Er yoga religiøsutøvelse i skolen?
Flere spør: Er yoga i skolen nøytralt eller religiøst? Bjørn Are Davidsen fra Fagsjekk svarer.
Av Bjørn Are Davidsen, redaktør for Fagsjekk.no
Dette er dels et enkelt og dels et stort spørsmål.
Enkelt sagt er den yogaen som vi er kjent med at praktiseres i norsk skole kun fysiske øvelser. De er uten religiøst formål eller religiøs begrunnelse, men er ment å skape energi eller styrke konsentrasjonen.
Skulle noen likevel oppleve yoga som problematisk, er det enkelt å få fritak, slik Barneombudet forklarer Utdanningsnytt. Elever kan ikke tvinges til yoga på skolen:
««Hei og takk for spørsmålet ditt! Du og foreldrene dine kan be om fritak for aktiviteter dere mener kan oppleves som annen religion eller et annet livssyn», svarer Barneombudet, og viser til fritaksregelene.»
Noe av bakgrunnen for dette er at yoga ikke er nevnt i de nye læreplanene, men noe lærere selv kan bruke om de ser det som relevant, f.eks. i kroppsøving eller for å gi elevene mer energi eller bedre konsentrasjon.
Her finnes det imidlertid mange slags øvelser, slik at det ikke er nødvendig med yoga for å få til dette.
Samtidig skal livsmestring i følge de nye læreplanene bli et eget fag i skolen.
«Folkehelse og livsmeistring som tverrfagleg tema i skolen skal gi elevane kompetanse som fremjar god psykisk og fysisk helse, og som gir høve til å ta ansvarlege livsval. I barne- og ungdomsåra er utvikling av eit positivt sjølvbilete og ein trygg identitet særleg avgjerande».
Det er dermed flere som i dag tilbyr kurs i yoga og meditasjon som forventer at begge deler kommer inn på timeplanen. De ønsker å utdanne trygge formidlere, forteller Silje Sridharana Indreeide som er ansvarlig for å utdanne barneyogalærere. Den yoga-praksisen hun utøver står i nær kontakt med indiske grupper, med fokus også på religiøse øvelser som chanting og kira.
For det er liten tvil om at mange av yogaøvelsene springer ut av religiøse perspektiver, stort sett kjent fra hinduismen, med røtter lang tid tilbake, som et verk fra 1400-tallet.
«– Verket forteller også om formålet med praksisen, nemlig magiske krefter, udødelighet og frelse. Også i dag er det mennesker som hevder at de oppnår magiske evner som å bli usynlige eller å bli unaturlig gamle ved å gjøre yoga.
Ideen om kroppens kanaler og energisentre ligger bak mye yogapraksis i dag. Dette kjenner mange som læren om chakrasystemet.»
Slik en forsker forklarer Utdanningsnytt, er yoga mer egnet enn mye annet for å gi indre ro og bedre konsentrasjon.
«– Fordelen med yoga er at det er et verktøy for å holde kropp og sjel i orden som er gjennomtrent gjennom tusenvis av år, sier Jon Otterbeck.»
I dette perspektivet representerer yoga «en kroppsliggjørelse av en religiøs-spirituell praksis» slik Lars Jørun Langøien som har tatt doktorgrad på utøvere av ashtanga yoga forklarer forskning.no i Yoga gir mer mening i livet.
«– Mange hevder at religionen er i ferd med å miste fotfeste i samfunnet vårt i dag, og yogaen passer godt inn i dette universet. Min oppfatning er at folk er på leting etter svar på de store spørsmålene i livet. I yogaen finner mange en ny form for mening.»
Dermed er det ikke slik at selv om øvelsene i og for seg ikke er religiøse, gjør en regelmessig praktisering utøveren mer nysgjerrig på og mottagelig for de religiøse bakgrunnene.
«Etter hvert som yogaen blir en fast, og gjerne daglig, rutine, blir også mange utøvere mer og mer mottakelig for de filosofiske og religiøse prinsippene ved yoga. Yogaen blir altså en kilde til forandring i både kropp og sinn, uavhengig av hva som først motiverte utøveren til å begynne med yoga.»
Dermed er det liten tvil om at yoga både prinsipielt og i praksis står i en hinduistisk sammenheng.
Samtidig er noe av appellen ved yoga i vestlig kultur nettopp at den kan beskrives og markedsføres på måter som er klart påvirket av en ganske annen tenkning enn den opprinnelige.
I en hinduistisk tradisjon utviklet yoga (som kan oversettes med union/forening) seg til en praksis der målet ble å forene menneskets ånd med den guddommelige. Det kunne bare skje ved å løsrive seg fra stadige gjenfødsler på jorden, reinkarnasjon.
