Uke 46. Toleransegrenser
Norge har blitt et mer mangfoldig land og det byr på utfordringer på alle samfunnsnivåer.
NRK har valgt å møte det nye mangfoldet med en streng nøytralitetslinje for sine nyhetsankere. Det innebærer at de ikke kan iføre seg religiøse eller politiske symboler under sending. Det burde være en ærlig sak, tenker nok mange, men ikke alle er enige i det. Da det ble kjent at et kvinnelig nyhetsanker ble nektet å smykke seg med et lite kors skapte det sterke reaksjoner. En facebookside kalt ”Ja til å bære kors når jeg vil og hvor jeg vil” fikk over hundre tusen følgere etter bare 3 dager.
De sterke reaksjonene kan nok forklares på mange måter. Å nekte bruken av korset på akkurat på Sørlandssendingen kan sikkert virke særlig underlig, kristendommens relativt sterke stilling i landsdelen tatt i betraktning. Noen vil dessuten sikkert hevde at det å nekte bruken av religiøse symboler slett ikke er nøytralt, men smaker av sekularisme, ønsket om å fordrive religion til privatsfæren.
Atter andre vil hevde at korset ikke er som et hvilket som helst annet religiøst symbol, men bør tillates simpelthen på grunn av kristendommens lange historie her til lands. Norge er ikke et land av buddhistiske stupaer eller muslimske halvmåner, men av kirker og kors.
Det er likevel ikke slik at symboler betyr mindre for religiøse minoriteter enn for flertallet. Kanskje snarere tvert imot. Den trønderske jøden, Nikolaj Kahn, fortalte i en kronikk i Aftenposten 8. November, at han syntes det er for ubehagelig å gå med en synlig davidstjerne i det offentlige rom. Det er en vond påminnelse om at intoleransen lever i beste velgående i vårt multikulturelle samfunn, selv om mange snakker varmt om gledene ved vårt nye mangfold.
Årsaken til at NRK ikke ønsker at deres nyhetsankere skal bære kors eller hijaber handler naturligvis ikke om smykker eller hodeplagg i seg selv, men om de verdier og holdninger man ofte tillegger kristne og muslimer. Dersom en nyhetsanker som bærer et synlig kors presenterer en sak som handler om skilsmisserater eller abort, kan seerne kanskje tolke saken på en annen måte enn de ellers ville gjort, eller oppfatte vinklingen av saken i lys av symbolet snarere enn ut i fra innslagets innhold.
Facebookaktivistene som reagerer på den såkalte korsnekten er opprørt over det de mener er en form for sensur. Andre reagerer derimot på at borgere de anser som ”sine” er for frittalende. Den somaliske forfatteren Amal Aden fikk erfare en riktig fysisk form for sosial kontroll da et par godt voksne somaliske kvinner kom bort til henne på åpen gate og slo til henne slik at hun pådro seg hjernerystelse. Florence Aryanik, som skulle holde en appell på markeringen for krystallnatten, trakk seg på grunn av telefontrusler.
Denne måten å ”disiplinere” meningsavvikere på er selvfølgelig fullstendig uakseptabel, men ønsket om å bringe meningsmotstandere til taushet er svært utbredt. Det vakte stor oppsikt og mye sinne da fastlege i Snertingdal, Christina Grandalen, omtalte abort som drap i en kronikk i Oppland Arbeiderblad. Det er støtende for de mange norske kvinner som på et eller annet tidspunkt har foretatt en abort, mener mange, og har man først valgt å være fastlege bør man også utføre de oppgaver som hører til jobben, selv om man personlig måtte mene at et bestemt inngrep er uetisk.
Det kan godt tenkes at fastleger som åpent betegner provoserte aborter som drap legger stein til byrde på kvinner som har tatt en vanskelig beslutning om å avslutte et svangerskap. Hvorvidt det alltid er riktig å undertrykke sin samvittighet til fordel for sine legeplikter er derimot ikke like selvsagt.
Et godt eksempel på at det noen ganger kan være rett å lytte til samvittigheten kan vi finne i Pakistan. Der følger man, i hvert fall nominelt, islamsk straffelov hvor man kan bli idømt amputasjon av lemmer for visse forbrytelser. Å sette straffen ut i livet er likevel ikke enkelt ettersom legene nekter å foreta amputasjonene. Det er neppe mange nordmenn som mener at disse vrange legene bør finne seg annet arbeid av den grunn.
En naturlig følge av økt mangfold er at det oppstår flere verdikonflikter. NRKs løsning på denne utfordringen, å forby religiøse og politiske symboler hos nyhetsankerne, men ikke reportere, synes ikke å være så drastisk. Det blir likt for alle, selv om noen riktignok mener at enkelte er likere enn andre. Dersom Grandalens abortutspill får konsekvenser for henne vil det imidlertid smake av forskjellsbehandling. Skal hun måtte holde sine etiske refleksjoner for seg selv, burde det også gjelde de mange legene som har uttalt seg om lag like fordømmende om den jødiske og muslimske omskjæringspraksisen. Klarer man å ta noen skritt tilbake er det flere paralleller mellom de to inngrepene, som kun sjeldent har noen rent medisinsk begrunnelse.
At verdikonflikter utspiller seg i offentligheten er et godt tegn. Å bli støtt av andres moral eller mangel på sådan er noe vi bør venne oss til dersom vi mener alvor med alle festtalene om et berikende mangfold. Og det er trolig i verdispørsmål religionene kommer til å gi seg mest til kjenne i den offentlige diskursen fremover. Det er en naturlig konsekvens av sekulariseringen som har fordrevet religionen fra andre samfunnssektorer.
For mange ikke-religiøse nordmenn er det trolig et ork å måtte forholde seg til religiøse skrupler og innvendinger, men religiøse samfunnsdebattanter har også måttet ofre noe. For å få gehør i offentligheten må de religiøse nemlig gi avkall på argumenter som ikke gir gjenklang utenfor deres egen tradisjon. De må følge det sekulæres ”rules of engagement” som den skotske religionssosiologen Steve Bruce kaller det. Med andre ord kan ikke kristne leger argumentere mot abort ved å peke på det femte bud, mens jøder og muslimer som ønsker å fortsette med omskjæring av guttebarn må ta vise til medisinske studier eller argumenter om betydningen av tradisjon og identitet, fremfor rent religiøse begrunnelser for praksisen.
Mangfold er krevende, og for mange også provoserende, men man kan jo alltids trøste seg med at den følelsen helt sikkert blir gjengjeldt av ens meningsmotstandere.