Uke 50. EU-fredspris
Listen over religiøse fredsprisvinnere er lang. At listen over vinnere også inkluderer et antall religiøse ledere, slik som Martin Luther King, Moder Teresa, Dalai Lama og Desmond Tutu, vitner om religionens betydning i fredsskapende arbeid. I dag overrekkes Den europeiske union Nobels fredspris. Sammenlignet med karismatiske menn som Luther King og Dalai Lama, en ikonisk Moder Teresa, og den joviale Desmond Tutu, blir det byråkratiske og ansiktsløse EU omtrent like sjarmerende som en betongkloss.
Betongklossen EU er likevel istand til å vekke svært sterke følelser blant nordmenn. I forkant av EU-avstemningen i 1994 ble det malt frem et endetidsscenario blant tilhengere av norsk EU-medlemsskap, men ikke minst blant motstanderne. Ble vi ikke medlemmer ville vi stå ovenfor økonomisk ruin, ifølge tilhengerne, mens enkelte motstandere hevdet at vi ville bli påtvunget spansk vin, og fratatt både flagget og nasjonaldagen. Noen tok det eskatologiske temaet bokstavelig. Den eminente pinsevennlederen Aril Edvardsen mente at EU var det gjenoppstandne Romerriket som varslet begynnelsen på slutten for vår verden.
Årets fredsprisutdeling er mildt sagt omstridt. Selv regjeringsmedlemmer har gått i demonstrasjonstog for å vise sine misnøye med Nobelkomiteens valg. At EU har gjort mye for freden i Europa er det likevel vanskelig å bestride. Siden Kull- og stålunionen ble til i 1951 har den, og dens etterfølgere, bidratt til å hindre krig mellom sine medlemsland, inklusive erkefiender som Frankrike og Tyskland.
De færreste EU-motstandere deler synet på unionen som det gjenoppstandne Romerriket, men religion har utvilsomt vært et stridsspørsmål.
Spania, Hellas og Portugal var diktaturer frem til midten av syttitallet, og EU må ha sin del av æren for at dette i dag er frie, demokratiske land. Like viktig er nok EUs rolle i å stabilisere situasjonen i Øst etter Berlinmurens fall i 1989. Det var ingen selvfølge at overgangen fra autoritære ettpartistater til demokratier skulle forløpe så smertefritt som den gjorde. I dag er det derimot mange som gir EU, og ikke minst eurosamarbeidet, skylden for den økonomiske krisen, som mange frykter kan skape grobunn for nye konflikter i Europa.
De færreste EU-motstandere deler synet på unionen som det gjenoppstandne Romerriket, men religion har utvilsomt vært et stridsspørsmål. Ikke minst var dette tilfellet da man på midten 00-tallet forsøkte å få på plass en europeisk forfatning. Spørsmålet om man skulle ha med en paragraf som stadfestet at Europa var tuftet på kristne verdier splittet medlemslandene. Et annet stridsspørsmål, med mer enn symbolsk betydning, er hvorvidt EU bør ha større overnasjonal makt, eller om unionen i hovedsak bør være et frihandelsområde. Kan og bør EU bli et nytt USA?
Det kan være verdt å minne om at ideen om et samlet Europa, eller for den saks skyld en samlet verden, ikke er ny. Allerede Dante Alighieri (1261-1321) tok til orde for det han kalte det universelle kongedømmet. Dante, som er mest kjent for sin litterære reise til både himmelen og helvete, mente at den beste måten å skape fred og stabilitet på var om hele verden underkastet seg én felles autoritet. Lederen over en slik samlet verden, mente Dante, måtte være den hellige tysk-romerske keiseren. Noen vil kanskje hevde at dagens økonomiske krise er iferd med å gi den tyske kansleren en slik posisjon.
Hva som er den riktige veien for EU fremover, og hva Norges rolle i forhold til unionen bør være i fremtiden, vil nok være gjenstand for debatt i overskuelig fremtid. Hvorvidt EU bidrar til fred i årene som kommer likeså. Dersom Edvardsen hadde rett i at EU varsler dommedag så er jo det gode nyheter, ihvertfall for dem som ser frem til historiens slutt. Mindre endetidsfokuserte nordmenn kan på sin side bruke denne uken til å reflektere over hvilken historisk anomali de siste 67 årene med fred mellom Europas stormakter har vært, og kanskje være rause nok til å gi EU sin del av æren for dette?
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no