Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 10. Krimkrigen

Hans Olav Arnesen      |      03/03/2014

Kopi av P1040730Den russiske bjørnen har igjen vist sine klør. Besettelsen av flyplasser og andre strategiske nøkkelpunkter på Krimhalvøya har sjokkert verden.

Mange har vist til den russiske invasjonen av Georgia i 2008 som en forløper til det som nå skjer i Ukraina. Når navn som Sevastopol, Kerch og Balaklava dukker opp som sentrale navn i en konflikt er det nok likevel mange som tenker på en krig som ligger adskillig lenger tilbake i tid.

Det finnes enkelte likhetstrekk mellom Krimkrigen (1853-1856) og den konflikten som nå utspiller seg på halvøya. Da som nå var det russerne som igangsatte fiendtlighetene. Dengang var det Nikolaj I som invaderte ottomanske besittelser på Balkan, mens det nå er den ukronede tsaren, Vladimir Putin, som har okkupert deler av Krimhalvøya.

I likhet med dagens konflikt spilte media en viktig rolle også i Krimkrigen. Enda viktigere enn de mange militære nyvinningene som da ble tatt i bruk var nemlig de nye kommunikasjonsmidlene. Takket være telegrafen ankom nyheter fra fronten britiske og franske nyhetsredaksjoner på rekordtid. Det gav de allierte hodebry. Dels fordi det var en gavepakke til russisk etterretning, men også fordi det i litt for stor grad avslørte hvor elendig krigen ble ledet. De halvhjertede forsøkene på å maskere de russiske troppenes nasjonale tilhørighet kan tolkes som et tegn på at også Putin er seg medienes makt bevisst.

Da som nå var vestmaktene kritiske til den russiske ekspansjonismen. Til forskjell fra i dag var de villig ta i bruk militære virkemidler for å stanse den.

At det anglikanske Storbritannia og det katolske Frankrike skulle ofre titusenvis av menn i forsvar av de muslimske ottomanerne kan synes underlig. Det kan også være verdt å merke seg for dem som tror at kristne nødvendigvis alltid velger sine trosfellers side i konflikter som omfatter muslimer og vice versa. I 1914 skulle ottomanerne kjempe mot briter og franskmenn på de like kristne tyskernes, og sine gamle østerrikske erkefienders side.

Det betyr ikke at det ikke var noen religiøse elementer i Krimkrigen.  Russernes påskudd for å gå til krig var at ottomanerne, etter sterkt press, hadde skjenket franskmennene den symbolsk viktige rollen som de kristnes beskyttere i Det ottomanske imperiet, og nøklene til Fødselskirken ble overført fra Den gresk-ortodokse kirke til Den katolske kirken.

For russerne, som helt siden ottomanerne erobret Konstantinopel i 1453, hadde sett på seg selv som den ortodokse kristendommens beskyttere, var dette utålelig. Enda viktigere enn å hevne denne uretten var naturligvis russernes territoriale ambisjoner, som endog omfattet et mål om å gjenerobre Konstantinopel.

Det førte dem i konflikt med Det britiske imperiet. Den russiske ekspansjonen i Asia brakte dem stadig nærmere britenes egne besittelser i Sørasia, en imperialistisk rivalisering som senere ble kjent som det store spillet. Dersom de fikk fri tilgang til Middelhavet gjennom Dardanellene ville de kunne kutte britenes livslinje til India fra sine beskyttede flåtebaser i Svartehavet, blant annet Sevastopol.

Det kunne naturligvis ikke britene godta, og slik endte britene, og franskmennene, opp med å hindre at russerne gjenvant Konstantinopel for kristenheten. Det er mulig en og annen historiekyndig brite og franskmann stilte spørsmålstegn ved hvor klokt dette var da de seksti år senere blødde ihjel på strendene ved Gallipoli.

Den påfølgende krigen fant sted både i Stillehavet, Østersjøen, Nordishavet og ved Asovhavet, men det var altså den langvarige stillingskrigen på Krim som gav konflikten dens navn.

Russerne hadde sitt casus belli, sin begrunnelse for å gå til krig, og den var religiøst forankret. Britene og franskmennene hadde derimot en utfordring da de skulle forsvare sin allianse med et muslimsk imperium som i århundrer hadde truet Europa, og ennå hadde herredømmet over flere kristne folk på Balkan som mange i Vesten hadde stor sympati for. Den berømte engelske poeten Lord Byron hadde endog kjempet som frivillig i den greske selvstendighetskrigen.

Den propagandaoppgaven kastet de seg over med stor iver, og fikk hjelp av sine respektive kirker. Det ble hevdet, av anglikanske og franske katolske geistlige, at den russisk-ortodokse kirken var vel så hedensk som kristen. I tillegg skapte man forestillingen, som har vist seg seiglivet, om at de kristne hadde det svært godt under ottomansk herredømme, og i alle tilfeller bedre enn de ville få det under tsarens.

Denne forestillingen ble satt på prøve i 1856 da ottomanernes allierte presset sultanen til innvilge de samme rettigheter til jøder og kristne som muslimer. Det utløste lokale angrep på jøder og kristne fra misfornøyde muslimer flere steder i imperiet.

Det var ikke så mange helter i Krimkrigen. Ett nevneverdig unntak er naturligvis det ubegripelige heltemotet Den lette brigaden viste i sitt suicidale angrep på russiske kanonstillinger ved Balaklava.

Man må lete utenfor skyttergravene og slagmarken for å finne de mest minneverdige heltene fra denne grufulle kampanjen hvor sykdom var en langt større fare enn musketter og kanoner. Florence Nightingale hadde fått et  kall fra Gud allerede i 1837, og hadde allerede begynt å gjøre seg bemerket i England med sin pionervirksomhet innenfor sykdomspleie da Krimkrigen brøt ut.

Å følge et kall som det Nightingale mottok ville vært lettere om hun hadde vært katolikk. Den engelske kirken hadde ikke noe som tilsvarte de katolske klosterhospitalene. En stund vurderte hun da også å konvertere, men fullt så langt gikk det aldri. Ikke desto mindre besøkte hun katolske sykehus for å lære av dem, og blant de sykepleierne hun tok med seg til Krim var det en hel del nonner.

Florence Nightingale blir ikke så ofte trukket frem som noen helteskikkelse lenger. Kanskje skyldes det at hun er for “myk” til å egne seg som forbilde for moderne feminister, eller kanskje fordi det ikke er helt “kosher” å la seg inspirere av et hellig kall i vår sekulære tid?

Dersom fiendtligheter igjen bryter ut på Krim vil likevel arven fra Nightingale gjøre seg gjeldende på ny. Vi tar det som en selvfølge at Røde kors vil være tilstede i konflikten, og organisasjonens grunnlegger, Jean Henri Dunant, gav Nightingale æren for at han i sin tid grunnla den.

Sevastopol falt til franskmennene og britene i 1855, men det var de elendige finansene som tvang russerne til å godta de harde vilkårene i Paristraktaten. Det fryktede britiske blokadevåpenet har tvunget mang en kontinental stormakt i kne. I dag er det John Kerry som på Obama-administrasjonens vegne  truer russerne med ulike negative økonomiske konsekvenser av intervensjonen.

Hvilke religionshistoriske følger fikk Krimkrigen? Den mest umiddelbare konsekvensen av krigen var at brorparten av krimtatarene ble drevet ut fra halvøya. Stalin deporterte de fleste som ennå ble igjen, men etter Sovjetunionens fall har mange krimtatarer vendt tilbake.

Et annet resultat av krigen var at Russland i større grad ble nødt til å realisere sine ambisjoner via stedfortredere, nærmere bestemt de ortodokse statene på Balkan. En av dem, Hellas, hadde bidratt med styrker under Krimkrigen, og endog kjempet på russernes side på Krimhalvøya.

Deres ambisjoner om å vinne tilbake sin gamle hovedstad endte i tragedie i 1922 da de ble beseiret av tyrkerne. Istedet for å vinne tilbake de gamle greske områdene i Lilleasia forsvant det greske nærværet herfra for alltid. Halvannen million grekere ble deportert fra Lilleasia, mens en halv million muslimer ble drevet ut av Hellas.

“Their’s not to reason why, Their’s but to do and die”, heter det i Alfred Tennysons hyllest til Den lette brigades angrep ved Balaklava. Ingenting kan nok hindre ukrainerne fra å undre seg over hva som skjer med landet deres, og hva fremtiden vil bringe.

At vi står ovenfor noe like katastrofalt som Krimkrigen er ikke sannsynlig, men intervensjonen er utvilsomt svært alvorlig. Hvilke følger den russiske okkupasjonen får for Ukraina, for Russland og for verden vil tiden vise. Trolig får vi en bedre anelse om det allerede i løpet av denne uken.

 

 , , , , ,

Leave a Response