Uke 45. Grådighet
Temaet for årets areopagosdag, som ble avholdt sist lørdag, var grådighet. Det ble gjort flere forsøk på å forklare hva grådighet er, og det ble også trukket frem noen alternativer til et liv viet jakten på materielle goder. Grådighet, ble det sagt, trenger ikke kun være begjæret etter større materiell rikdom, men også en higen etter anerkjennelse og berømmelse. Kvelden ble avsluttet med en paneldebatt. En av deltagerne, Stian Kilde Aarebrot, hadde innsett at han var blitt en slave av anerkjennelse via sosiale medier som Twitter. Som han sa: “Du vet du er hekta på nett når du leker med dattera di med den ene hånda, og forteller om det med den andre.” Løsningen ble en digital faste, eller digitalaskese. Er askese også løsningen på jaget etter materiell berikelse? Tja. Kanskje kan man bli grådig på askese også? Som generalsekretær i Samisk kirkeråd, Tore Johnsen, påpekte: “Vi lever i et samfunn som gasser oss i askese, men den har et veldig individuelt fokus.” Det er liten tvil om at forsakelser og prøvelser også kan være egoistisk motivert. Å spise kostbart gress som noen har stemplet som “supermat”, prioritere trening fremfor familie, eller aldri unne seg en sjokolade, trenger ikke nødvendigvis bety at man er solidarisk innstilt til de fattige, eller har som mål å bli et mer nestekjærlig menneske.
Vår egen Warsan Ismael, styremedlem i Religioner.no, var blant deltagerne i den siste paneldebatten. Hun hadde en rekke gode poenger. Ett av dem var at begrepet grådighet ikke er nevnt i Koranen. Allah er ikke opptatt av grådighet, men derimot av gjerrighet, av å holde tilbake midler, eksempelvis almissen, zakat. Det er en synd. Hvis man skal likestille grådighet med jakten på materiell vinning, og deretter stemple dette som negativt, da er vel de aller fleste av oss til en viss grad grådige? I et slikt perspektiv er vel ingen mer grådige enn gründere, men de skaper arbeidsplasser og sikrer skatteinntekter som finansierer våre fellesskapsgoder. Gir det mening å stemple deres virksomhet som skadelig eller lastefull? Kan det være at Allah, slik Warsan fremstiller ham, har rett? At det ikke er jakten på materielle goder i seg selv som er det største onde, men den manglende viljen til å dele av jaktens eventuelle overskudd?
Samme dag som Areopagos avholdt sitt grådighetsseminar på Litteraturhuset kjørte Dagens næringsliv en større sak om John Fredriksen, skipsrederen som nærmest har gjort det til en æressak å være nullskatteyter. Han har endog byttet statsborgerskap, og er i dag kypriot. Den styrtrike skipsrederen er nok ikke alene om å ville betale mindre skatt, men det er ekstremt å mene at man ikke bør betale så mye som en krone til fellesskapet. Enda verre er det kanskje at han synes å være så stolt av det. En av forklaringene hans, (ingen unnskyldning, for Fredriksen unnskylder seg ikke), var at konkurransen innenfor shipping er så hard at man ikke kan overleve uten å bli skatteflyktning. Næringen hans tvinger altså frem en slik gjerrighet. Mange norske bedriftseiere, som betaler sin skatt, vil nok være sterkt uenig med Fredriksens påstand om at det er enkelt å bygge opp en bedrift i en hvilken som helst annen næring enn shipping. De mange årlige konkursene viser at det ikke er riktig, men noen av dem kunne sikkert vært unngått dersom bedriftene kunne betale like lite skatt som Fredriksen, det vil si ingenting. Det er likevel ikke noe alternativ, og burde heller ikke være det. Å la være å betale skatt er det samme som å snu ryggen til fellesskapet.
Denne ukens , og utfallet er langt ifra gitt. Også der har det vært et fokus på grådighet. Mormoneren Mitt Romney bidrar sjenerøst til sin kirke, men har ikke vært noen stor prosentvis skatteyter. Måteholdenheten hans har også blitt satt under tvil, og han har blant annet blitt sterkt kritisert for å planlegge kostbare oppussingsprosjekter i sine luksushus mens vanlige amerikanere sliter med å skaffe mat på bordet. Romney er avhengig av at amerikanske velgere har latt seg overbevise om at han besitter en gründers evne til å skape verdier, samtidig som de ser igjennom fingrene med at han også deler noen mindre prisverdige trekk med Fredriksen, slik som uviljen mot å dele av sitt overskudd.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no