Om identitetskrise
Veien til ekstremisme er ikke alltid lang. Særlig ikke om man opplever å være alene og utstøtt og ekstremistene er de eneste som ønsker deg velkommen.
Av Yousef Assidiq
Den 23.10.2013 skrev jeg en kronikk for VG der jeg fortalte om hvordan jeg kunne ha blitt en ekstremist etter jeg konverterte til Islam.
Når man skriver kronikk for de store avisene så er man nødt til å vektlegge konflikt og teksten må igjennom et ”James Bond”-filter for å passere, derfor har jeg lyst til å tone det ned litt.
Det hele startet i 2008 da jeg etter flere år med festing, herjing og ungdomsmorro bestemte meg for å studere det åndelige og spirituelle igjen. Det første jeg begynte å lese om var islam og i utgangspunktet var jeg kritisk. Hadde jo lest avisa og sett på nyhetene jeg som alle andre.
Etter en måneds tid som islamkritiker på ulike nettfora ble jeg til slutt invitert til moskeen av en imam og det kunne jeg jo ikke takke nei til. Så jeg dro dit og hadde med meg noen tettskrevne sider med kritiske spørsmål som jeg hadde tenkt meg ut at jeg skulle stille. Det jeg fant ut da jeg satt der i moskeen var at når man snakker med noen ansikt til ansikt blir man tvunget til å reflektere over både spørsmålene man stiller og svarene man får på en helt annen måte enn over nettet eller telefon.
På bussen var det folk som kalte meg for landssviker og terrorist.
Opplevelsen min var at jeg fikk svar på alle spørsmålene jeg stilte og en forklaring på alt det jeg ikke forsto eller ikke klarte å få til å henge sammen. Konklusjonen min etter å ha sittet over 8 timer med imamen i moskeen var at jeg hadde vært litt for tidlig ute med å avskrive islam som religion og jeg bestemte meg for å starte helt på nytt med å lese koranen fra start til slutt med et åpent sinn og en intensjon om å forstå. Ett år senere sa jeg trosbekjennelsen i den samme moskeen.
Mange velger å skjule konverteringen sin i starten, men jeg bestemte meg for å komme ut av skapet først som sist så jeg dro rett hjem til Nøtterøy og fortalte det glade budskap til foreldrene mine rundt middagsbordet. Pappa reiste seg og skrek til meg og mamma begynte å gråte.
Den ettermiddagen snakket vi ikke med hverandre og når jeg forsøkte å ta kontakt dagen etter så fortsatte kranglingen og de tydelige tegnene på avviselse. De første to månedene etter jeg konverterte så spiste vi ikke middag sammen og hver gang vi satt i samme rom så endte vi opp i en krangel.
På bussen var det folk som kalte meg for landssviker og terrorist. Vennene mine sluttet å prate med meg og jeg følte meg helt alene. Fra å være godt integrert i samfunnet, politisk engasjert og en av gutta den ene dagen – så var det litt av et sjokk å sitte med følelsen av å være naken, dyttet ut i kulda og alene den neste.
Jeg følte meg sint på meg selv, sint på foreldrene mine og sint på samfunnet. Jeg følte jeg hadde feilet på hjemmebane og likeså på bortebane. Hverdagen min som en dag var lysbetont og kjærlig ble grå og trist over natta.
I moskeen fortalte jeg om hvordan det var å konvertere og jeg fortalte hvordan det opplevdes å bli dyttet ut av samfunnet og hvordan det var når foreldrene mine forsøkte å dra meg tilbake uten å gi meg den bekreftelsen og godkjennelsen jeg så sårt trengte.
Det førte til at jeg fikk kontakt med Mohyeldeen Mohammad som fortalte meg at vesten var i krig med islam og at vi muslimer alltid kom til å være de fremmede. Vi kom aldri til å bli godtatt og han kom til og med med religiøse kilder.
Der og da så var allerede det typiske fiendebildet han la frem for meg bekreftet i min hverdag.
Jeg begynte å få et mer og mer destruktivt syn på samfunnet og begynte å føle på et hat som jeg ikke helt visste hvor kom fra. Det var først og fremst rettet mot meg selv. Jeg følte meg mislykket og følte jeg hadde rotet til livet mitt.
Jeg tvilte på meg selv, jeg tvilte på det meste – det eneste jeg følte meg helt sikker på var at islam var den rette religionen for meg og at jeg ikke kunne ha tatt et annet valg. Å konvertere til islam var det rette.
Jeg søkte etter trygghet, selvbekreftelse og noen som ville være der for meg uansett. Det er slike følelser ekstreme og kriminelle nettverk er flinke til å tilby. Jeg kom aldri inn i det ekstreme muslimske miljøet fordi jeg delte deres ideologi. Jeg trengte et brorskap som støttet meg og gav meg den tryggheten jeg ikke fant noe annet sted.
Et par månder etter jeg hadde konvertert så tok bestefar affære og krevde at foreldrene mine skulle komme ned til han. Han sa til dem at vi er en familie enten de liker det eller ikke og at vi må godta hverandres valg selv om det kanskje ikke er det valget vi hadde sett for oss eller håpet at skulle bli tatt.
Foreldrene ønsker at barna skal vokse opp og videreføre deres stolte kulturtradisjoner samtidig som samfunnet krever at man skal bli norsk.
Den dagen da mamma og pappa kom hjem og brast i gråt og sa unnskyld og vi bestemte oss for å legge alt det vonde bak oss, så begynte jeg sakte men sikkert å få en ny form for trygghet jeg kunne plassere beina mine på.
