Om et regime faller som følge av invasjonen – hvilket blir det?
Enhver stans av fiendtligheter i Ukraina-krigen vil være av det gode. Det aller beste vil likevel være om det ender med regimeskifte – bare ikke i Kyiv.
Av Hans Olav Arnesen
Før kong Kroisos av Lydia bestemte seg for å invadere Persia konsulterte han orakelet i Delfi og fikk følgende svar: Når Kroisos krysser Halys-elven, vil han tilintetgjøre et stort rike.
Orakelsvaret viste seg å stemme. Et stort rike gikk under som følge av invasjonen, hans eget. Kan Putins regime lide samme skjebne etter at russiske styrker på hans ordre invaderte Ukraina?
En krig hentet ut av historiebøkene
Kong Kroisos, kanskje bedre kjent som Krøsus, og kong Kyros av Persia levde i en tid da erobringskrig var noe ganske alminnelig. Slik er det så visst ikke i dag. Til tross for at mange kjenner på en følelse av at vi lever i urolige og konfliktfylte tider, har verden aldri vært fredeligere. Det betyr naturligvis ikke at verden er fredelig nok, men det er et faktum at en mindre andel av menneskeheten mister livet i væpnede konflikter i dag enn noen gang tidligere i historien. De fleste av dagens konflikter er intrastatlige, og de interstatlige konflikter som finner sted knytter seg til begrensede territorier og mål.
Det er nettopp dette som gjør den russiske invasjonen av Ukraina så sjokkerende og uvirkelig. At et stort demokratisk land blir utsatt for en fullskala invasjon, tilsynelatende med mål om å erobre hele landet, skal ikke lenger forekomme, tenker vi. Det oppleves som en parakronisme, et fenomen fra en annen historisk periode som ikke har noen plass i vår tid, nærmest like malplassert i 2022 som vikingtokt, eller heksebrenning.
Sist gang verden fikk et lignende sjokk var den 2. august 1990 da Irak invaderte Kuwait. Det var ikke første gang Irak gikk til angrep på et naboland, men denne gangen var ikke målet å tilegne seg en bit av landet de invaderte. Saddam Hussein okkuperte og annekterte hele Kuwait.
Den gangen ble okkupantene drevet tilbake av en stor internasjonal koalisjon under amerikansk ledelse. Ukrainerne kan ikke håpe på noen tilsvarende hjelp. Russland er blant verdens mektigste militære makter, og har flere kjernevåpen enn noen andre stater. Militært står ukrainerne alene mot overmakten.
Putin vil ha regimeskifte – la oss håpe det slår til
Tiden vil vise om ukrainerne kan stå i mot. Viljen til å yte motstand har de i hvert fall demonstrert tydelig nok. Det er i seg selv tilstrekkelig til at de fleste eksperter spår at dette ikke vil bli noe kortvarig felttog for russerne, og at de vil måtte hanskes med en stor og fiendtlig befolkning dersom de skulle klare å nedkjempe Ukrainas regulære styrker og okkupere landet.
Materiell hjelp strømmer til Ukraina, selv fra et land som Tyskland, som i likhet med Norge har som prinsipp å ikke levere våpen til aktivt stridende parter i en konflikt. Sanksjonene blir stadig mer omfattende, og dørene stenges for russisk deltagelse i alt fra diplomatiske organer til sangkonkurranser.
Kanskje er ukrainernes beste håp paradoksalt nok å finne i landet som nå angriper dem? Tusenvis av russere har tatt til gatene for å protestere mot invasjonen og russiske fengsler fylles opp av demonstranter. Et antall kjente kulturpersonligheter har ytret sin motstand mot krigen til tross for faren det å kritisere Putin-regimet innebærer, særlig i krigstid. Når likposene for alvor begynner å ankomme Russland kan det tenkes at soldatmødrene slutter seg til protestene. Og selv oligarker og andre som har tjent godt på Putins tjue år med makten, kan begynne å tvile på om de er tjent med en leder som nå setter rikdommen deres i fare.
Kanskje vil presset bli så stort at Putin ser seg tjent med å gå med på en våpenhvile og forsøke å fremstille det som en slags seier. Erklære at han gjennom “den spesielle militæraksjonen” fikk frem poenget sitt: Å trekke en linje i sanden for ytterligere NATO-ekspansjon i Russlands nærområde. For ukrainerne vil en våpenhvile akkurat nå trolig være å foretrekke fremfor krig, nærmest uansett Putins vilkår.
Mange ukrainere, med president Zelenskyy i spissen, har hevdet at de ikke kun kjemper for landet sitt, men for hele den demokratiske verden. Det er bare å forvente at ukrainerne vil mobilisere støtte ved å fremstille seg som den frie verdens fanebærere, men det betyr ikke at det er usant. De kjemper for en demokratisk orden, mot en tyrann, og til syvende og sist mot en verden hvor makt trumfer rett.
Det finnes rikelig med andre autoritære regimer med ambisjoner som kan oppnås med bruk av militærmakt. Erdogan-regimet i Tyrkia har stadig hyppigere benyttet seg av militære midler i nærområdene. Kina har egne territorielle ambisjoner i Sør-Kina-havet og er helt tydelige på at Taiwan skal gjenforenes med fastlandet. Måten denne konflikten blir avgjort på vil garantert bli fulgt nøye av andre autoritære stater.
Verden vil aldri bli den samme som den var før 24. februar 2022. I verste fall får vi en lang og blodig krig, som ender med et okkupert eller kvestet Ukraina. En våpenstillstand, hvor Ukraina klarer seg, men hvor Putin kan presse frem nøytralitetsgarantier, eller på en annen måte erklære seier og beholde grepet om makten, vil være mindre tragisk. Det vil likevel gi oss en mørkere verden, hvor bruk av militærmakt på en enorm skala fremstår som et reelt alternativ.
Den mest befriende enden på krigen vil være om Putin får innfridd sitt ønske om regimeskifte, men at det, som i Kroisos tilfelle, er hans eget regime som faller. I så fall er det, foruten tapre ukrainere, modige russere vi må sette vår lit til, enten de er tennisspillere, talkshowverter, teatersjefer eller soldatmødre.
Dette er et debattinnlegg og representerer forfatterens egne meninger.