Uke 8. 2013 Dialogoptimisme
Det er ikke lenger så ofte vi opplever at religionsnyheter dominerer mediebildet fullstendig. Pave Benedikt XVIs avgang har utvilsomt gjort det den siste uken. Den store mediedekningen vitner dels om hvor uvanlig en slik begivenhet er. Det har kun hendt fire ganger tidligere i Den katolske kirkes historie, og det er nesten 600 år siden sist. Men mye av oppmerksomheten kan nok også forklares med den enorme makten og innflytelsen som følger med pontifikatet, og ledelsen av verdens uten sammenligning største religiøse organisasjon.
Den katolske kirke er en global mastodontorganisasjon som råder over store verdier, med over en milliard tilhengere, og med én leder. Spekulasjonene har rast om hvorfor Benedikt trekker seg, og det vil de formodentlig fortsette å gjøre i lang tid. Kanskje er det likevel så enkelt som at paven ikke lenger føler han strekker til i en tid som stiller helt andre krav til ledere, også religiøse ledere, enn tidligere.
Verden har endret seg. Det merkes i Vatikanet, men også i Norge. Religiøs ekstremisme er ett eksempel. Tidligere var religiøs ekstremisme noe som foregikk i andre land, gjerne i mer eksotiske himmelstrøk. I dag lever religiøse ekstremister iblant oss. Det er urovekkende at flere av dem, i tillegg til sine ekstreme synspunkter, også skaffer seg våpentrening og kamperfaring i konfliktområder som Syria og Afghanistan.
Det er likevel mye som tyder på at Norge står relativt godt rustet til å håndtere trusselen fra grupper som Profetens Ummah. For det første synes det som om våre etterretningstjenester har god oversikt over miljøet, men enda viktigere er det at vi har en åpen og god debatt om fenomenet ekstremisme generelt, og islamistisk sådan spesielt. Ikke minst er det oppmuntrende at stadig flere muslimer står frem og kritiserer sine ekstreme trosfeller.
Yousuf Assidiq er en av disse. Han var tilstede ved den infamøse demonstrasjonen i 2010 hvor mer enn tre tusen muslimer møtte opp for å protestere mot Muhammed-karikaturene. Demonstrasjonen ble “kuppet” av Mohyeldeen Mohammad som indirekte truet Norge med terror. Siden den gang har Assidiq engasjert seg sterkt i kampen mot de militante islamistene, og har flere ganger hatt en truende Arfan Bhatti på døra.
Onsdag var Assidiq tilstede ved en åpen samtale om radikalisering som fant sted i Humanismens hus i Oslo. I panelet satt Anne Sender, tidligere forstander for Det mosaiske trossamfunn i Oslo, og Shoaib Sultan, tidligere generalsekretær i Islamsk råd Norge.
Norske jøder og muslimer er to nokså ulike grupper, men selv om det kun er 2000 jøder og ca. 200 000 muslimer her i landet, har de minoritetstilstanden til felles. Begge grupper blir tidvis møtt med skepsis fra majoritetssamfunnet, og opplever å bli holdt ansvarlig for hendelser utenfor landets grenser. Norske jøder må ofte svare for israelsk okkupasjon og ulovlig bosettervirksomhet, mens muslimer opplever å bli mistenkeliggjort i kjølvannet av terrorangrep, som 11.9.2001. Man skulle kanskje tro at norske muslimer, som har opplevd å bli klandret for handlinger de ikke har noe med å gjøre, ville avstått fra å holde alle jøder kollektivt ansvarlig for Israels politikk. Likevel er det den muslimske minoriteten som i dag utviser noe av det mest intense jødehatet her til lands.
Norge er ikke noe særtilfelle i så måte. I begge våre skandinaviske naboland opplever den jødiske minoriteten å bli utsatt for trusler og trakassering. Selv om trusselbildet Det mosaiske trossamfunn må forholde seg til er uakseptabel, er det likevel vanskelig ikke å være forsiktig optimist på Norges vegne. Vi har for eksempel et ganske fritt offentlig ordskifte hvor problemer ikke skyves under teppet. Videre har vi en kontinuerlig dialog mellom trossamfunnene, og sentrale aktører har blitt så trygge på seg selv at de evner å ta selvkritikk og komme hverandre i møte. At to sentrale talspersoner, fra henholdsvis det jødiske og det muslimske miljøet i Norge, kan møtes i ateismens høyborg og diskutere ekstremisme, uten å rekke pekefingeren mot hverandre eller fordele skyld, er oppløftende.
Det er heller ingen selvfølge, og denne viljen til dialog må vi ta vare på. Vi vet hvilke konsekvenser det kan få dersom vi mislykkes.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.