En nyfrelst møter en lunken
Det faller lett for mange å felle dom over andre menneskers tro, eller mangel på denslags. Men gjør man det mangler man riktig fokus, mener Lill May.
Lill May Vestly er 38 år, trebarnsmor, fostermor, skribent, foredragsholder og meningsleverandør til den offentlige verdipolitiske debatten. Hun ble nylig kristen, og vi skal følge hennes første, famlende steg sammen med Gud, og hennes tanker og opplevelser på vei inn i Bibelen, kristenliv og kristenkulturen. Hun deler i poesiform, kronikkform, personlige betroelser og objektive betraktninger. Helt ærlig fra en nyfødt babykristen!
Det er kun Gud som kjenner hjertene. Mennesket kan bare sanse og analysere etter fattig evne, på bakgrunn av snever livserfaring og en liten slump ferdigsilt kunnskap. Vi tror så mye, og vet så lite. Siden livet er komplekst, skal man stå meget nærme et liv, et resultat eller en situasjon, før presise konklusjoner kan trekkes. Først etter mange mil i andres sko kjenner man hvor skoen trykker, og kan forstå deres valgte rute langs livets kronglete landevei. Hvis du finner rettferdighet underveis, så ring og si i fra!)
Så hvorfor dømmer vi en person likevel, etter bare én kort kveld i sosialt lag? Fordi vår biologiske hjerne automatisk og kontinuerlig, systematiserer absolutt all tilgjengelig stimuli, og trekker konklusjoner lynraskt og fortløpende. Dette er nødvendig for at vi skal orientere oss, slik at den store vide verden med dens 7 milliarder innbyggere ikke skal oppleves som ett eneste stort uforståelig kaos. En rasjonell analyse av de andres liv kan ha ulike motiver, men en dom over andres kristenliv er synd.
Mismotet siger innover meg. Det krever energi å være aktor.
På min mørke vandring hjem fra sosialt lag konkluderer jeg likevel; hun var jammen meg en sånn lunken som de kristne snakker om! Jeg syntes fraværet av Åndens ni frukter var påfallende; ikke var hun kjærlig, overbærende eller vennlig, og jeg så heller ingen tegn til godhet og ydmykhet, eller glede og fred. Hun hadde egoistiske innvendinger mot trofasthet, og livsvalgene viste lite selvbeherskelse. Gud har jo lagt ned lysten til det gode i hjertene våre. Så kanskje hun har hjertet så fullt av alt mulig annet, at Guds Ånd ikke får plass? Kristen, men ikke begeistret? Kristen, men ikke i tjeneste? Kristen, men vil ikke si det? Kristen, men ikke kjærlig? Er det ikke slik at de kristnes lys skal skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene vi gjør, og prise vår Far i himmelen? Jeg funderer famlende på beste babykristens vis, og veier og måler, og regner fort ut at hun umulig kan være en god kristen. Mismotet siger innover meg. Det krever energi å være aktor. Og det flytter fokuset bort fra min lyskilde Jesus. Jeg kjenner umiddelbart at det tynger å overta Guds rolle som dommer.
En klok kristen viser vei, uten å være i veien.
I Bibelens siste scene forsikres vi om at Gud alene har den suverene og evige retten til å dømme, og det gjøres etter den upartiske og uforanderlige normen i Guds ord. Vi mennesker er altfor snevert utstyrt til å dømme det komplekse livet; vi ser bare stykkevis og delt, og vi kjenner ikke hjertene. Det er derfor Han har tenkt at vi skal slippe det. Bibelen gir meg derfor svar på tiltale: ”La oss ikke lenger dømme hverandre! Døm heller slik: Ingen må få sin bror eller søster til å snuble og falle.” Javel, der fikk jeg den! En klok kristen viser vei, uten å være i veien. Jeg har altså mer enn nok med å passe på meg selv. Men jeg klager ambisiøst til Gud, på en nybegynners entusiastiske vis: ja, men, tenk hvis alle de kristne levde skikkelig bibelsk og kjærlig, og ingen var lunkne, så hadde jo mange flere blitt kristne. Gud vet jo allerede det, så det blir meg som legger meg på kne og be: Herre, gi meg tålmodighet til å akseptere det jeg ikke kan endre, mot til å forandre det jeg kan, og visdom til å se forskjellen. Hjelp meg å huske at å være troende er ikke å være kommet fram, men å være underveis. Og hjelp meg til å se på Kristus, ikke på de kristne.
Vi lever midt i det som kalles troens århundre!
Gud møter min utålmodighet. Han finner fram verdenskartet, og viser meg den internasjonale hæren av brennende kristne som entusiastisk lever og forteller evangeliet overalt hvor de er. Bare Gud kan røre hjertene, men deres ivrige arbeid har gitt enorme resultater, og ført til en fullstendig demografisk endring i kristendommens stilling i verden. Han peker strålende på den tredje verden. Kristendommen spres nå hovedsakelig gjennom konservative, radikale kirker i eksplosiv vekst i Afrika, Sør-Amerika og Asia – landene i verden med størst befolkning og befolkningsvekst. Hver tredje jordboer kaller seg nå for kristen. 2,3 milliarder kristne utgjør en stor andel av befolkningen i alle verdensdeler. Og evangeliet forandrer alle samfunn positivt. Vi lever midt i det som kalles troens århundre! Bak det hele står kristne som har tatt Guds ord på alvor: ”Vær ikke lunkne, men ivrige! Vær brennende i Ånden, tjen Herren.” Den nye misjonsmarken er Europa, med sine tomme kirker, og Norge regnes som det mest religionsfiendtlige landet. Du trenger ikke reise langt, bare være brennende…
Les mer av Lill May: