Uke 48. Poptaktløshet
Vet de i det hele tatt at det er jul? Spørsmålet er stilt om afrikanere, av britiske popstjerner.
“Afrika” trenger vår hjelp igjen. Det har i hvert fall Bob Geldof kommet frem til, og har pusset støv av den såkalte Band Aid-sangen: “Do they know it´s Christmas?”
Sangen som ble lansert på 80-tallet var ment å samle inn penger til hungersrammede i Etiopa. I år er det ebolaepidemien i enkelte vestafrikanske land som skal stanses ved hjelp av julesangen. Motivet er utvilsomt nobelt.
Ikke desto mindre har låten vakt stor forargelse blant mange afrikanere. Og det er kanskje ikke så rart om man går teksten noe nærmere etter i sømmene.
At man i det hele tatt opererte med betegnelsen Afrika, som om det var ett, temmelig likt område, fremfor femtifire ulike land, med et veldig geografisk og kulturelt mangfold, var selvfølgelig ille i seg selv. Men at man i tillegg, både på åttitallet og i dag, maler et bilde av et Afrika som minner om et helvete på jord, er naturligvis enda verre:
And there won’t be snow in Africa this Christmas time. The greatest gift they’ll get this year is life. Where nothing ever grows. No rain or rivers flow. Do they know it’s Christmas time at all?
Dette var den opprinnelige teksten. For å få den til å passe til dagens ebolakrise har Geldof endret den til:
No peace and joy this Christmas in West Africa. The only hope they’ll have is being alive. Where to comfort is to fear. Where to touch is to be scared. How can they know it’s Christmas time at all?
Noe mer geografisk presise er altså stjernefilantropene anno 2014, men Vest-Afrika teller atten land. Ebola har kun blitt en epidemi i tre av dem, nærmere bestemt Sierra Leone, Liberia og Guinea.
Det har opprørte nigerianere påpekt. Ebola nådde også Afrikas mest folkerike land, men takket være iherdig og effektiv innsats fra helsemyndighetene lyktes man med å isolere utbruddet. Sett i lys av denne triumfen kan det nok oppleves som noe nedverdigende for nigerianere, og de fleste andre vestafrikanere, å lytte til følgende strofe beskrive deres del av verden:”
Where a kiss of love can kill you – and there’s death in every tear.
Svartmalingen av Afrika er ufin, stereotypiseringen av et helt kontinent som hjelpesløse mennesker som passivt venter på at vestlige frelsere skal komme dem til hjelp likeså. Vel så ille, og mest interessant for oss, er kanskje likevel selve tittelen: “Vet de at det er jul?”
Gitt at mer enn åttifem prosent av befolkningen i Liberia er kristne ville det vært overraskende om denne høytiden var ukjent for dem. Det samme gjelder Sierra Leone, som har en svært stor kristen minoritet, nærmere tretti prosent, mens det for det muslimske landet Guineas sin del kanskje er et litt utidig spørsmål å stille i det hele tatt. Vet alle briter når det feires eid hvert år?
Om vi går tilbake til Nigeria, som rommer langt flere mennesker enn de tre andre landene til sammen, har andelen kristne vokst fra en femtedel i midten av det tjuende århundret til om lag halvparten i dag. Ikke helt uten friksjon. Nå er det flere kristne i Nigeria (ca. 85 millioner) enn det finnes mennesker i Storbritannia, og landet sender misjonærer for å gjenkristne det gudløse Europa. Også Norge, særlig om du bor i hovedstaden, er det en god sjanse for at du har støtt på dem. Jeg har selv vært på et par nigerianske gudstjenester i Oslo.
Kanskje er det i dag flere nigerianere enn briter som vet hvilken begivenhet julehøytiden markerer?
Virkelig frekt var det likevel å stille tvil ved etiopiernes kjennskap til julen. Riktignok feirer de den på et senere tidspunkt, ettersom de følger den julianske kalenderen, men det var neppe det Geldof siktet til i 1984. Grunnen til at Geldof burde skjemmes over å reise tvil ved hvilket kjennskap etiopierne har til julen er selvfølgelig at Etiopia er et av verdens eldste kristne land. Trolig det nest eldste, kun slått av Armenia, men muligens noe tidligere ute enn Romerriket.
Noe godt kan det kanskje likevel komme ut av den taktløse sangen. For det første har det gitt afrikanere en anledning til å ytre sin misnøye med vesterlendingers messiaskomplekser generelt, og hvit mann i Afrika-syndromet spesielt.
I tillegg kan det tjene som en mulighet til å sette søkelyset på noen inngrodde misforestillinger om kristendommen som en hvit, europeisk religion. Det var ikke kristendommen i sin barndom, og den kommer heller ikke til å være det i fremtiden.
Kristendommen oppstod, som alle vet, i Midtøsten, som en jødisk sekt. Dens tidlige kjerneområder var de nærliggende provinsene Syria og Egypt, som var rike på såvel folk som ressurser. Lilleasia, dagens Anatolia, var også viktig. De syv store kirkemøtene fant alle sted i Lilleasia, i Nikea, Kalkedon og Efesos, eller ved grensen mellom Asia og Europa, i Konstantinopel, .
Sistnevnte by var også ett av de fem opprinnelige patriarkatene, de viktigste biskopsetene i Kristenheten. Av de øvrige var kun ett plassert i Europa, nemlig Roma. Jerusalem og Antiokia lå i Asia, mens Aleksandria lå i Afrika. Flere av kirkefedrene hadde sitt opphav utenfor Europa, særlig de østlige, men selv den vestlige kristenhetens største antikke teolog, Augustin, var nordafrikaner.
Trolig ville det nære Østen og Nord-Afrika fortsatt spilt en viktig, kanskje dominerende rolle, i Kristenheten dersom ikke islam hadde entret den historiske arenaen. I så fall ville også båndene til Etiopia vært intakte frem til vår tid, og de ville vært spart for århundrer med isolasjon som et kristent rike i et islamsk omland. Men det er likevel denne standhaftigheten som må gjøre Geldofs nidvise ekstra vond å utholde for etiopierne.
At kristendommen var mer asiatisk og afrikansk i antikken er én ting, men alt tyder altså på at den heller ikke i fremtiden kommer til å være utpreget vestlig. Det demografiske tyngdepunktet er i ferd med å svinge til nettopp afrikanernes fordel. Der stiger befolkningen eksplosivt, mens Europa eldes og har for det meste negative fødselsrater. Det er i Afrika, og allerede tungt befolkede land i Øst-Asia, kristendommen opplever sterkest vekst. Blant annet er Sør-Korea verdens nest største eksportør av misjonærer. Ingen vet riktig hvor mange kristne det finnes i Kina i dag. I Europa svikter derimot oppslutningen om kirkene i enda raskere takt enn bruken av fødestuene.
Kanskje må man snart spørre europeerne om de egentlig vet at det er jul?
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no
Lenker:
- Al Jazeera: We´ve got this Geldof, so back off
- Al Jazeera: Africa doesn´t want any more Western band aids
- International Business Times: Just a Perverse Example of the White Messiah Complex
- The Wall Street Journal: Nigeria To Send Medics To West African Neighbours Stricken With Ebola