeret til presidenten? Og hva om Vatikanet og Amerikas interesser ikke samsvarte? Kunne man da stole på at president Kennedy ville sette USA først? Siden mormonismen er en ”ektefødt amerikaner”, grunnlagt i New York på 1830-tallet, slipper man å forholde seg til en president som har et religiøst overhode residerende i et annet land.

En annen viktig endring siden Kennedy-valgkampen på 1960-tallet er at samarbeidsgrensene muligens har flyttet på seg. Blant verdikonservative amerikanere snakkes det ofte om kampen mot de destruktive sekulære kreftene som har inntatt landet. Blant annet uttalte Jerry Falwell (pastor og en velkjent amerikansk samfunnsdebattant) etter angrepet 11 september 2001:

 

“I really believe that the pagans, and the abortionists, and the feminists, and the gays and the lesbians who are actively trying to make that an alternative lifestyle, the ACLU, People For the American Way, all of them who have tried to secularize America. I point the finger in their face and say ‘you helped this happen.”

 

Falwell var riktignok raskt ute med en unnskyldning, etter denne uttalelsen, men han gjentok at han trodde at Gud nå var i ferd med å trekke tilbake sin beskyttende hånd over USA på grunn av alt det syndefulle som foregikk.  Et annet eksempel er Fox News som i 2011 erklærte at der hersket en ”War on Christmas” (og kristendommen) fordi ansatte ønsket hverandre ”Happy holidays” og ikke ”Merry Christmas”.

 Problemet til Romney i abort-spørsmålet er at  det blir satt spørsmålstegn  ved hans troverdighet fra begge sider i abort-saken

 

 Verdikonservativ mot verdiliberal

I valgkampen mellom Obama og Romney, gjør Romney sitt beste for å være ”den kristne mormoneren” mens Obama blir ansett for å presentere en politikk hvor hans religion ikke er avgjørende. Det kan synes som om skillelinjene i denne valgkampen handler mer om hvorvidt du er ”verdikonservativ” eller ”verdiliberal” enn  hvilket kirkesamfunn du tilhører.

Og Romney har gjort mye for å overbevise verdikonservative evangeliske kristne om at man er på samme lag, uansett denominasjon– og hvilken sak illustrerer dette bedre enn den symboltunge abortpolitikken? I republikanernes primærvalg var Romney tydelig og klar på at han var ”pro-life”, oversatt til norsk: abortmotstander. Han posisjonerte seg godt til høyre for å være attraktiv for den konservative delen av Det republikanske partiet. Problemet til Romney i abort-spørsmålet er at  det blir satt spørsmålstegn  ved hans troverdighet fra begge sider i abort-saken. Abortmotstanderen Newt Gingrich kjørte blant annet en annonsekampanje mot Romney under det republikanske primærvalget, hvor Romney ble beskyldt for å si han er ”pro-life”, men likevel styrte en ”pro-abortion” politikk i staten hvor han var Guvernør.

Er det bare jeg som blir forvirret?

Romneys hyperkonservative leiesoldat

Løsningen for Romney ble å velge den kjente verdikonservative og ”pro-life” politikeren Paul Ryan som sin visepresidentkandidat. Når Romney så i innspurten av valget skal posisjonere seg lengre mot sentrum, for å kunne dra inn de usikre og moderate velgerne, kommer  abortspørsmålet opp igjen. Denne gang fra demokratenes side. Et av de siste eksempler på dette er visepresidentdebatten som gikk natt til 12.oktober – hvor katolikkene Joe Biden og Paul Ryan svarte på hvordan de forholdt seg til abort-spørsmålet. Republikanernes Paul Ryan svarte ” Jeg forstår at dette er et vanskelig spørsmål, og jeg respekterer at andre mennesker er uenige med meg i dette spørsmålet, men Romney-administrasjonens politiske platform er at vi er motstandere av abort, med unntak for abort i forbindelse med voldtekt, incest og ved fare for mors liv”. Demokratenes vise-president Joe Biden svarte:

