Når kulturell uvilje blir fatalt
Enkelte innvandrermiljøer er hardere rammet av pandemien enn andre – bortsett da fra en gruppe skiturister i Alpene. Som vanlig har storsamfunnet skylda.
Av Arne D. Danielsen
Loveleen Brenna advarte i et intervju med Vårt Land om at myndighetene ikke når fram til innvandrerbefolkningen med informasjon om viruset og krisetiltakene. Regjeringen tar en slik påpekning på rammeste alvor og gir umiddelbart 6,6 millioner til seks frivillige organisasjoner.
Jøss! Det er imponerende! Men slik er det blitt – i disse tider. Pengene sitter løst. Ropes det «Hopp!» eller «Ulv!», ja, så kommer pengene. Da er det verre med kvalitetssikringen. Men også det er forståelig. Det skal mye til å ha oversikt over alt mulig hele tiden i en så hektisk tid.
Når Røde Kors, Caritas, Norske Frivillighetssentraler, Norske Kvinners Sanitetsforening, Kristent Interkulturelt Arbeid og Norsk Folkehjelp får 6.6 mill. kroner, må det sees på som milde gaver til organisasjonene mer enn som et middel til mer effektiv informasjon til en utsatt gruppe.
For hvorfor trenger seks frivillige organisasjoner 1,1 million kroner – hver? Er det ikke dette de holder på med hele tiden? Altså å kommunisere med og ta seg av sårbare grupper? Trenger de et sjusifret beløp fra regjeringen for å fortsette dette arbeidet? Hva hadde de gjort uten denne plutselige og formidable donasjonen? Sluttet å bry seg?
Dersom informasjonen er en utfordring, burde naturligvis heller FHI’s profesjonelle informasjonsavdeling, som allerede har laget og distribuert informasjon på 24(!) forskjellige språk, samarbeidet enda tettere med de seks organisasjonene og med andre og kanskje enda mer relevante formelle og uformelle nettverk blant innvandrere. Et slik samarbeid burde naturligvis vært uten heftelser og øknomsik vederlag. Nå sitter plutselig seks organisasjoner med fanget fullt av hver sin million-pott. Det er sannsynlig at noen av dem lurer på hvordan de skal bruke pengene.
Dette prosjektet, og alarmismen omkring det, har nok engang som premiss at myndighetene har forsømt seg. Det andre premisset er at det i enkelte innvandrermiljøer er lommer av isolerte og enslige grupper eller individer. Det første er feil, og det siste er lite sannsynlig. Innvandrere har ofte sterke bånd til egne etniske, nasjonale, religiøse og kulturelle felleskap – spesielt når de er i utlendighet. Akkurat slik som nordmenn i utlendighet.
Hvor mange enslige eldre har flyktet fra krig og har kommet seg hit til landet helt på egenhånd – og har etablert seg i en leilighet for seg selv et sted på Oslo Øst og i et kulturelt og språklig vakuum – og også helt uten kontakt med det lokel helesevesenet? La oss anta, om så for enkelhets skyld; ingen!
Alle de yngre, som har banet veien, har vært og er del av et fellesskap. De har som alle folkevandrerer før dem og til alle tider søkt sammen med likesinnede for slik å stå sterkere og for å få fotfeste. Kort sagt for å greie seg. Det er en livsbetingelser for utvandrere å søke til formelle og uformelle felleskap.
Og videre må vi kunne tro at det er få om noen analfabeter blant de unge og sterke – altså blant de som har banet veien. I vår tid er det ikke mulig å krysse kontinenter som analfabet. En analfabet vil være 100% avhengig av andre. Et felleskap.
Den største andelen analfabeter er kommet hit på familiegjenforening. Altså er de en del av et familiefellesskap.
Spørsmålet i en covidiansk tid, da hele samfunnet har stanset opp og alt handler om pandemien, blir da: Hvor er alle de formelle og uformelle innvandrernettverkene? De som tar vare på hverandre. Og hvor er storfamilien med alle de dype kulturelle familie- og gjerne også klantradisjonene?
Altså, hvor er storfamilien, moskeene, menighetene, innvandrerfelleskapene – og organisasjonene?
Informasjon om en pandemi sprer seg som virus. Det er nok at en eneste én i et miljø forstår alvoret. Han heller hun greier å finne andre som forstår og som igjen bringer det videre. Slik vil informasjonen om det livstruende effektivt nå ut til alle i storfamilien, menigheten, nettverket – og ut til den minste avkrok. I hvert fall når folk bryr seg om hverandre. Det er helt usannsynlig at ikke alle – også blant innvandrerne har fått med seg at det er unntakstilstand i Norge og at det er en alvorlig pandemi på gang.
Som med så mye annet, handler også dette om kultur, om manglende vilje og evne til å integrere seg og å bli en del av det samfunnet man har strevet så hardt for å komme til. Denne gangen har denne kulturelle defekten, den manglende viljen og evnen til å integrere seg tatt liv. Da er det alvor.
Kanskje det kan komme noe godt ut av dette? Kanskje enkelte innvandrergrupper, og deres aldri hvilende hjelpere i majoritetsbefolkningen – som oppmuntrer til og bidrar til den isolasjonistiske kulturen, forstår at å bruke all energien, og i enhver sammenheng peke på storsamfunnet, ikke er bra – for innvandrere?
Pandemien vil gi oss som samfunn mye lærdom. Det vil bli en korreksjon på flere samfunnsområder.
La oss for innvandrerne sin del håpe at den lærdommen de får ut av dette, er at dersom de og deres etterkommere skal få et godt liv, ja, i ytterste konsekvens ha et liv, må de akseptere majoritetssamfunnets spilleregler. De er så heldig at de er kommet til et majoritetssamfunn som typisk rekker fram en vennlig og utstrakt hånd. Da er første bud å ikke avfeie og avvise de regler som følger med.
I denne, som i en rekke andre integreringsspørsmål må innvandrerne skylde seg selv. De har ingen andre å skylde på. For hvem skulle det være …?