Hvorfor tro på Gud i en naturvitenskapelig verden?
Ateisme er fravær av tro på en personlig skaper. Naturvitenskapen gir oss ingen god grunn til å tro på noe slik, derfor er ateisme å foretrekke.
Av Andreas Wahl Blomkvist, lege i spesialisering 1.
Ingvild Hellenes presenterer matematikeren John Lennox sitt svar på «Hvorfor tro på Gud i en naturvitenskapelig verden?». Svaret til Lennox var motspørsmålet, «Hvorfor tro på ateisme i en naturvitenskapelig verden?». Ateisten i meg svarer, «fordi den naturvitenskapelige verdenen gir oss ingen gode grunner til å tro på teisme». Motspørsmålet til Lennox er dessuten selvmotsigende.
Frasen «tro på ateisme» impliserer at ateisme er noe man kan tro på. Som jeg har skrevet om tidligere er ateisme fraværet av en tro på en personlig skaper – ikke noe mer. Terminologisk forvirring oppstår når ikke-tro er antatt til å mene at man hevder at Gud(er) ikke eksisterer. Ateisten trenger ikke å forsvare denne påstanden. Mens teisten må forsvare sin positive påstand om Guds eksistens, er ateisme bare forpliktet til et fravær av denne positive påstanden, ikke nødvendigvis negasjonen av den positive påstanden.
Lennox trekker også frem «tre vanlige misforståelser» om Gud og vitenskap. Jeg presenterer de som tre påstander. Den første er falsk, den andre peker mot naturalisme og den tredje er en rød sild – et irrelevant poeng.
1. Den kristne tro er ikke blind tro, men fakta-basert. Den bygger på «historiske hendelser» og at Gud er en «person» vi gjennom kjennskap får «tillit til, og gode grunner til å stole på».
Hvis Gud er en person vi kan bli kjent med, hvorfor kan ikke dette fremvises, annet enn gjennom vitnesbyrd til allerede troende? Det teksthistoriske grunnlaget er for svakt til å rettferdiggjøre en tro på Jesus sin oppstandelse. Det er ikke basert på øyenvitner, men snarere muntlige overleveringer som først etter flere tiår endte opp på manuskripter. Vi har ikke manuskriptene, men i hovedtrekk modifiserte og motstridende kopier, skrevet av troende etterfølgere mange tiår etter hendelsene som beskrives. Det historiske prosjektet går dessuten ut på å finne ut hva som sannsynligvis skjedde, og siden mirakler – hvilket Jesus sin oppstandelse kvalifiserer seg til – nesten per definisjon er den minst sannsynlige forklaringen, må evidensgrunnlaget være overveldende for å rettferdiggjøre troen på kristendommens mirakelhistorier.
Hvor overveldende? I An Enquiry Concering Human Understanding finner vi David Humes kommentar til dette: «The plain consequence is, “That no testimony is sufficient to establish a miracle, unless the testimony be of such a kind, that its falsehood would be more miraculous, than the fact, which it endeavours to establish: And even in that case there is a mutual destruction of arguments, and the superior only gives us an assurance suitable to that degree of force, which remains, after deducting the inferior.” When anyone tells me, that he saw a dead man restored to life, I immediately consider with myself, whether it be more probable, that this person either deceive or be deceived, or that the fact, which he relates, should really have happened.»
Med andre ord bør vi ikke tro på et vitnesbyrd som søker å bekrefte et mirakel, med mindre det er av en slik karakter at dets falskhet ville vært mer mirakuløst enn mirakelet det forsøker å etablere. De historiske argumentene for sentrale hendelser i kristen teologi er derimot sviktende dårlig og vel så svakt som evidensgrunnlaget vi har for andre myter, gudefigurer, romvesen-kidnappinger og andre usannsynlige hendelser vi rettmessig avskaffer som lite troverdig.
2. Gud er ikke «det som naturvitenskapen enda ikke har forklart», men skaperen som lagde et univers med de naturlige egenskapene vi ser.
