Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 7. 2013 Venstrevridning?

Hans Olav Arnesen      |      11/02/2013

litebilde.avHans.JPGMed mindre man følger med i ulike faglige fora kan det synes som om religionsvitere sjeldent kritiserer hverandres synspunkter. Den “idyllen” brast med et smell forrige uke da Alexandra Larsen i en kronikk i VG og et seminarinnlegg på Litteraturhuset langet ut mot det hun mente var venstrevridde forskere som Bjørn Olav Utvik, Knut S. Vikør, Knut Aukrust, Oddbjørn Leirvik og Mattias Gardell. Sant å si er kun de to sistnevnte egentlige religionsvitere, men også historikerne Utvik og Vikør, samt kulturhistorikeren Aukrust har vært opptatt av religion, da særlig islam.

Hennes påstand er at venstreradikale har beholdt et hegemoni i islam- og Midtøsten-studier som de har mistet i andre fagmiljøer, og som gjør at man betrakter sin egen kristne historie i et overdrevet kritisk lys, mens man skjønnmaler den islamske historien. Videre avstår man fra å kritisere samtidsislam, mens man finner rasisme og islamofobi overalt hvor man hviler sitt akademiske blikk i Vesten. Flere religionsvitere har latt seg provosere av Larsen. Dels fordi hun skjærer så mange forskere over samme kam, men kanskje også fordi hun tar debatten direkte ut i det offentlige rom uten først å gå igjennom faglige fora. I VG av alle steder. Betyr det at kritikken hennes er grunnløs? Nei, det er den nok ikke, selv om den kanskje er noe upresis.

Det er viktig å presisere at det neppe kan snakkes om noen venstrevridning i religionsvitenskapen generelt. Likevel har islam utvilsomt blitt behandlet anderledes enn andre religioner, slik Larsen hevder. Det gjelder i deler av faglitteraturen, men det kan også forekomme i undervisningen av islam ved norske universiteter. Jeg har selv opplevd det da jeg studerte religionshistorie ved UiO. Spesielt forbauset ble jeg over en forelesning om religionens rolle i Det ottomanske imperiet, riktignok holdt av en gjesteforeleser med bakgrunn i journalistikken. Det var en halvannen time lang oppvisning i historisk revisjonisme hvor Det ottomanske riket ble fremstilt som et paradis for både muslimer og ikke-muslimer. Selv var jeg en fryktelig plage under forelesningen og avbrøt med flere indignerte kommentarer og spørsmål. En av de mest pussige påstandene som ble fremmet var at det av en eller annen grunn var adskillig verre for bysantinerne da Konstantinopel falt for de latinske korsfarerne i 1204 enn da ottomanerne erobret byen i  1453. Det var altså mye bedre for grekerne å bli drept og voldtatt av tyrkere enn av europeiske “frankere”. Javel.

Akkurat her er vi kanskje inne på et viktig særtrekk ved de venstreradikale, kanskje også høyreradikale for den saks skyld. Det er ikke hvilke midler man bruker, men hvilke mål man ønsker å oppnå som avgjør om noe er rett eller galt. Slik kan undertrykkelse, politiske mord, terror, slavearbeid, angrepskrig m.m. være akseptabelt, eller i det minste forståelig, dersom man handler ut i fra de rette motivene. Slik har ihvertfall AKP (m-l) og NKP bagatellisert eller bortforklart noen av det tjuende århundrets mest uhyrlige forbrytelser, mens man har rettet sitt fulle fokus på splinten i Vestens øye, en splint som innrømmelsesvis har vært nokså stor til tider.

Noe av den venstreradikale kompromissløsheten i møtet med anderledestenkende dukker fremdeles opp hos Lars Gule i ulike sammenhenger. Selv om Alexandra Larsen ikke nevnte Gule i sin kritikk var det nettopp han som gikk hardest til angrep på den kvinnelige religionssosiologen. Begrepet “hitling” har blitt myntet for å betegne en tendens til å trekke frem nazismebeskyldninger i ulike diskusjoner. En uoffisiell regel i diverse debattfora tilsier at den første som assosierer motparten med nazismen har tapt debatten. I Norge etter 22.7. er det enda verre å bli assosiert med Anders Behring Breivik enn med nazismen. Lars Gule forsøkte å knytte en slik sammenheng mellom Alexandra Larsen og den norske massemorderen ved å peke på at kronikken hennes var lagt ut på et høyreekstremt nettsted. Det var et debattetisk lavmål det vil ta lang tid å glemme for dem som var tilstede, og selv om det kanskje var uklart hvem som vant debatten var det ingen tvil om hvem som tapte den.

