Uke 31. Klimaskepsisbekjennelser
For en drøy uke siden intervjuet jeg talsperson for Miljøpartiet De grønne, Hanna E. Marcussen. Vi kom naturligvis innom fenomenet klimaskepsis. I etterkant av intervjuet innrømmet jeg at for ikke så mange år tilbake var også jeg skeptisk til omfanget av menneskets bidrag til global oppvarming.
Marcussen er en intelligent og høflig kvinne, og bet ikke hodet av meg av den grunn. Istedet viste hun forståelse for at den tidligere mer utbredte strategien om å spille på frykt, kunne skape en viss motstand hos folk. “Jeg tror ikke på frykt”, fastslo Marcussen.
Når man bekjenner en feil, slik jeg nå gjør, er det vanlig å komme med en unnskyldning og en forklaring. Unnskylde meg vil jeg ikke gjøre, men en forklaring er på sin plass. Det var i hovedsak to grunner til at jeg tvilte på at mennesket var den viktigste bidragsyteren til klimaendringene. Dels ble teorien fremmet på en måte som virket umiskjennelig kjent fra et religionshistorisk perspektiv, og dels fordi formidlingen av teorien om menneskeskapte klimaendringer tidvis bar preg av ideologisk propaganda, etter min mening.
Jeg er ikke naturviter og er følgelig en lekmann med hensyn til klimaspørsmålet. Riktignok har jeg lest en del om klimateoriene, men må innrømme at klimaskeptikernes argumenter ofte virker vel så gode for en uinnvidd som meg.
Religion kan jeg likevel mer om. Og når jeg stadig fikk høre utsagn som: “Jorden vil nok rydde opp,” eller: “Naturen vil nok sende en pandemi”, begynte jeg å lure på om det lå noe religiøst bak. Var det slik at naturen, eller jorden, ble betraktet som et bevisst, høyere vesen som ville kvitte seg med mennesker som om vi var lus eller bakterier? Vaske oss bort, slik Gud gjorde med syndefloden? Hadde naturen simpelthen erstattet Gud som den høyere makten hvis orden vi bryter med, og hvis straff vi gjør oss fortjent til?
Mennesket leter alltid etter mening i de hendelsene som former våre liv. Det gjelder individer, og det gjelder som kollektiver. Dette vil formodentlig aldri endre seg, men hvor man søker svarene vil naturligvis variere. Grensene mellom naturlige forklaringer og forestillinger om moralske konsekvenser glir ofte over i hverandre. Ofte tror vi at naturlige fenomener, særlig store katastrofer, skyldes en moralsk svikt hos oss mennesker, at vi har gjort Gud eller gudene vrede, eller på noen annen måte forstyrret en høyere orden.
Kunne det tenkes at den urgamle tendensen mennesket har til å overdrive sin innflytelse på sitt fysiske miljø også gjorde seg gjeldende med hensyn til teorien om menneskeskapte klimaendringer?
Dette er fremdeles tilfellet i dag. Mange kristne betrakter menneskeskapte og naturlige katastrofer som konsekvenser av synd, slik som eksempelvis abort. På samme måte er det ikke uvanlig at nyåndelige betrakter jordskjelv, tsunamier, orkaner og flom som tegn på at ubalanse i energier, eller som et utslag av negative tankemønstre. Jeg har selv vært så heldig å få være observatør i grupper som har forsøkt å korrigere slike ubalanser gjennom kollektiv tankekraft.
Religionshistorien er full av slike tolkninger. Det store jordskjelvet i Lisboa i 1755 sjokkerte hele Europa, og mange mente dette var tegn på guddommelig vrede. Svartedauden likeså. Men slike tolkninger er ikke forbeholdt kristendommen. De to stormene som reddet Japan fra mongolinvasjoner på 1200-tallet ble kalt kamikaze, guddommelig vind, og ble sagt å være sendt av guden Raijin, den shintoistiske tordenguden.
Selv om mange ennå i dag leser slike naturlige fenomener inn i et religiøst rammeverk er det sjelden man treffer politiske beslutninger på bakgrunn av disse tolkningene. Slik har det ikke alltid vært. Slaget ved Halys i Lilleasia, mellom mederne og lyderne, ble avbrutt og hærstyrkene gikk hver til sitt når gudene viste sin misnøye gjennom en solformørkelse. Her i Skandinavia måtte kong Domalde, ifølge Ynglingatal, ofres da avlingene sviktet.
Romerne, som hadde få kvaler med å la gladiatorer slakte hverandre i arenaen, så ned på kulturer som praktiserte menneskeoffer. Men de var særdeles vare for tegn på guddommelig misnøye og når katastrofer rammet ble menneskeoffer enkelte ganger likevel løsningen. Aztekerne har trolig hatt religionshistoriens mest blodtørstige guder, men det hindret dem ikke i å bli rammet av en hel serie katastrofer da europeerne meldte sin ankomst. Om det hadde fantes aztekiske ateister på dette tidspunktet, noe som er usannsynlig, men ikke helt umulig, ville trolig selv de hatt problemer med å forklare så mange sammenfallende ulykker uten å ta guddommelig vrede med i betraktningen.
