Debatten om selvmord er unyansert
Det må kunne være mulig å snakke åpent og ærlig om døden med hverandre, skriver Stian Skandsen.
Av Stian Skandsen, samfunnsdebattant.
Selvmord er et av sosiologiens klassiske temaer, og noe som har blitt studert nøye. Allikevel oppleves det som et vanskelig tema for mange. Jeg ønsker ikke å gå inn på Ari Behns død eller andre enkeltpersoner, men den debatten som raser i kjølvannet av dette dødsfallet virker å være unyansert.
Døden i seg selv er et tema som er vanskelig i vår vestlige kultur, og for mange er det faktisk å regne som et tabu. Folk har forskjellige måter å forholde seg til døden på. Noen foretrekker åpenhet, mens andre skjuler alvorlig sykdom i den tro at de skåner familien for lidelse. Det må kunne være mulig å snakke åpent og ærlig om døden med hverandre. Våre liv går på ulike stier, men til syvende og sist vil vi alle til slutt møte døden.
«Ubehaget i kulturen»
I 1930 ga Sigmund Freud ut boken «Ubehaget i kulturen». Denne boken ble aldri den han ble mest kjent for, og mye av grunnen til det handler nok nettopp om at denne boken tar opp temaet om døden. Da jeg tok grunnfag i idéhistorie ved Universitetet i Oslo var det allerede en klar oppfatning om hvordan denne boken skulle tolkes. Det var åpenbart at Freud var desillusjonert etter å ha sett hvor effektivt teknologiske nyskapninger kunne slakte ned mennesker i 1.verdenskrig. I tillegg var verdensbildet ustabilt. Derfor antok man at Freud bare var litt desillusjonert med den boken, og at han hadde begynt å tvile på idealene fra opplysningstiden.
I boken lanserer Freud en tese om at i tillegg til en livskraft, så finnes det også en del av oss som lengter etter døden. Det er dette som er kontroversielt med boken, og grunnen til at mange har trodd at han var desillusjonert over den verden han levde i. Det er mange paralleller som kan trekkes til for omtrent hundre år siden, og egentlig er ikke 100 år spesielt mye i et historisk perspektiv. Teknologiske nyvinninger har gjort stor nytte på mange områder, men det finnes også skyggesider som bringer ut noe av det verste i oss mennesker. Sosiale medier har blitt det store trollet hvor meninger og informasjon får lov til å flyte fritt, og i ganske stor grad får stå uten å bli motsagt. Når de først blir motsagt skjer det på en lite fruktbar måte hvor det meste av logikk og fakta går rett ut av vinduet. Sosiale media har blitt utstillingsvinduet til massenes følelser, og som vi vet fra rundt 100 år tilbake i historien er det nettopp manipulering av massenes følelser som stod for en av de største tragediene i moderne historie.
Forenklet virkelighetssyn
Pressen har heller ikke latt seg være upåvirket av dette skiftet i den nye teknologien vi har tatt i bruk, og i stadig økende grad ser man en tendens til popularisering og forenklinger av saker. I den nye klikkbaserte modellen er det vel knapt noen som er så sårbare som journalister og redaktører som drives av kommersielle inntekter, og ofte gjenspeiles også deres kronikker et forenklet virkelighetssyn som forsøker å slå ned bredere.
Grunnet den nye teknologien og økende tendensen til popularisering er det derfor nødvendig å spørre seg om hva motivene som skjuler seg bak kronikkene egentlig er. Er de kun laget for å booste sitt eget ego og skaffe seg kred på sosiale medier eller tror de at de faktisk har noe nytt og genuint å komme med?
I debatten om selvmord og omtale av døden generelt blir de derfor bare redusert til ekkokammere av det som ligger til grunn i kulturen allerede: nemlig frykten for døden. Det er dette som er «Ubehaget i kulturen» og meningen bak den tittelen. Freud prøvde å peke på et trekk ved vår kultur som er tabu og få oss til å prate om døden på en anstendig måte slik at vi igjen kunne få et sunt forhold til det.
Tabu å prate om
Glorifisering av selvmord forekommer, og det finnes eksempeler på dette f.eks etter at Goethe lanserte «Den unge Wethers idelser» gikk det en selvmordsbølge igjennom Tyskland av unge mennesker som hadde kledd seg ut som Werther og åpenbart hadde blitt forført av romantiseringen av selvmordet til bokens hovedperson. Men man må kunne diskutere selvmord på en åpen og anstendig måte som går i mot kulturelle konvensjoner uten at man skal bli anklaget for at formålet er å glorifisere selvmord. Nettopp grunnet at det er slik tabu å prate om så har hele temaet blitt trykkbelagt, og mye av det som ytres når det først kommer til overflaten virker å være lite gjennomtenkt.
Det er nemlig ikke slik at «det å snakke med noen» er det som skal til for å redde alle, og her er vi nødt for å stoppe opp og se på språket vi bruker når vi omtaler selvmord. Det ligger altså en antakelse til grunn om at dette er mennesker som er ute av stand til å tenke eller ta sine egne valg, og at de derfor må reddes. Det finnes mange unntak, men det finnes også mange eksempler på der det å avslutte livet var et nøye gjennomtenkt valg, og som ikke kan oppsummeres av enkle grunner. Noen grunner kan muligens være enklere å forstå enn andre slik som ved sykdom eller varige fysiske plager, men det er også fullt mulig å være ensom i mengden og ikke føle seg forstått uansett hvem man snakker med. På mange måter umyndiggjør man den personen det er snakk om og prater om dem som ofre, men strengt tatt kan man vel ikke være et offer for sine egne handlinger og valg?
Selvmord har aldri vært enkelt å forklare
Ironien i det hele er at mange av de som begår selvmord ikke ville sett på seg selv som ofre i samhandling med enkeltmennesker, men ville ha skyldt på det samfunnet som ligger til grunn. Samtidig insisterer samfunnet på at de skal oppfattes som ofre. Det er en klar ubalanse som ligger til grunn her mellom individene og samfunnet, og det er naivt å tro at problemene løses kun ved å gi noen et tilbud om å snakke med noen. Det er noe mye mer grunnleggende som ligger i dypet av oss og en del av det som Freud foreslår er psykologisk. I tillegg kommer den samfunnsmessige biten hvor Emile Durkheim prater om anomien eller løsrivelsen fra gjeldende samfunnsmessige normer og regler. Det er en tilstand hvor meningsløsheten inntreffer fordi man ikke lenger føler at samfunnet har noen felles tilhørighet lenger.
Poenget er i grunnen enkelt. Selvmord har aldri vært enkelt å forklare, og det ligger ofte svært kompliserte årsaksmekanismer bak dem. Det blir rett og slett for dumt å skulle sitte og være med på den karusellen som nå går og late som det finnes enkle løsninger på kompliserte problemer. I bunn og grunn ser det ut som at man projiserer sin egen frykt for døden over på andre, og at man dermed forsøker å legitimere og opprettholde den frykten for døden som råder i dagens samfunn og som til de grader er et tegn på politisk korrekthet. Hvis det finnes noe ekte og noe som kan minne om en ordentlig takhøyde i dagens politiske debatt så er det nettopp det at motkulturelle og utfordrende stemmer får sin spalteplass selv om det ikke nødvendigvis er så salgbart. En bredere åpenhet rundt temaet døden generelt, og ikke kun selvmord, ville kanskje være et godt sted å begynne slik at vi kan lære oss å akseptere det som til slutt møter oss alle – uten at den møtes med fordømmelse eller frykt. Det er et kulturelt ubehag knyttet til dette, men det er sjelden man utvikler seg videre hverken som individ eller samfunn, dersom man ikke av og til går litt utenfor sin egen komfortsone.
Religioner.no lenker:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale