Uke 5. Agnostisismejournalistikk
Religioner.no er noe nytt i den norske offentligheten. Vi har religioner, livssyn og verdispørsmål som vårt primære interessefelt. Dette er ømfintlige tema som må behandles med respekt og omtanke. Det er derfor alle våre journalister har religionsvitenskapelige bakgrunn. Tanken er at det er lettere å gjøre religionsvitere til journalister enn å lære journalister om religion. Gjennom utdannelsen sin har Religioner.nos journalister fått den nødvendige kunnskapen til å forstå de fenomenene de dekker, men de har også fått med seg en solid dose respekt, ydmykhet og sympati for deres studieobjekter.
Dette gjenspeiles også i Religioner.nos redaksjonelle plattform. Den bygger på den britiske religionsteoretikeren Ninian Smarts metodologiske agnostisisme, hvor man lar være å ta stilling til de religiøse sannhetskravene. Dette gir oss et utgangspunkt for en noenlunde rettferdig og lik behandling av ulike religiøse aktører. Uten et slikt redaksjonelt prinsipp ville en konfesjonsfri og apolitisk nettside som Religioner.no raskt kunne blitt et nokså kaotisk sted.
Kanskje er det for eksempel en tendens til å betrakte de store organiserte religionene som mer høyverdige enn religionsformer som mangler deres avanserte organisasjonsstruktur og velutviklede teologi.
Nå er det likevel slik at denne typen prinsipper ikke alltid står seg like godt i møtet med virkeligheten. Smarts metodologiske agnostisisme har møtt sterk kritikk de siste tiårene. Det finnes simpelthen ikke noe nøytralt utgangspunkt hvorfra man kan foreta en uhildet studie av religiøse fenomen, hevdes det. Religioner.no-journalister er naturligvis heller ikke fri for forutgående forståelser av de fenomenene de skal dekke. En del av disse fordommene stammer sågar fra utdannelsen deres. Kanskje er det for eksempel en tendens til å betrakte de store organiserte religionene som mer høyverdige enn religionsformer som mangler deres avanserte organisasjonsstruktur og velutviklede teologi. Denne utfordringen er vi naturligvis klar over, og likeledes faren for at kristendommen, og i vårt tilfelle den lutherske varianten, ubevisst blir målestokken som all annen religion måles ut i fra. Dette forsøker vi å unngå, men man skal ikke lete lenge før man finner eksempler på vanskeligheter.
En slik utfordring melder seg er når religiøse aktører ikke selv betrakter seg som religiøse. Denne uken har vi eksempelvis en sak om selskapet Memon®. De selger ulike produkter, kalt “memonizerere”, som skal beskytte folk fra skadelig stråling og annen sykdomsfremkallende “informasjon” som er lagret i elektromagnetiske bølger. Selskapet opererer med nyåndelige begreper som harmoni og ubalanse, men hevder selv at produktene deres er resultatet av mange års forskning.
Hvordan skal man best betegne dette? Det er mye nyåndelig tankegods, og kanskje kan memonizernes far, Winfried M. Dochow, minne litt om Wilhelm Reich og hans orgonkammere og skysplittere. Memonteorien om lysbølger kan minne om andre vitalistiske teorier, slik som dem som ligger til grunn for osteopatien og kiropraktikken, men det er likevel en vesentlig forskjell ettersom man her passivt overlater oppgaven med å overvinne ubalanse til maskiner. Magi er kanskje et treffende begrep, men det vil nok også oppfattes som nedsettende i denne sammenhengen. Å kalle dette for vitenskap er likevel villedende på grensen til det uansvarlige, og kommer følgelig ikke på tale. Enkelt er det altså ikke.
Kan det tenkes at memonizererne tjener et nyttig formål og faktisk hjelper kundene med å overvinne frykten for stråling?
Noen vil kanskje hevde at man også bør ta stilling til hvorvidt det er riktig å selge slike produkter eller ikke. Enkelte vil betegne salget av memonizerere som kvakksalveri og hevde at det spilles på folks irrasjonelle, men høyst reelle frykt for sin egen og sine nærmestes helse. Det kan man si, men de er ikke alene om å spille på frykt. De store religionene gjør det samme. Kan det tenkes at memonizererne tjener et nyttig formål og faktisk hjelper kundene med å overvinne frykten for stråling?
Når man først er inne på temaet stillingstagen så er veien kort til spørsmålet om hvem som bør få slippe til eller ikke. Vi verken kan eller vil skille mellom eksempelvis konservative og liberale muslimer eller kristne. Likevel finnes det holdninger og synspunkter man ikke kan stille seg nøytral eller likegyldig til. Den ubrytelige grensen går ved oppfordring til vold, men enkelte forfekter synspunkter som virker nesten like truende. På et møte ved Litteraturhuset i Oslo, avholdt av Trond Ali Linstad, diskuterte man helt åpenlyst de mest hårreisende konspirasjonsteorier om jøder generelt og sionister spesielt. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at slike diskusjoner kan finne sted ved Norges fremste debatt- og seminarsenter, men bør man bidra til å spre slike tanker ytterligere ved å skrive om dem på Religioner.no?
Dette er viktige og vanskelige spørsmål. Å sminke virkeligheten gir likevel ingen mening, og å redigere bort antisemittiske tanker og ytringer vil ikke få dem til å forsvinne. Ønsker man å få frem det reelle mangfoldet i dagens Norge må man vise det med “warts and all”, som engelskmennene sier. Det er likevel ikke vår oppgave å drive avsløringsjournalistikk, eller rette pekefingeren vår mot kvakksalvere og svindlere.
Såkalt kampanjejournalistikk, som har som formål å vri opinionen i en eller annen bestemt retning, hører ikke hjemme hos oss i Religioner.no. Istedet har vi tillit til at leserne kan gjøre seg opp sine egne meninger. I en tid hvor utdanningsnivået er høyere, og tilgangen på informasjon større enn noengang, er det liten grunn til å tvile på lesernes dømmekraft.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no