Jeg kan bare tenke meg hvor mange ungdommer som har havnet i en gjeng eller kommet skjevt ut i forhold til sin religion eller politiske standpunkt fordi kommunikasjonen mellom foreldrene og barna ikke har vært optimal. Det er enormt mange!
Spesielt blant minoritetbefolkningen så har man store utfordringer knyttet til identitetskrise fordi det er så mye man skal forholde seg til.
Foreldrene ønsker at barna skal vokse opp og videreføre deres stolte kulturtradisjoner samtidig som samfunnet krever at man skal bli norsk. Ofte så er denne balansegangen så utfordrende at man sitter med følelsen av å aldri få det til.
I samfunnet får man høre at man ikke er integrert nok og man føler seg som en evig utlending som aldri passer inn. Hjemme får man høre at man er for norsk og foreldrene truer med å sende deg på kostskole til hjemlandet.
Samtidig så har man venner som kommer med klespress, drikkepress og som stiller forventninger i likhet med både samfunn og foreldre.
Tenker man på hvor vanskelig det er å være ungdom fra før og legger på alle de ekstra utfordringene man har med i bagasjen ved å ha alt det andre å forholde seg til så sier det seg selv at det bygger seg opp frustrasjon og sinne. Det bygger seg opp et selvhat og man søker ofte etter noen som kan bekrefte at man er noe – og igjen så er det gjengene og de ekstreme ytterliggående gruppene som står der med åpne armer. De rekruterer sårbar ungdom og de gjør det bevisst.
All ungdom kan havne i en sånn sårbar situasjon og ungdomstiden er ikke lett for noen. Vi som samfunn må allikevel være bevisst på at det for enkelte er ekstra utfordrende.
Den beste måten å forebygge ekstremisme og gjengdeltagelse blant ungdom er å være bevisst på disse mekanismene som gjør ungdom sårbare slik at man kan prøve å få til en bedre forståelse og dialog mellom foreldre og barn. Når det kommer til å motvirke radikalisme og ekstremisme så er det foreldrene som sitter på det tyngste og største ansvaret – men hele samfunnet har et ansvar for å bidra til å minske disse utfordringene og gjøre vår innsats for å være en trygg havn for ungdom som har sklidd litt på utsiden.
Jeg skulle ønske det var andre alternativer enn ekstremister og gjengmiljø jeg kunne søke trygghet og forståelse hos da jeg var sårbar og alene. Det var ikke mitt første valg, det var ikke mitt andre valg eller tredje valg. Der og da føltes det som mitt eneste valg og da er det noe som er alvorlig galt.
Det er viktigere med et fokus på de mekanismene som gjør ungdom sårbare enn å diskutere ekstremisme-fenomenet opp og ned i mente.
Det siste året har jeg brukt på å holde foredrag for politiet, barnevernet, utdanningsetaten og andre relevante organisasjoner, etater og institusjoner om hvordan alvorlig identitetskrise og rotløshet for mange er den første fasen i det som til slutt blir et kriminelt eller ekstremt virkelighetsbilde.
Neste måned skal jeg holde et foredrag om det på et tverrfaglig nasjonalt seminar om ekstremisme arrangert av Justisdepartementet. Det er tross alt politikere som bestemmer hvilke utfordringer i samfunnet som det frivillige og organiserte hjelpeapparatet skal få midler til å gjøre noe med.
Jeg kommer i hvert fall til å fortsette å kjempe for at det psykologiske aspektet rundt identitetskrise og rotløshet får den plassen i debatten det fortjener og forhåpentligvis også de bevilgningene det trenger.
Dette ble også konklusjonen da jeg var i debatt med Mehtab Afsar (Islamsk Råd Norge), Hadia Tajik (Arbeiderpartiet) og Anders Werp (Høyre) på NRK Aktuelt. Det er viktigere med et fokus på de mekanismene som gjør ungdom sårbare enn å diskutere ekstremisme-fenomenet opp og ned i mente.
Nå er jeg privilegert som har en familie som støtter meg i tykt og tynt og som prøver å være med på det meste av det jeg driver med og har funnet min trygge plass både i meg selv og i religionen min.
Jeg er også stolt og privilegert som tilhører en moské som i tillegg til sitt religiøse ansvar ovenfor tilhengerne også tar samfunnsansvaret sitt ovenfor storsamfunnet. Vi snakker åpent om de utfordringene som finnes der ute og vi jobber systematisk og målrettet for å skape et best mulig miljø for alle mennesker via dialog og gjensidig forståelse.
Vi tar identitetskrise og rotløshet på alvor og arrangerer et seminar om temaet 10. november. Håper mange møter opp for dette er noe som mange opplever eller har opplevd og som til syvende og sist omgår oss alle. Håper vi sees!
Les mer om og av Yousef:
- Ramadanlivet
- Ikke i islams navn
- Jihad
- Hvorfor jeg er misunnelig på turbandagen.
- Ytringsfriheten er absolutt.
- Stopp hatprat!
- Det gode samarbeidet.
- Radikaliseringskonferansen 2013
- Viktigheten av kommunikasjon.
- Seksualitet og tabu.
- Agenda X
- Snart ramadan – jippi!
- Religion og samfunn
- Ta deg sammen´a
- Med punken og pennen mot ekstremisme
- Antimuslimske heksebesvergelser
- Hvorfor er de så sinte?