Uke 34. Performancegudinner
Kunst og religion er intimt sammenbundet. Derom hersker det ingen tvil. Det er ikke vanskelig å argumentere for at de vakreste kunstverkene menneskeheten har frembrakt er religiøse av natur. Det gjelder dels selve de religiøse tekstene som milliarder av mennesker holder hellig, såvel som religiøs poesi, musikk og selvfølgelig billedkunst av alle slag.
Akkurat hvor tett man anser båndet mellom kunst og religion å være vil derimot være mer personavhengig, for ikke å si konfesjonsavhengig. Er man av den oppfatning at religion er et kulturprodukt, i likhet med kunst, er det nærliggende å tenke at de to kategoriene oppstod omtrent samtidig. Senest ved den såkalte kreative eksplosjonen i vår arts historie, for om lag 45 000 år siden, men trolig tidligere. Kanskje er ikke engang homo sapiens den eneste menneskearten som har vært verken kunstneriske eller religiøse.
Uansett om man er av den oppfatning at høyere makter har skapt mennesket, og dermed også vår evne til å begripe en høyere virkelighet, eller om man mener mennesket selv har skapt forestillingen om de høyere maktene, så bør man kunne enes om ingen av delene ville vært mulig uten evnen til å tenke abstrakt og symbolsk. Videre er vi utstyrt med en nesten grenseløs fantasi og en hemningsløs skapertrang som kommer godt med, enten det er i kunstens eller religionens tjeneste, eller begges.
Det er nesten skremmende enkelt å følge Odyssevs med tankene på hans reiser, inklusive hans visitt til Hades, og hans møter med fantastiske skapninger man aldri selv har støtt på. Heller ikke forestillingen om et nytt Jerusalem, laget av gull, med bymurer bygget av edle steiner og med perleporter er noen match for den menneskelige forestillingsevne, for å bruke eksempelet også David Hume gjorde bruk av i sin idélære. De aller færreste av oss påstår å noengang ha opplevd noe lignende, men det er heller ikke mange av oss som sliter noe nevneverdig med å la fantasien vår ta oss til slike fantastiske steder.
Det samme er tilfellet med den såkalte løvemannen, en godt over 30 000 år gammel elfenbensskulptur av en menneskekropp med løvehode, funnet i dagens Tyskland. Et slikt motiv finner man naturlig nok ikke i naturen, men billedkunsten lar seg ikke begrense av sånt. Et verk jeg selv aldri blir lei av er Lystenes hage av den nederlandske maleren Hieronymus Bosch. Spesielt fascinerende er skildringen av Helvete, et sted han maler i utstudert detalj selv om han aldri har vært der, og som han fyller med demoniske innbyggere han aldri har møtt. Annet enn i fantasien, ihvertfall, men det er mer enn tilstrekkelig.
For det førmoderne mennesket var det nok sjeldent hensiktsmessig å gjøre et skille mellom kunst og religion. Og kan hende er dette skillet heller ikke i dag så lett å akseptere, særlig for kunstnere som gjerne ønsker å gjengi noe dypere og kanskje mer virkelig enn den rent fysiske verden. Kanskje er det derfor ingen tilfeldighet at mye moderne billedkunst har fjernet seg såpass langt fra å gjengi motiver hentet fra den fysiske verden i takt med sekulariseringen? Man krever mer av iakttagerne, og vil tvinge dem til å investere mer av seg selv i tolkningen av kunsten, kanskje som et substitutt for venerasjonen av det hellige som ikke lenger utgjør noen selvsagt del av mange moderne menneskers liv?
Det samme gjelder teaterkunsten. Flere av den moderne teaterkunstens pionerer har vært inspirert av religiøse ritualer og drevet av et ønske om å gjenskape båndene mellom det performative og det åndelige. Ett nevneverdig eksempel er Antonin Artaud, som var sterkt inspirert av balinesisk dans, og dens rituelle gjengivelser av hinduiske myter (uten at han var nevneverdig opptatt av dette aspektet ved dansen), men som også tilbrakte tid blant mexicanske indianere og gjorde bruk av det sterkt hallusinogene stoffet peyote.
Moderne performancekunst er resultatet av det oppgjøret Jarry, Artaud, Grotowski og andre avantgardister tok med den konvensjonelle teaterkunsten. Man ønsket å rive ned de tradisjonelle konvensjonene, de fysiske rammene og endog avhengigheten av tekst som preget det tradisjonelle teateret. Resultatet er ikke alltid like tiltalende for de brede lag av folket, og slik en god del trolig foretrekker den vakre figurative kunsten som pryder hulemaleriene i Sør-Frankrike fremfor moderne, non-figurativ malerkunst, er det nok mange som foretrekker mer tradisjonelle teateroppsetninger med sine kulisser, kostymer og forutsigbare oppbygning.
En performanceartist som har lykkes i å nå ut til et relativt bredt publikum er Marina Abramović. Gjennom sin lange karriere har hun ofte utsatt seg selv for smerte og fare. Til gjengjeld har hun vunnet en type respekt og beundring som normalt er reservert for åndelige ledere, mystikere og asketer. Under forestillingen “The Artist is Present” ble hun av en deltager sammenlignet med en modergudinne. Slå den.
Men alle medaljer har sin bakside. Marina Abramović var forrige uke i Oslo for å kaste glans over skulpturparken i Ekebergåsen ved å iscenesette et skrik for å hedre Edvard Munch. Trolig hadde ingen reagert med moralsk forargelse på at eksempelvis en popartist eller rockegruppe hadde tatt imot et slikt oppdrag, men har du oppnådd en status som minner om en guru, helgen eller endog gudinne har du adskillig mindre handlingsrom enn dine kunstnerkolleger før du støter på kritikk.
Og ganske riktig ble Abramovićs forestilling tatt særdeles ille opp av motstanderne av skulpturparken. Abramovićs forklaring om at hun var innleid som kunstner og at dette kun var business for henne gikk naturligvis ikke hjem blant dem som mener hun sviktet sitt ansvar som kunstner, og kanskje som et åndelig forbilde, ved å la seg “kjøpe” av Christian Ringnes.
Abramović har sikkert opplevd slike fordømmelser tidligere, og lever antakeligvis godt med det. Mer smertefullt er det kanskje for hennes beundrere, gitt at deres forakt for styrtrike filantroper og motstand mot kvinneskulpturparker matcher deres kjærlighet til performancekunstens bestemor. Kanskje er det klokt om vi unnlater å la fantasien vår løfte de menneskene vi beundrer opp på moralske pidestaller, som de kanskje selv slett ikke føler seg hjemme på, for så å bli skuffet når de viser seg å være like menneskelige som resten av oss. For eksempel ved å ta i mot et honorar for et stykke arbeid, i likhet med alle oss andre dødelige lønnsmottagere.
Lenker:
- Lascaux hulen med sine vakre, 17000 år gamle hulemalerier.
- Løvemannen – Ulmer Museum.
- Lystenes hage – Museo Nacional Del Prado
Religioner.no lenker: