Religion og samfunn
I denne månedens spalte reflekterer Yousef Assidiq rundt religionens rolle i samfunnet. Han skriver om prestecamping og forsvarer livssynshumanistene.
Av Yousef Assidiq
Jeg har akkurat kommet hjem fra en vellykket aksjon i Sofienbergparken. Den ble startet av prester og ledet an av både menn og kvinner iført prestekrage og et glødende engasjement for de hjemløse og fattige.
Vi var rundt 250 mennesker som hadde samlet oss en regnfull dag i parken for å vise motstand til forbudet vedtatt av bystyret som gjorde det ulovlig å sove utendørs i Oslo. Flere ulike religioner, politiske partier og frivillige organisasjoner hadde stilt opp for å vise at man ikke sparker de aller svakeste når de allerede ligger nede.
Vi hadde med oss telt, sovepose, godt humør og musikalske innslag. Hadde det noen faktisk effekt? Nei, men det var heller ikke meningen. Dette var en ren solidaritetsaksjon for å vise menneskene som blir jaget rundt i byen vår at det faktisk er noen som bryr seg og at det er noen som engasjerer seg.
Hver fredag deles det ut mat til de fattige, maten blir delt ut av Fattighuset i Oslo og er ukesrasjon med mat. Der får man brød, litt frukt, noe salat og pålegg. Iblant er det også middagsretter som blir delt ut. Dette er en ikke-religiøs organisasjon åpen for alle.
Hvordan kan vi egentlig klage over at noen lukter vondt og at noen må bruke våre fellesarealer som toalett når vi ikke ønsker å gi dem noe alternativ?
Det samme tilbudet har Kirkens bymisjon, Røde kors og flere andre frivillige organisasjoner som har mennesker som fokus og ikke bryr seg om politikk. Dette er ikke bundet til religion, men ettersom det å hjelpe og identifisere seg med de svakeste er en stor del av enhver religion så er kanskje engasjementet størst nettopp blant oss religiøse.
Kirkens bymisjon tilbyr blant annet både hjemløse, narkomane og tilreisende å dusje hos dem noen timer hver dag og 200-300 mennesker møter opp. Tenk dere! Det står 300 mennesker i kø for å få vasket seg i Norge.
Det samme gjelder med toaletter. Det er en del frivillige organisasjoner som tilbyr bostedsløse og tilreisende å bruke sine sanitæranlegg fordi det ikke finnes noen offentlige tilbud. Dette er i verdens rikeste land.
Hvordan kan vi egentlig klage over at noen lukter vondt og at noen må bruke våre fellesarealer som toalett når vi ikke ønsker å gi dem noe alternativ? Bor du i Oslo selv, så kan du jo bare tenke deg hvor komplisert det er når vi i middelklassen er midt i sentrum og plutselig får behov for et toalett – hvor går man egentlig?
De siste årene har jeg fått god kontakt med Human-Etisk Forbund. Første gangen jeg skulle inn i lokalene deres tenkte jeg umiddelbart at jeg var på vei inn i løvens hule (…)
Det er flere enn de fattige og trengende som trenger frivillige organisasjoner som stiller opp for dem. De samme frivillige og religiøse organisasjonene har også et brennende engasjement for asylsaken, også her ser man ofte at oss religiøse er blant fronttroppene.
Der mange reiser seg opp og skriker at vi ikke kan være hele verdens sosialkontor og at vi ikke kan slippe inn hvem som helst. Så reiser vi oss opp og sier at mennesker er mennesker uansett hvilken farge de måtte ha eller land de måtte komme ifra.
Poenget mitt her er at det er behovet til individet som burde stå i fokus og ikke bakgrunnen eller klistrelappene vi kan putte på det. Bidrar vår naive tilnærming til en bærekraftig politikk for fremtiden? Antagelig ikke, men noen må faktisk sette enkeltmenneske foran økonomisk bærekraftighet, grafer og statistikker.
De siste årene har jeg fått god kontakt med Human-Etisk Forbund. Første gangen jeg skulle inn i lokalene deres tenkte jeg umiddelbart at jeg var på vei inn i løvens hule, at det kom til å bli skikkelig kleint og at jeg bare fikk bite tennene sammen de timene som arrangementet varte.
Hva kan man si? Fordommer fordummer. De var verken arrogante, snobbete eller hadde andre ideologiske tanker enn meg selv. Åpenbart er det en del ulikheter og en del steile fronter – men er ikke det egentlig bra?
Vi kommer aldri til å bli helt enige, vi kommer aldri til å bli et fellesskap av identiske nordmenn.
Vi religiøse enten vi kommer fra statskirken, moskésamfunnet eller har en annen tro, har behov for å bli utfordret. Hva er vår religion egentlig verdt om den ikke tåler kritikk? Hvor troende er vi egentlig om vi er så usikre på vårt eget verdigrunnlag at vi ikke er modige nok til å la noen utfordre det?
Det viktigste er imidlertid de tingene vi kan enes om, som etter hvert har blitt ganske mange. Det humanistiske livssynet har også en grunntanke om at mennesket kommer først – at friheten til enkeltindividet er viktigere enn enheten/fellesskapet. Hvilket i praksis betyr at de kjemper på samme side som oss religiøse i de aller fleste samfunnsrelaterte saker.
Vi krangler over detaljene, men grunntanken og ambisjonene om et fritt, rettferdig og solidarisk samfunn er den samme. Det er ikke alltid vi kjemper de samme stridene på de samme premissene eller av de samme årsakene, men vi står der side om side med enkeltindividet i fokus allikevel.
Vårt flerkulturelt samfunn består av mange ulike overbevisninger, mange ulike kulturelle tilknytninger, etniske sammensettinger og politiske tankesett. Vi kommer aldri til å bli helt enige, vi kommer aldri til å bli et fellesskap av identiske nordmenn.
Vi kommer alltid til å utfordre hverandre på verdier, overbevisning og ideologi. Vi kommer alltid til å utfordre hverandre politisk og iblant krangle så busta fyker. Det er sånn vi vokser og utvikler oss. Det eneste jeg håper vi alle kan bli enige om er at vi er et samfunn og en nasjon der takhøyden er høy for uenighet og der mennesker i størst mulig grad skal få lov til å utvikle seg slik de selv ønsker – individuell frihet.
For meg er det viktig å ha disse fem bønnene om dagen der jeg kan få hodet mitt vekk fra alt mas og tjas som følger meg i hverdagen.
Har religion en plass i samfunnet år 2013? Dette er et spørsmål som kommer hele tiden. Er det egentlig utdatert å tro på Gud, nå som vi har så mye annet vi kan bruke tiden vår på? Hvorfor ikke gjøre noe fornuftig som å drive med forskning på fornybar energi eller forske på menneskets biologi for å kurere stadig nye sykdommer? Her er i hvert fall jeg av oppfatningen om at det går an å ha flere tanker i hodet på en gang.
For meg er det viktig å ha disse fem bønnene om dagen der jeg kan få hodet mitt vekk fra alt mas og tjas som følger meg i hverdagen. Det er fortsatt viktig for kroppen å få litt hvile fra verden vi lever i som stadig forventer mer av oss.
I tillegg syntes jeg det er viktig å få denne påminnelsen om hva som er viktig i livet. I en travel hverdag med karrierejag, en utfordrende arbeidssituasjon og de fem stedene vi helst skulle vært samtidig så er det lett å glemme viktigheten av familie, viktigheten av å gjøre noe også for de vanskeligstilte og fattige.
Religionen min gir meg denne påminnelsen. Den forteller meg at det er viktigere ting i livet enn å få meg en Porsche kabriolet og en stor villa med enorm hage som jeg trenger minst tre gartnere for å vedlikeholde.
Jeg vet av erfaring at disse tingene lett går i glemmboka. Selv nå som jeg minner meg selv på viktigheten av enkelte grunnleggende menneskelige verdier fem ganger om dagen, så merker jeg at det ikke alltid er like enkelt å følge opp i praksis.
Religion versus vitenskap/forskning blir ofte presentert som to motsetninger som ikke er kompatible med hverandre, men hvorfor er det egentlig sånn? Jeg som menneske føler jeg har behov for religion. Religionen min gir meg ro, tålmodighet og minner meg på viktige menneskelige verdier.
Den eneste tingen jeg har blitt skråsikker på i livet er at jeg har mye å lære fra andre mennesker og at hele livet handler om å suge til seg kunnskap.
Samtidig er både jeg og religionen min klar på at det er forskning og vitenskap som skal føre både samfunnet og menneskeheten fremover. Religion oppfordrer ikke til stagnasjon. Den sier ikke at man ikke skal være nysgjerrig eller interessert i hva som er rundt oss, tvert imot så både oppfordrer den til det og påbyr oss å søke kunnskap og forske på jorden vi lever på.
I min verden er det plass til ulikhet både i synet på religion og i synet på samfunnet. I min verden er det like naturlig å kunne være skeptisk til Guds eksistens som det er å være tilbøyelig til å tro på H*n. Det er ingen universell fasit på hvordan mennesket skal være, tro eller hvilke verdier som er mest høyverdige.
Den eneste tingen jeg har blitt skråsikker på i livet er at jeg har mye å lære fra andre mennesker og at hele livet handler om å suge til seg kunnskap. Livet handler om å være nysgjerrig og livet handler om å utfordre seg selv og sine egne verdier. Derfor er det så godt at vi har ulike mennesker med ulik overbevisning som vi kan bryne oss på.
Vi er heldige som har et så mangfoldig samfunn med så mange ulike kilder til kunnskap, menneskelig forståelse og verdigrunnlag. Vi er heldig som har så mange ulike kulturer, religioner, ideologier og tankesett som kan utfordre våre egne og som vi kan utfordre med oss selv. Vi har de beste premissene for å vokse og utvikle oss til å bli bedre mennesker.
Mer om og av Yousef Assidiq:
- Ramadanlivet
- Ikke i islams navn
- Jihad
- Hvorfor jeg er misunnelig på turbandagen.
- Ytringsfriheten er absolutt.
- Stopp hatprat!
- Det gode samarbeidet.
- Radikaliseringskonferansen 2013
- Om identitetskrise
- Viktigheten av kommunikasjon.
- Seksualitet og tabu.
- Agenda X
- Snart ramadan – jippi!
- Religion og samfunn
- Ta deg sammen´a
- Med punken og pennen mot ekstremisme
- Antimuslimske heksebesvergelser
- Hvorfor er de så sinte?