Det islamistiske nekrokrati
Islamistenes idealstat styres fra graven. De ønsker seg i realiteten et nekrokrati.
Av Mohamed Eddie Omar
Jeg spiller Dungeons & Dragons, verdens første rollespill. Når man spiller rollespill sitter man rundt et bord og later som man er helter i en fantasiverden. En spilleder forteller hva som skjer, og vi andre velger hvordan vi vil handle i ulike situasjoner.
Den som verken har spilt selv eller kjenner noen som har gjort det, har kanskje sett nerdene i TV-serien The Big Bang Theory gjøre det.
Nå behøver ikke nødvendigvis helten være spesielt helteaktig. Han eller hun kan være ganske feig, tyvaktig og skummel. Som min karakter Qadir. Han reker rundt innsvøpt i en svart mantel, og tilbringer tiden med å handle ut i fra hemmelighetsfulle, magiske formål.
Qadir kommer fra ørkenlandet Khezir, som er kjent for sine enorme gravmonumenter. Ja, det minner en hel del om fortidens Egypt. Khezir styres av en gudekonge som har vært død i ti tusen år. Hans mumifiserte kropp sitter fortsatt på tronen og dyrkes av landets prester. De ser til at lovene følges, og de skjøtter sine verv svært flittig.
Ja, Khezir er et nekrokrati, som i Nord-Korea der den siden 1994 avdøde Kim Il Sung i følge landets grunnlov er: “Republikkens evige president”. I Khezir anser man den døde kongens styre som fullkomment på alle sett og vis. Siden har det bare gått nedover. Man har bestemt at hans lover var de klokeste som noensinne har vært. Hvorfor? Ettersom han var så full av visdom.
De nålevende innbyggerne i Khezir kan aldri komme på noe bedre, ettersom de mangler mumiekongens visdom. Deres plikt er bare å bevare alt slik det var da. Hungersnød, pest, fattigdom og nederlag i krig, ja, alle ulykker skyldes folkets manglende etterfølgelse av de fullkomne lovene. Om vi bare gjorde som på mumiekongens tid, ville alt blitt bra, sier prestene. Hvordan det egentlig var da er det ingen som vet. Det man hører er eventyr.
Minner det ikke om islamistenes idealstat? Menneskene får ikke lov til å finne opp, bare bevare. Det finnes en slags mytisk figur som er klokere enn oss alle, og som alt for fjorten hundre år siden kom med alle svarene våre. Det kan være feil med oss, vår fornuft og vår moral, men aldri på denne gamle lovstifteren.
Lovstifteren åpenbarte sin vilje i en bok bare for så å forsvinne inn i stillheten. Ingen har sett eller hørt ham siden. Det kommer ingen ny bok, ikke engang ett nytt kapittel. Stadig nye spørsmål, men ingen nye svar. Han kunne like gjerne vært død. Det gjør den islamistiske idealstaten til et slags nekrokrati.
Innbyggerne er altså utestengt fra lovstifterens levende talerør. Disse gjør alt for å opprettholde den skekkblandede aktelsen for de gamle lovene, og undertrykke kritisk tenkning med trusler om straff i denne verden, og et brennende helvete i den neste.
Kalifatet i Irak og Syria, grunnlagt av terrorgruppen Den islamske staten (IS), er ett av flere forsøk i vår tid på å virkeliggjøre det islamistiske nekrokratiet. Det er jo ikke kalifen som styrer, egentlig. “Khalifa” er et arabisk ord som betyr stedfortreder. Han er bare et talerør for den virkelige herskeren, som ikke kan snakke.
Mohamed Omar var selv radikal islamist i en periode, men vendte denne ideologien ryggen. I dag er han en frilansskribent og forfatter med mange jern i ilden. Dette innlegget er hentet fra Det goda samhället hvor Omar er en fast bidragsyter.