Mens en del i Norge i dag oppfatter reinkarnasjon som noe godt, en velsignelse, er dette i hinduistiske tradisjoner mer å forstå som en forbannelse.
Det skjedde noe galt i en fjern fortid slik at enkeltsjeler – deg og meg – mistet enheten med verdenssjelen. I et slikt perspektiv er individualisme og vår verden selve problemet vi skal frelses fra – og dermed noe det gjelder å gjennomskue og løse. Målet er full forening med verdenssjelen, slik at vi alle oppløses i den ene og samme enhet, og blir borte som individer.
Dette kunne føre til ganske dramatiske konsekvenser. I stedet for å bruke sunne øvelser, ødela eller straffet man kroppen for å frigjøre seg fra den «endeløse syklusen av død og gjenfødsler».
Botshandlinger var selvsagt ikke fremmede i vesten, selv om tanken der var tilgivelse og oppreisning, ikke å unngå gjenfødelse. Men å se troen på enkeltindividet og den fysiske verden som en tankefelle, hadde lite appell i en kultur med en motsatt grunntanke om at vi er satt til å forvalte et godt og verdifullt skaperverk til Guds ære og skapelsens beste.
Selv om også det perspektivet i dag er borte for mange, lever tanken videre om at vi er verdifulle individer som trenger energi og konsentrasjon for å lære, og ikke minst få kraft til å gjøre gode gjerninger for vår neste.
Ja, mange i vesten kan oppleve det som en fjern tanke at kroppen og verden ikke er «virkelig» eller viktig, men det er ganske selvsagt i mye indisk tenkning – både i hinduisme og buddhisme. Noe har snudd på veien, «Lost in translation». I en vestlig kultur skjer det en nærmest automatisk omforming – stort sett uten at lærere eller elever får det med seg.
Tror man at østlig og vestlig religion «dypest sett» er like (en tanke som i stor grad er en arv fra Østen), er det vanskelig å forstå hvor mye vi har omskapt i Vestens bilde. Dermed synes mange som interesserer seg for buddhismen for «å finne seg selv», ikke klar over at Buddha brøt med sin hinduistiske bakgrunn i stor grad fordi han tenkte at vi ikke hadde noe «selv». [1]
Kanskje er det også grunnen til at yoga ikke profileres som en god måte å unnslippe vår verden på, men som en måte å bli bedre rustet til å gjøre godt i vår verden. I hvert fall er det hva vi ser i skolen.
I så fall er yoga i skolen ikke nøytralt, men religiøst. Ikke fordi øvelsene er preget av eller kan føre til hinduisme, men fordi de brukes kristent.
Satt på spissen: I stedet for selv å be om fritak fra yogaøvelser, bør kristne forklare hvorfor de – brukt med måte – kan styrke oss i å forvalte skaperverket, inkludert vår egen kropp.
(Takk til Arild Romarheim for innspill)
Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Fagsjekk.no som gjennomfører faktasjekker i læremiddelverk og på påstander elever møter på skolen.
Noter
[1] «Den typisk vestlige oppfatningen av selvutvikling, synes å handle om bygge et sterkt og kompetent selv, ved å realisere våre iboende evner. Det sentrale i Buddhas opplysningserfaring, var på den annen side at selvet er tomt for selvstendig eksistens».
Buddhisme og selvutvikling – en fenomenologisk studie av nordmenns erfaringer med buddhistisk praksis, Magnus Gjølstad Bjur, Hovedoppgave ved psykologisk institutt UNIVERSITETET I OSLO, Vår 2010, side 3
Se også side 7 der det understrekes at «Særlig forestillingen om at vi har et iboende individuelt selv, mener buddhismen er en illusjon som enhver må søke å gjennomskue. Buddha mente at dette falske selvet, kalt ”ego”, bare er vår opplevelse av tanker, følelser og sanseinntrykk som opptrer samtidig. Det finnes ingen ”vesenskjerne” som skal realiseres.»
«Dette tankegodset har ingen naturlig plass i vår vestlige kultur, som ofte beskrives som individualistisk. Brinkmann (2005) mener at denne individualismen kommer til utrykk i begreper som selvrealisering, personlig utvikling, og selvutvikling. Som nøkkelord i det vestlige menneskets forståelse av seg selv, stiller begrepene overordnet spørsmålet: Hvem er jeg? Svaret som gis på dette spørsmålet i en vestlig selvutviklingstankegang, synes å være forskjellig fra svaret buddhismen gir. Jeg mener at det er relevant å se på innholdet i buddhismen opp mot det vestlige selvutviklingsbegrepet, fordi buddhismen i Vesten i dag, fremstår mer som en selvutviklingsmetode enn som en religion.»
Religioner.no lenker: