Uke 14. Imperialismesyndebukk
En ung nordmann sitter innesperret i et overfylt fengsel i Den demokratiske republikken Kongo. Han har vært fengslet siden 2009. Nå har han blitt plassert i isolasjon, og hans familie og støttespillere frykter for at han når som helst kan miste livet.
Joshua French er blant annet dømt for medvirkning til drapet på sjåføren Abedi Kasongo, spionasje på vegne av Norge og senere også for mordet på sin eneste venn i fengselet, Tjostolv Moland.
Dommen til tross, både norske og kongolesiske rettsmedisinere konkluderte med at Moland begikk selvmord. Ensomheten, og de vanskelige forholdene French nå soner under, gjør at mange er bekymret for at også hans psyke, eller fysikk, kan gi etter.
Det er trolig få kongolesere som er særlig bekymret for det. Det er altfor mye lidelse i dette landet til å bry seg om en enkelt nordboer. Mer enn fem millioner mennesker er anslått drept i den andre Kongo-krigen og dens etterdønninger frem til 2008, året før French og Moland ble arrestert.
Denne krigen er en av de blodigste konfliktene i menneskets nyere historie. Den må de afrikanske landene som var involvert selv ta hovedskylden for. Men den hvite manns nærvær i Kongo har utvilsomt brakt mye lidelse med seg, og danner et bakteppe for konfliktene også etter avkoloniseringen.
Kanskje har Moland og French tjent som en moderne versjon av de gamle israelittenes syndebukk?
Portugiserne var de første europeerne som kom hit. De brakte med seg en ny religion til Afrikas indre. Det resulterte i den første kristningen av Kongo under kong Afonso I i 1491. Det var tidlig. Litauen ble kristnet bare 104 år tidligere.
Å bringe kristendommen til Kongo, såvel som andre av sivilisasjonens gaver, var også begrunnelsen kong Leopold II av Belgia gav for å gjøre Kongo til sin egen private besittelse mot slutten av det nittende århundret. Motivet viste seg å være noe helt annet. Grov utnyttelse av landets ressurser. Regimet var et av de grusomste i europeisk kolonihistorie, og Kongo ble kjent som de avhugne henders land.
Det var den britisk-amerikanske journalisten og oppdageren, Henry Morton Stanley, som ble gitt oppdraget med å gjøre krav på Kongo på vegne av den belgiske kongen. Stanley var en eventyrer av rang som føyde seg inn i rekken av hvite menn med nokså beskjedne utsikter i sitt hjemland, men som skaffet seg et navn, og noen ganger en formue, i Afrika.
Den demokratiske republikken Kongo erklærte sin selvstendighet fra Belgia i 1960. Det innebar ikke på noen måte slutten på hvite eventyreres innblanding i kongolesiske affærer. Gjennom 1960-tallet var Kongo noe av et Eldorado for hvite leiesoldater, hovedsaklig av sørafrikansk opprinnelse. Mike Hoare, som senere forsøkte seg på et statskupp i Seychellene, var den mest kjente av disse.
Kongoleserne har naturligvis ikke glemt verken Stanley eller Hoare. Da det ble funnet et brev, skrevet av Tjostolv Moland, hvor han tilbyr sine tjenester som leiesoldat for en kongolesisk opprørsleder, ble det trolig naturlig for mange å sammenligne ham og French med hvite menn av dette kaliberet.
Skal man leke stor hvit mann i Afrika i dag bør man nok gjøre det innenfor bistandsindustrien.
Kanskje var det ikke bare kongolesere som tenkte slik. Muligens gjorde mange nordmenn det også. Ikke minst på venstresiden, hvor man kanskje har en bedre hukommelse hva angår europeiske synder i Afrika. Kanskje har Moland og French tjent som en moderne versjon av de gamle israelittenes syndebukk? To landsmenn vi kunne projisere syndene fra kolonitiden på og drive ut i ørkenen, eller i dette tilfellet la vansmekte i kongolesisk fangenskap.
Det kunne i så fall forklare hvorfor det lenge ble gjort relativt lite for å hjelpe disse to mennene. Spesielt mens den rødgrønne regjeringen satt med makten, og hvor man blant annet hadde muligheten til å stille krav til den kongolesiske regjeringen i forbindelse med slettingen av 143 millioner kroner i gjeld. Det synes litt underlig å uten videre slette en så stor gjeldspost tilhørende et land som dømmer våre borgere for spionasje på vegne av Norge.
Skal man leke stor hvit mann i Afrika i dag bør man nok gjøre det innenfor bistandsindustrien. Det er liten forståelse for eventyrlystne unge menn som vil leke krigere på det mørke kontinent. Men at denne typen Afrika-eventyr har gått av moten endrer jo ikke på det faktum at den ene nordmannen som ennå er i live er uskyldig i flere av forholdene han er dømt for. Kanskje i alle anklagene av betydning.
Spiondommen er for idiotisk til at den er verdt å kommentere, og drapet på Moland likeså. Særlig fordi eksperter fra Kripos denne gangen fikk anledning til å reise ned og gjøre grundige undersøkelser, som konkluderte med at Moland hadde begått selvmord.
Cui bono? Hvem hadde noe å tjene på drapet?
Hvorvidt French og Moland var skyldige i drapet på sjåføren Kasongo får vi trolig aldri vite med sikkerhet. Blant annet fordi kongolesisk politi skuslet bort alle muligheter til å sanke inn holdbare bevis, og de har da heller aldri presentert noen tekniske bevis på at Moland utførte drapet, med hjelp fra French.
Det finnes likevel et spørsmål man kan stille i slike tilfeller. Cui bono? Hvem hadde noe å tjene på drapet? Det var spørsmålet Cicero stilte i sin forsvarstale til den drapssiktede Roscius av Ameria i år 80 f.Kr., og det er like gyldig i dag.
Moland og French hadde åpenbart ingenting å tjene på å myrde sin egen sjåfør, langt fra bestemmelsesstedet, med to medreisende som vitner, og på den måten sette alle sine fremtidsplaner i fare.
Aktoratet demonstrerte at det derimot fra kongolesiske myndigheters hold var svimlende 3038 milliarder grunner til å dømme Moland og French. Det var nemlig størrelsen på erstatningen aktor krevde fra Norge. I dommen ble summen redusert til 60 millioner dollar (circa 360 millioner kroner), men grådigheten er likevel påfallende.
Den nye regjeringen har vist større initiativ i arbeidet med å få French og Moland hjem. Blant annet ved å sende en av våre mest durkdrevne diplomater, Kai Eide, til Kongo etter at French ble tiltalt for drapet på sin cellekamerat. For Molands etterlatte må dette oppleves som for lite, for sent.
Det er likevel Solberg-regjeringen som vil bli klandret dersom også French omkommer i kongolesisk fangenskap. Facebookgruppen “Få Joshua French hjem før det er for sent” har over tjue tusen medlemmer. Tjue tusen velgere som trolig er seg bevisst kontrasten mellom det relativt behagelige tilværelsen som eksempelvis vår egen massemorder tilbringer i et norsk fengsel, mens French langsomt dør som følge av mishandling og manglende medisinsk oppfølgning. Dømt for forbrytelser han mest sannsynligvis ikke har begått.
Navnet på facebookgruppen sier det meste. Det er på tide å få French hjem. Før det er for sent.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no
Lenker:
- Free French and Moland
- Få Joshua French hjem før det er for sent
- Dommen fra 2009
- Transparency International om kongolesisk korrupsjon
- Tredje mosebok om syndebukken
Eksempler på innlegg med et mer eller mindre postkolonialt skyldperspektiv på French- og Moland-saken.