Flere har også ment at det er uredelig å trekke frem forskeres medlemskap i venstreradikale organisasjoner som AKP (m-l), ihvertfall når et slikt engasjement ligger langt tilbake i tid. Likevel er det lenge siden vi oppgav forestillingen om den fordomsfrie forskeren, og ens politiske biografi blir således ikke helt uinteressant. Man bør jo likevel ikke straffes livet igjennom for at man som ung mann eller kvinne har vært mer radikal enn det som sunt var. Et interessant prinsipielt spørsmål er likevel om det er likhet for Loke og Tor i slike tilfeller? På torsdagens seminar benyttet jeg anledningen til å spørre Gule om han trodde den norske offentligheten ville vært like tilgivende om han hadde vært en høyreekstrem terrorist på vei inn i Israel med sprengstoff?  Kunne eksempelvis et Vigrid-medlem gjort karriere i akademia dersom vedkommende tok avstand fra sine tidligere standpunkter? Det var Gule usikker på, men påpekte at spørsmålet foreløpig er høyst hypotetisk ettersom det ikke finnes særlig til akademikermateriale på den ytterste høyresiden.

Gules nestenterrorisme ligger langt tilbake i tid. Mattias Gardell har derimot aldri sluttet å være en politisk aktivist. Blant annet var han med den såkalte Gaza-konvoien, ombord på Mavi Marmara, i nokså slett selskap med den tyrkiske organisasjonen IHH, som etterforskes for bånd til al-Qaida. Både Gule og Gardell deltok som sakkyndige i rettsaken mot Anders Behring Breivik. Det trengs vel ikke mye fantasi for å forestille seg hvordan det oppfattes i konspiratoriske miljøer på den ekstreme høyrefløyen når to terrorassosierte venstreradikale blir brukt som objektive fagpersoner i en rettssak mot en terrorist fra motsatt side av det politiske spektrum.

Men hva med Alexandra Larsen da? Er hun nøytral? Hun hevder selv å være det, og på torsdagens seminar sa hun rett ut at hun ikke tilhørte høyresiden. Til Klassekampen hadde hun likevel sagt at hun politisk helte mot borgerlig side. Går man derimot gjennom Larsens tidligere kronikker og innlegg i ulike aviser og digitale medier så står ikke påstanden om politisk nøytralitet helt til troende. Hennes hjertesaker, foruten å påpeke venstrevridningen i akademia, er at rasismepåstander er overdrevne og “kneblende”, at ytringsfriheten er truet, hovedsaklig av islamister, og at muslimer må bli flinkere til å kritisere negative trekk ved sitt eget miljø. Videre fastholder hun at innvandringen setter vår samfunnsmodell under press, og at et større fokus på integrering er viktig, ikke bare i seg selv, men også for å sikre et økonomisk bærekraftig samfunn.  Alt dette er typisk for høyresiden. Det er heller ikke typisk sosialistisk å påpeke utfordringene ved en stor offentlig sektor, eller at nordmenn jobber for lite. Enda mindre vanlig på venstresiden er det å skryte av nordmenns toleranse og fordomsfrihet, og aller minst å vise til nasjonalstatens fortreffeligheter, noe Larsen gjør.

Kanskje er Larsen ikke selv klar over sin høyrebias? Tja. Når man vet at Larsen har publisert hele fem kronikker i den konservative nettpublikasjonen Minerva er det vanskelig å tro at ikke Larsen vet hvor hun hører hjemme politisk.  Det synes åpenbart at det ligger politiske såvel som faglige motiver bak Larsens nylige utspill. Hvis ikke ville hun nok først fremmet sin kritikk i religionsvitenskapelige tidsskrifter, diskusjonsfora og seminarer før hun tok debatten gjennom landets største tabloidavis. Det kan meget vel tenkes at vi trenger klare stemmer fra høyre i norsk akademia, men kravet til ideologisk åpenhet må være det samme uansett hvilken politisk retning man kommer fra.

 

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 

Les Alexandra Larsens tidligere kronikker og innlegg:

 , , , , , , ,