Jihad
Ønsker vi å endre verden til det bedre er det lurt å starte med oss selv, mener Yousef Assidiq.
Av Yousef Assidiq
For meg som muslim er det viktig å være et godt menneske og en god representant for troen min – «jihad» for meg er å strebe for å oppnå dette hver dag.
I islam så blir begrepet «jihad» delt inn i to kategorier. Den indre jihad og den ytre. Akkurat som i virkeligheten så er det ofte enklere å se andres utfordringer og svakheter enn det er å se sine egne. Derfor blir den indre renselsen (indre jihad) omtalt som den største og mest krevende.
Den indre «jihad» handler i stor grad om å rense kroppen sin for egoisme, hat, intoleranse, fordommer og andre negative følelser og handlinger som kan stå i veien for godhet, toleranse og kjærlighet. Det kan være streben etter å tøyle raseriet sitt eller til å motstå fristelser som man anser som uislamske.
Den indre formen for jihad er noe som alle muslimer skal og bør tenke på hver dag. Det handler i stor grad om å bli kjent med seg selv og sette høye krav og ambisjoner til hvordan vi skal oppføre oss i møte med andre mennesker. Det må være en pågående prosess og noe vi streber etter selv når vi føler vi har kommet ganske langt – man kan alltids bli bedre – flinkere.
Den ytre formen for jihad handler om å kjempe mot urettferdighet, intoleranse, hat og aggresjon. Det kan være å stå opp for de svakeste i samfunnet ved å samle inn penger eller arrangere arrangementer for å inkludere dem eller det kan være å kritisere en inhuman politikk. Det kan også være at man reiser til en konflikt for å drive med humanitær bistand i en utfordrende og farlig situasjon. Islam er ikke en pasifistisk religion og i absolutt siste instans så kan man også ta til våpen for å kjempe mot autoritære regimer og tyranner.
Utfordringen med å skulle kritisere og utfordre andre mennesker er at vi selv må være tilsvarende gode for å ikke møte oss selv i døra og etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg merket at dette er en krevende øvelse.
Det er imidlertid ikke noe som religionen oppfordrer til og det er derfor vi i starten av den arabiske våren så fredelige folk som reiste seg opp mot autoritære og militære regimer for å vise motstand uten å bruke våpen. Det er kun for å forsvare seg mot ekstreme overgrep man får ta til våpen og det må være absolutt siste utvei.
Utfordringen med å skulle kritisere og utfordre andre mennesker er at vi selv må være tilsvarende gode for å ikke møte oss selv i døra og etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg merket at dette er en krevende øvelse. I ungdomstiden var jeg en ihuga sosialist og mente at alt til høyre for arbeiderpartiet var reinspikka ondskap og etter hvert måtte jeg innse at retorikken min og måten jeg så på andre mennesker basert på politisk tilhørighet var så intolerant, hatefull og fordomsfull som det jeg beskyldte ytterpunktene på høyresiden for å være. I kampen for rettferdighet mistet jeg gangsynet og ble til min egen verste fiende.
Det er nettopp derfor islam omtaler den indre jihad som den største og viktigste. For, hvordan skal vi redde verden fra urettferdighet og intoleranse om vi på veien mot rettferdighet ender opp med å bli like intolerante, hatefulle og brutale som kreftene man kjemper mot?
Min gamle sjef pleide alltid å si til meg: «Hvis ikke du gjør det ordentlig med en gang – når skal du gjøre det da?» og det pleier jeg ofte å tenke er overførbart til balansen mellom indre og ytre jihad. Klart det er enkelt å plukke opp et våpen, reise til en krigssituasjon og kjempe det man selv anser som det godes kamp mot det onde – men hva så når man ender opp med å være ennå mer brutale, hensynsløse og voldelige enn de man anser som fienden? Mange av de som nå reiser til Syria har en fortid der man kanskje ikke har vært så religiøse eller av andre grunner føler man har noe å bevise og man tar den enkle veien for å gjøre et forsøk på å renvaske seg selv.
De som reiser til Syria nå drar ikke dit fordi de har som intensjon å hjelpe sivilbefolkningen.
Hvis vi nå skal ta Syria som mal så er den mest genuine formen for ytre jihad å gjøre det som er i sivilbefolkningens beste interesse og det er å presse på verdenssamfunnet for at de skal legge diplomatisk press på begge sidene i konflikten og gjøre sitt absolutt ytterste for å få inn mat og elementære forsyninger inn i de mange flykningsleirene og byene i Syria der sivilbefolkningen oppholder seg.
De som reiser til Syria nå drar ikke dit fordi de har som intensjon å hjelpe sivilbefolkningen. De reiser fordi de har lyst på spenning eller har lyst til å styrke de ekstreme terrorgruppene som har tatt over store geografiske områder i Syria. De reiser ikke fordi de genuint ønsker å skape fred i landet, men fordi de ønsker å vinne en religionskrig som ingen har bedt om. Det er ikke jihad. Det er terrorisme og imot alle de prinsipper og regler som islam står for.
Hvis vi ser på de ytterliggående gruppene i det muslimske miljøet her i Norge så ser vi at det er symptomatisk at samtlige setter seg selv i en offerposisjon som de mener legitimerer hatet og intoleransen de viser ovenfor samfunnet og alle som måtte være uenig med dem. De viser tydelig at å ha en god oppførsel og et ryddig forhold til lovverket og andre medborgere knapt står på agendaen og det tyder igjen på at de virkelig har misforstått meningen bak «jihad» som i første omgang handler om å rense seg selv – og ikke diktere hvordan alle andre mennesker skal leve livet sitt og hva som er riktig for dem – det heter å være autoritære, diktatoriske, intolerante og anti-demokratiske.
Alle har godt av å bruke litt tid hver dag på å analysere seg selv og korrigere de feilene man gjør og de dårlige vanene og holdningene man har. Hvis vi skal endre noe i verden eller i samfunnet så er oss selv et fint sted å starte.
Les mer om og av Yousef Assidiq:
- Ramadanlivet
- Ikke i islams navn
- Hvorfor jeg er misunnelig på turbandagen.
- Ytringsfriheten er absolutt.
- Stopp hatprat!
- Det gode samarbeidet.
- Radikaliseringskonferansen 2013
- Om identitetskrise
- Viktigheten av kommunikasjon.
- Seksualitet og tabu.
- Agenda X
- Snart ramadan – jippi!
- Religion og samfunn
- Ta deg sammen´a
- Med punken og pennen mot ekstremisme
- Antimuslimske heksebesvergelser
- Hvorfor er de så sinte?