 

” (…) Livet begynner ved unnfangelse i kirkens bedømmelse av saken. Jeg aksepterer dette synet i mitt private liv. Men jeg nekter å påføre dette synet på andre like fromme kristne, muslimer og jøder, jeg nekter å påtvinge mitt syn på andre, I motsetning til min venn her – kongressmannen. Jeg, jeg tror ikke at vi har en rett til å fortelle andre mennesker  at- kvinner, de kan ikke få ha kontroll over sin egen kropp. Det er en beslutning for dem, og deres lege. Det er mitt syn og synet til The Supreme Court, jeg kommer ikke til å påvirke i forhold til dette.

 

Det interessante er at Romney sier at hans mening i abort spørsmålet er klar: han ønsker at abort skal være ulovlig, unntatt ved incest, voldtekt og ved fare for mors helse, men at “this is the decision that will be made by the Supreme Court”.

“The Democrats try and make this a political issue every four years, but this is a matter in the courts. It’s been settled for some time in the courts.”

Så hvilken betydning har det da egentlig hvilket forhold presidenten har til abort? Er det bare jeg som blir forvirret?

Problemet er at en valgkamp som bygger på en mytisk dualisering av virkeligheten ikke alltid forholder seg til nettopp virkeligheten

Sirkus

Som så mye annet i denne valgkampen ender standpunkter opp med å få uklare konsekvenser. I amerikansk valgkamp er det enorme summer som brukes til å fremme den ene eller andre kandidaten. I forbindelse med dette innlegget har jeg forsøkt flere titalls ganger å søke opp nøytrale og gode analyser av skatteplanene til begge kandidater. De eksisterer sikkert, men de drukner i artikler med bias fra den ene eller andre leiren. Sannheten blir borte i meninger og underholdning. Fakta forsvinner bak zingers med schwung  i seg. Det å finne ut hva presidentkandidatene faktisk mener om saker er ikke bare bare, og ennå verre er det å finne ut hva som vil bli konsekvensene bak de forskjellige framtidsplanene for USA. Men det er kanskje ikke så nøye hva konsekvensene blir så lenge fortellingen er fengende?

Problemet er at en valgkamp som bygger på en mytisk dualisering av virkeligheten ikke alltid forholder seg til nettopp virkeligheten. Når fakta ikke passer med ideologien er det ideologien som må vike, ikke fakta. Slik er det forhåpentligvis etter at valget er overstått, men i den amerikanske presidentkampanjen er det istedenfor to harde fronter som begge anser den andre part som undergangen, eller det vil de i alle fall at velgerne skal tro.

Hvor er kvantifiserbare fakta og gode, nøytrale og forståelige analyser av konsekvensene av de forskjellige planene som legges fram? Tv-debattene mellom presidentkandidatene blir analysert opp og ned – jeg vet at Obama snakket til sammen i 4 minutter mer enn Romney i den første debatten, men fikk sagt færre ord. Jeg har sett tusen meningsmålinger, men disse nyhetene føyer seg snarere inn i havet av unyttige data som gjør at den viktige informasjonen drukner. Det legger igjen til rette for at den mytiske historien om det gode og det onde, den flinke og den dårlige – kommer i forsetet. Meningsfulle fakta og konsekvensanalyser er nemlig ikke så lette å finne. Men jeg er ingen spesialist i politisk analyse, bare en religionshistoriker som er frustrert, men altså også veldig fascinert. Og underholdt (fram til 6.november).

 

 Lenker: 

 

Obama sier han ikke vil ta avstand fra Jeremy Wright:

Obama tar avstand fra Jeremy Wright:

Romney hevder 47 % av amerikanere lever på de resterende 53 % av befolkningen:


Den amerikanske valgkampen står mellom godt og ondt. I dette tilfellet er det visepresidentkandidaten Paul Ryan som er ondskapen inkarnert, ifølge demokratenes støttespillere:

 , , , , , , , , ,