Men så langt er det ingen behov eller grunn til å tro på en personlig skaper for å forklare vårt fantastiske univers. Våre fysiske modeller og teorier fungerer svært godt, og er fullstendig uten en «gudevariabel» eller «skapervariabel». Det ser heller ikke ut til det blir noe behov det i fremtiden. En forfriskende lesing i denne forbindelse er The Big Picture av kosmologen Sean Carroll som bruker en Bayesiansk tilnærming i sin vurdering av naturalisme vs teisme i moderne fysikk. Carroll viser nokså entydig at et univers med en personlig skaper er mindre sannsynlig enn et uten, gitt hva vi vet om universet i dag.
3. Naturvitenskapen kan ikke forklare alle aspekter av virkeligheten, bare deler av den.
Med utgangspunkt i en kaffekjele som koker, forsøker Lennox, ifølge Hellenes, å vise at naturvitenskapen ikke kan forklare «hele bildet». Den kan forklare hva som skjer når energien går fra plata til vannmolekylene, men ikke Lennox sin «personlige intensjon» om å ønske seg kaffe. Det er noe vanskelig å forstå poenget her; Lennox sin «personlige intensjon» strider ikke med virkeligheten eller dets naturlover, og er ikke noe som kommer «oppå og utenfor» den fysiske materien som utgjør Lennox.
Det er sant at det er nyttig, riktig og pragmatisk å snakke om «personlig intensjon» snarere enn å forsøke å beskrive alle atomene som utgjør Lennox i sin kaffekoking. Men det gjør ikke at hans personlig intensjon ikke kan «forklares vitenskapelig» (hva nå enn det betyr). Vår disiplin om menneskets mentale prosesser og adferd, psykologi, er simpelthen en annen måte å snakke om makroskopiske fenomener som vanskelig lar seg beskrive med atomer. Ikke fordi det ikke lar seg gjøre, eller fordi det er en selvmotsigelse mellom det mikroskopiske og makroskopiske, men fordi det bedre lar seg gjøre med et annet vokabulær. Lennox sin intensjon kan beskrives som konsekvenser av informasjonsprosesser i hjernen, som kan beskrives av nerveceller og deres signaltransmisjon, som kan beskrives av alle atomene og molekylene som interagerer med hverandre, som igjen kan beskrives av kvantefysikken.
Vi har svært god forståelse av de relevante aspektene av sistnevnte, og det er denne grunnleggende virkeligheten som dikterer alle de andre emergente fenomenene som oppstår når vi observerer større samlinger av atomer og molekyler. Faktisk har vi så god forståelse av den underliggende fysikken at hvis det var noe med vår forståelse av personlig intensjon som strider med vår forståelse av atomer og molekyler, så er det noe galt med vår beskrivelse av personlig intensjon, ikke kvantefysikken.
Det er i sorte hull, i lysets hastighet og andre sære situasjoner vi ikke forstår de relevante aspektene av den underliggende virkeligheten. Men dette har ikke relevans for den virkeligheten vi oppfatter og erfarer i vår hverdag (fordi vi bor ikke i et sort hull). Og selv om vi sliter med å forstå og beskrive de mange makroskopiske fenomenene som springer ut fra den underliggende virkeligheten, har vi ingen grunn til å tro at disse fenomenene ikke bunn og grunn er kvantefelt som interagerer og endrer seg. For å unngå en «theism of the gaps», må teisten begrunne hvorfor vi trenger overnaturlige fenomener for å forklare aspektene med virkeligheten. Hvis en vellykket begrunnelse gis, må vi flyttet oss fra naturalisme til supernaturalisme, men ikke nødvendigvis til teisme. Til det trengs en rettferdiggjørelse av troen på en personlig Gud som intervenerer i virkeligheten. Etter alt å dømme, er det ingen som har gjort dette tilfredsstillende.
Lennox har lagd en stråmann av ateisme, overdrevet styrken i det teksthistoriske grunnlaget for kristendommen og ikke gitt oss gode grunner for å postulere overnaturlige fenomener for å forstå alle aspektene av virkeligheten.
Religioner.no lenker:
- «Hvorfor tro på ateisme i en naturvitenskapelig verden?»
- Hva kan en fysiker si om at Gud inkarnerte seg som menneske i naturen?
- Ateisme er ikke et livssyn
- Er du en skapateist?
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale