Meninger

Viktigheten av kommunikasjon

religioner      |      28/09/2013

I denne månedens spalte tar Yousef for seg betydningen av kommunikasjon i et samfunn og sammenligner det norske fellesskapet med et familiesamliv.  

Av Yousef Assidiq

YousefAssidiq_foto.mariannesømmeAlle vet hvor viktig kommunikasjon er i et forhold. En liten misforståelse kan ende opp i en stor vond og lang krangel der man ofte sier eller gjør ting man angrer på i ettertid.

Samfunnet vårt består av mennesker med mange ulike kulturer, tradisjoner og livssyn. Vi er alle norske, men vi er norske på ulike måter.  Og på samme måte som i et parforhold oppstår det ofte misforståelser og gnisninger mellom mennesker med ulike erfaringer og ulike opplevelser.

De siste ukene har det vært en god del hendelser rettet direkte mot moskéer i Norge. Det hele startet med et hakekors som var tagget på en vegg og ble fulgt opp av en stygg banner og avsluttet med at det ble lagt igjen et blodig grisehode utenfor en moské i Oslo.

Ingenting imot gris som husdyr

Det er en myte at vi muslimer er allergiske mot dyret gris. Vi bare spiser ikke svin. Dette deler vi med blant annet vegetarianere, veganere, jøder og flere andre. For hinduer er kua hellig og det er vel ikke sånn at vi skal kutte hodet av en ku og legge den på trappa deres for det?

Da vi inviterte SIAN var ikke motivasjonen å omvende Arne Tumyr til islam.

På samme måte som det er naturlig i et parforhold at det oppstår krangler, gnisninger og misforståelser så er det også slik i et samfunn. Nøkkelen for et godt forhold ligger i å kunne prate om problemene før de vokser seg for store. Det å ha en god kommunikasjon med partneren sin er forskjellen mellom liv og død for et forhold. Det samme er nøkkelen til et godt og mangfoldig samfunn.

En annen myte om oss muslimer er at vi ikke tåler at noen kritiserer religionen vår eller utfordrer vårt verdensbilde. Det er langt ifra sant og det tror jeg vi beviste da vi inviterte Stopp Islamiseringen av Norge inn i Minhaj ul Quran moskéen for å lytte til det de hadde på hjerte.

Dialog og ikke forkynnelse

Da vi inviterte SIAN var ikke motivasjonen å omvende Arne Tumyr til islam. Motivasjonen var å forsøke å få til en litt mer åpen kommunikasjon mellom de største kritikerne og motstanderne av religionen vår og oss muslimer som faktisk er den beste kilden til informasjon om islam.

Om vi skal unngå et samfunn med store dype konflikter som man kan finne i mange andre europeiske land der skillene er tydelig og konfliktnivået høyt mellom majoritet og minoritet så er vi nødt til å finne måter vi kan kommunisere bedre med hverandre på slik at vi hindrer utfordringene fra å vokse så store at de ikke lenger kan håndteres.

Trusler, vold, sjikane og hets

Jeg konverterte til islam i begynnelsen av 2009 og siden da har jeg mottatt flere titalls konkrete drapstrusler. På e-post har jeg fått høre at jeg og hele familien min burde bli begravd levende så ikke islampesten skal spre seg. På Facebook har jeg fått høre at jeg burde blitt skutt på Akershus festning som den quislingen jeg er. På SMS har jeg fått beskjed om at jeg skal få slått ut alle tennene mine.

Jeg har funnet ut at den beste måten å hevne urettferdighet på er ved å sørge for å selv være rettferdig og vise med handling at man er oppriktig opptatt av å skape et fredelig samfunn der alle kan leve i sameksistens med hverandre.

I perioder er jeg nødt til å skru av telefonen min i helgene fordi folk dessverre får mer mot til seg etter noen runder i baren. Folk som snøvler i fylla at de skal partere meg opp i små biter og servere meg som kebab og skyte meg er ikke noe jeg er ukjent med

Bestefar har også blitt ringt opp midt på natta av hemmelig telefonnummer og fått høre at han må huske på å låse døra og se seg godt over skuldra når han er ute å går søndagstur.

Min erfaring med dårlig kommunikasjon

Jeg har førstehåndserfaring med hvor galt det kan gå når folk lar frustrasjonen sin bygge seg opp og istedenfor å ha en saklig og konstruktiv diskusjon ender opp med å bruke vold og trusler om vold som virkemidler.

En gang jeg tok toget fra Tønsberg til Oslo var det en mann som satt ved siden av meg med et titalls plakater med antiislamsk budskap som kjente meg igjen. Da reiste han seg opp og skrek til hele vognen at islam er en trussel mot alle ekte nordmenn og at når vi muslimer blir mange nok så skal vi kutte strupene av alle ekte nordmenn.

Han pekte på meg og skrek ut at jeg var en landssviker og at jeg hadde skiftet side og var blitt en fiende av Norge og nordmenn. Han sa jeg burde blitt arrestert og kastet ut av landet. Han skrek ut at jeg var en pedofil og at folk måtte passe på døtrene sine.

Følgelig ble han kastet av toget ved neste stasjon, men jeg satt der å håpet at han ikke hadde en tapetkniv eller noe på seg.

Hadde jeg reist meg opp å konfrontert han og skreket tilbake hadde sikkert hele togvogna hatt full forståelse for det. Det hadde vært en legitim måte å reagere på, men hadde den vært konstruktiv? Ville det vært fornuftig av meg å heve konfliktnivået ytterligere?

Neste gang noen har lyst til å legge igjen et grisehode, tagge et hakekors eller henge opp en banner på en av våre moskéer så håper jeg i det minste at de samtidig tar seg tid til å ta en tur innom for å snakke litt med oss.

Jeg har funnet ut at den beste måten å hevne urettferdighet på er ved å sørge for å selv være rettferdig og vise med handling at man er oppriktig opptatt av å skape et fredelig samfunn der alle kan leve i sameksistens med hverandre.

Istedenfor å reagere med sinne, frustrasjon og forbannelse har jeg valgt å dedikere store deler av livet mitt til å forsøke å bygge opp en bro mellom ulike livssyn, kulturer og nasjonaliteter.

Massiv støtte

Da saken om grisehodet ble sendt på TV2 Nyhetene og lagt ut på deres hjemmeside fikk jeg umiddelbart en SMS av en sikhvenn av meg som sa vi hadde full støtte fra alle i hans miljø. På Facebook fikk vi massiv støtte av kirkene i Gamle Oslo og folk tok kontakt og sa at de mer enn gjerne ville stå vakt ved moskeene våre i helgene for å vise at Oslo er en trygg by for alle.

Fabian Stang sa at neste gang vi opplevde ubehageligheter så skulle vi bare ringe han så skulle han komme å ordne opp.

Det er ikke vanskelig å finne vilje, motivasjon og engasjement til å fortsette med å bygge broer når man merker at man får stadig flere mennesker i ryggen som bidrar med støtte og som hjelper til med å løfte de store steinene på plass.

Neste gang noen har lyst til å legge igjen et grisehode, tagge et hakekors eller henge opp en banner på en av våre moskéer så håper jeg i det minste at de samtidig tar seg tid til å ta en tur innom for å snakke litt med oss. Vi kan friste med både te, kaker og masse tålmodighet. Hos oss er dørene alltid åpne og takhøyden er stor.

Les mer om og av Yousef: 

 , ,