Fra redaksjonen

Uke 18. Press

Hans Olav Arnesen      |      28/04/2014

Kopi av P1040730Den såkalte blå-blå regjeringen har vært utsatt for et voldsomt press den siste tiden. Det er ingenting oppsiktsvekkende ved det. Det er den naturlige tilstand i den politiske verden. Det avgjørende for hvorvidt regjeringen beholder velgernes tillit er hvordan de håndterer presset.

Regjeringens forslag om å innføre en reservasjonsrett for fastleger i forbindelse med henvisning til abort har vært kraftig kritisert i lang tid, og har resultert i hyllemetere med sinte avisinnlegg og en enorm mobilisering på kvinnedagen. Nå har regjeringen gitt etter for presset og skrinlagt forslaget.

Likevel har de kommet frem til en oppfinnsom kompromissløsning. I stedet for å gi fastlegene retten til å reservere seg mot henvisninger til abort tyder mye på at de nå skal slippe å være pliktige til å gi en slik henvisning. Resultatet blir mye det samme. Mye ståhei for ingenting, vil kanskje noen si.

Det er likevel ikke bare opinionen her hjemme som utsetter regjeringen for press. Kina har lagt klare føringer for hvordan Norge skal komme tilbake i varmen til verdens nest største økonomi. Det inkluderer å gi den tidligere fredsprisvinneren Dalai Lama en kald regjeringsskulder når han besøker Norge i mai.

Det er all grunn til å tro at regjeringen har valgt å føye seg etter Kinas krav med tungt hjerte, og med norske interesser for øyet, hovedsaklig økonomiske, vel vitende om at det komme til å koste dem støtte i opinionen.

Det kjølige diplomatiske klimaet mellom vesle Norge og Kina skyldes at den stortingsutnevnte Nobelkomiteen tildelte den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo fredsprisen i 2010. Kommunal- og moderniseringsminister, Jan Tore Sanner, var blant dem som i sin tid nominerte Xiaobo til fredsprisen. Utenriksminister Børge Brende og stortingspresident Olemic Thommessen har på sin side sittet i Tibetkomiteen på Stortinget. Det gjør det naturligvis desto mer oppsiktsvekkende at de avviser å møte Tibets åndelige, (og ikke lenger politiske), leder når han kommer til Norge.

Denne ettergivenheten for Kina er likevel langt ifra populistisk. Alt tyder på at den norske befolkningen misliker regjeringens linje, og å nekte å møte Dalai Lama synes som en god måte å miste velgere på. Det er all grunn til å tro at regjeringen har valgt å føye seg etter Kinas krav med tungt hjerte, og med norske interesser for øyet, hovedsaklig økonomiske, vel vitende om at det komme til å koste dem støtte i opinionen.

Spørsmålet er likevel om det virkelig vil tjene Norges interesser å føye seg etter en autoritær ettpartistat som fører en imperialistisk kolonipolitikk. Det er ikke alle som er overbevist om at Kina vil se med mildere øyne på Norge selv om vi nå viser ettergivenhet. Kanskje snarere tvert i mot.

I tillegg kan det gi Norge et omdømmeproblem. Problemet ved å fremstille oss selv som et land som setter demokrati, fattigdomsbekjempelse, miljø og menneskerettigheter høyt, er at vi fremstår som desto mer hyklerske når vi åpenbart bryter med disse idealene.

På miljøfronten er vi allerede blant verdens største dobbeltmoralister, med tanke på at vi utvinner våre olje- og gassressurser så raskt det lar seg gjøre. Å beholde vårt renommé som fredsnasjon er heller ikke så lett. Et mangeårig engasjement i Afghanistan, og en særdeles intens bombekampanje i Libya, gav oss solide riper i fredslakken.

Utdelingen av Nobels fredspris er en viktig årsak til at vi blir oppfattet som en fredsnasjon. Da var det uheldig at vi i 2009 valgte å gi den til en amerikansk president som har vist seg å være en svært effektiv krigsherre. Blant de militære merittene er den såkalte “surge”-kampanjen i Afghanistan, en vellykket lynkrig mot Libya, som riktignok Frankrike og Storbritannia fikk æren av å fronte, elimineringen av Osama bin Laden, og en løsning på kostnadsproblemet ved den asymmetriske krigføringen mot Al Qaida gjennom utstrakt bruk av ubemannede droner. Billig, men etisk nokså betenkelig, mener mange.

Den nåværende Dalai Lamas umiddelbare forgjenger, Thubten Gyatso, sendte i sin tid flere hundre elitesoldater til å bistå sin mongolske allierte, Bogd Khan, og hans gale russiske hærfører, von Ungern-Sternberg, også kalt Den blodige hvite baronen.

Å føye seg etter en brutal kolonimakt får oss dessuten til å virke desto mer hyklerske når vi kritiserer andre land for menneskerettighetsbrudd. Hvordan tror vi egentlig at Norge fremstår når vi eksempelvis diskuterer en akademisk boikott av Israel samtidig som vi lar Kina diktere hvem det er rett av Norge å tildele fredsprisen til, eller hvilke åndelige ledere vår regjering får møte? Uansett hva man synes om Israels okkupasjon av Vestbredden er det ikke til å komme bort ifra at den er knyttet til sikkerhetspolitiske hensyn av eksistensiell betydning for den jødiske staten. I hvert fall sett med israelske øyne.

Kina ville på sin side utvilsomt klart seg helt utmerket uten sin tibetanske koloni. Det betyr ikke at tibetanerne, for ikke å snakke om mandsjuene, eller mongolene, ikke tidligere har vært en trussel mot Kina. Mandsjuene hersket over Kina i århundrer, frem til 1911, og mongolhordene til Djengis-khan påførte landet enorme lidelser da de invaderte et splittet Kina i første halvdel av 1200-tallet, en erobring som ble sluttført av hans barnebarn, Kublai-khan. Religiøst tolerante var de dog, mongolene.

At Kina har tilbrakt nesten halvparten av de foregående tusen år under en eller annen form for fremmedstyre har trolig satt sitt preg på kineserne, slik det har gjort med oss nordmenn. Heller ikke tibetanerne har alltid vært de beste av naboer. Den nåværende Dalai Lamas umiddelbare forgjenger, Thubten Gyatso, sendte i sin tid flere hundre elitesoldater til å bistå sin mongolske allierte, Bogd Khan, og hans gale russiske hærfører, von Ungern-Sternberg, også kalt Den blodige hvite baronen. Målet var intet mindre enn å opprette et panmongolsk imperium som skulle omfatte betydelige deler av Kina og Russland.

Det tibetanske kavaleriet utgjorde de mest effektive styrkene i denne nederlagsdømte kampanjen, som kun varte noen måneder i 1921. Mot kineserne klarte tibetanerne og mongolene seg godt, men mot bolsjevikene var de sjanseløse. I dag er denne siste trusselen fra steppene for lengst glemt i Vest, men, med tanke på hvor langsinte kineserne kan være, er det fullt mulig at den ennå huskes i Beijing.

Hvorvidt slike hensyn spiller inn i koloniseringen av Tibet er uvisst, men at Kina er en kolonimakt er det ingen tvil om. Ikke minst takket være den kinesiske bosettingspolitikken tegner følgene for de etniske minoritetene i Kina til å bli mer ødeleggende enn hva tilfellet var for mange nasjoner under det europeiske koloniåket. Riktignok ser tallene litt penere ut enn de kunne ha gjort ettersom landet kun anerkjenner femtifem minoriteter av det som, ifølge Minority Rights Group International, kan være så mye som hundre og åttitre nasjonaliteter, men det er en type pynting på virkeligheten man bør forvente fra en kommunistisk ettpartistat.

I stedet for arbeid får de innfødte hundretusener av hankinesiske innflyttere som naboer, og gradvis opplever de å bli minoriteter i sine egne land.

Blant de største minoritetene er uigurene, mandsjuene, mongolene og tibetanerne. Minoritetene led enda mer enn majoritetsbefolkningen under det store spranget og kulturrevolusjonen, to begivenheter som skriver seg inn blant de bedrøveligste kapitler i menneskets moderne historie. Situasjonen ble så litt bedre for minoritetene, før det har hardnet til igjen. Blant annet som følge av en fremvoksende hankinesisk nasjonalisme, ifølge MRGI.

Både i Tibet, men også i Indre Mongolia og Xinjiangprovinsen, blir de innfødte minoritetene diskriminert på ulike vis. Religiøst, språkmessig, og på arbeidsmarkedet.

Det investeres i koloniene. Store summer brukes på veier, men også på jernbane, henholdsvis til Lhasa, hovedstaden i Tibet, og til Kashgar i uigurenes kjerneland. Problemet er at det store antallet arbeidsplasser som disse infrastrukturprosjektene skaper ikke går til tibetanere og uigurer, men i hovedsak til hankinesere. I stedet for arbeid får de innfødte hundretusener av hankinesiske innflyttere som naboer, og gradvis opplever de å bli minoriteter i sine egne land.

Responsen varierer. De muslimske uigurene har reagert med terroranslag og suicidale knivangrep. Også tibetansk motstand har tidvis vært voldelig, og tragisk nok iblant rettet mot andre minoriteter, men mest oppsikt vekker det likevel når buddhistiske munker, og enkelte nonner, setter fyr på seg selv. En dramatisk aksjonsform med en særlig forankring i buddhismen.

I 1814 reiste norske utsendinger på desperat jakt etter utenlandsk støtte for vårt nasjonale selvstendighetsprosjekt.

Det er ytterst begrenset hva et lite land som Norge kan gjøre for Kinas etniske minoriteter.Vi er altfor små og ubetydelige. Men selv om vi ikke kan hjelpe dem trenger vi ikke å aktivt demonstrere vår aksept av Kinas koloniseringspolitikk ved å la Beijing diktere hvordan vi skal forholde oss til disse truede nasjonene, og deres representanter.

I 1814 reiste norske utsendinger på desperat jakt etter utenlandsk støtte for vårt nasjonale selvstendighetsprosjekt. De hadde ikke hellet med seg, men ble i det minste møtt med respekt, og ofte med sympati.

Hva ville eidsvoldmennene ment om at vår nåværende regjering lar seg til å presse til å avvise det åndelige overhodet til en annen, liten og desperat nasjon, to hundre år senere?

Lenker:

 , , , , ,