Eksemplene er nesten talløse, og selv i moderne tid har slike forestillinger om at mennesket har skyld i naturfenomener hatt et visst fotfeste, men da har man gjerne utelukket guddommer fra ligningen. Ett eksempel er da man trodde uvær over De britiske øyer under første verdenskrig skyldtes artilleriilden fra Vestfronten.
Kunne det tenkes at den urgamle tendensen mennesket har til å overdrive sin innflytelse på sitt fysiske miljø også gjorde seg gjeldende med hensyn til teorien om menneskeskapte klimaendringer?
Mest sannsynlig ikke. Det som til sist overbevist meg om at denne teorien stemte var ikke så mye argumentene i seg selv som det faktum at det er et klart vitenskapelig konsensus om at en stor del av klimaendringene skyldes menneskelige utslipp av klimagasser. Når såpass mange forskere verden over, fra så mange ulike fagdisipliner, enes om noe, gjør man som lekmann klokt i å lytte. Dette minner litt om samstemmighetsprinsippet i islamsk rettslære. Når det er konsensus mellom de fire lovskolene i et spørsmål må tolkningen være hevet over tvil. Det skal mye til for at så mange kloke hoder, med så mye ekspertise, tar feil.
Men hvorfor tok det så lang tid å overkomme skepsisen? Vel, klimateoriens “profeter” var med på å gjøre meg skeptisk. Al Gore, mannen som ble tildelt Nobels fredspris for sitt arbeid for å gjøre verden bevisst på konsekvensene av global oppvarming, har mye av æren for at jeg drøyde så lenge med å tre ut av skeptikernes rekker.
Filmen hans, “En ubehagelig sannhet” er et episk endetidsverk som vil få de mest hemningsløse kristne svovelpredikanter til å rødme i forlegenhet. Den inneholder også rikelig med feil, og viser utelukkende de verst tenkelige scenarier, og dermed også noen av de minst sannsynlige. At han tjener gode penger som klimatrusselprofet er åpenbart, men med flere store hjem, en diger bilpark og flittig bruk av privatjet etterlater han seg ukledelig nok også et karbonavtrykk som nærmest kan sammenlignes med et lite lands. Kjente amerikanske pastorer blir jevnlig avslørt som hyklere som ikke selv lever som de preker, og godt er det, men det gjelder den mest prominente klimatrusselprofeten også.
Også her i Norge var det mye ved formidlingen av klimatrusselen som skurret. Marcussen mener det kan skyldes manglende naturvitenskapelig kunnskap hos journalistene, og det kan godt tenkes. Men like viktig for meg var at klimaskeptikere ble sammenlignet med holocaustfornektere, forøvrig av Erik Solheim, som satt i regjeringen som åpnet opp for oljeboring i nord, og som gjør sitt aller beste for å øke drivhuseffekten gjennom oljeeksport. Det er et godt prinsipp å først feie for egen dør. Særlig når man sitter såpass mye nærmere beslutningsmakten enn dem man kritiserer. Det er likevel liten grunn til å tro at den neste borgerlige regjeringen vil bli noe bedre.
Trolig er det mer fruktbart å vise folk at det finnes løsninger, og at disse endog kan lønne seg, eller bedre vår livskvalitet (…)
På forskningsiden var det også urovekkende tendenser til å skåne offentligheten fra funn som kunne ryste deres tro på at mennesket påvirket klimaet. Russiske hackere avslørte en slik konspirasjon i 2009, den såkalte Climate Gate-skandalen. Oljelobbyister, såvel som velmente klimaskeptikere, brukte naturligvis dette for alt det var verdt, til stor skade for klimasaken. I hvert fall på kort sikt.
Det er ille når journalister driver en type kampanjejournalistikk hvor de pynter på sannheten for å påvirke opinionen i det de mener er riktig retning. Et godt eksempel på det så vi i den såkalte romkvinnesaken. Likevel er det enda mer alvorlig, og skaper enda større grobunn for mistillit og konspirasjonsteorier, dersom folket ikke lenger stoler på kunnskapsprodusentene, forskerne. Her hjemme har kjønnsforskningen blitt et skrekkeksempel på hvor ille det kan gå når et forskningsfelt blir oppfattet som politisert og på den måten mister sin troverdighet.
Det er et gjentagende paradoks at det ofte kommer gode ting ut av tragedier. Hvorvidt det skyldes Climate Gate-skandalen eller ikke har talsmennene for teorien om menneskeskapte klimaendringers tonet ned den skarpeste retorikken. De verste dommedagscenariene er også luket bort. Det er gode nyheter for miljøet da dette gjør det langt lettere å lytte til innholdet i klimarapporter og forskningsfunn, fremfor all støyen og ufinhetene som tidligere ledsaget dem.
For menneskeheten sett under ett er naturligvis miljøproblemene våre største utfordringer, og klimaendringene fremst av disse igjen. Men selv om frykt kan virke mobiliserende på kort sikt, kan det fort lede til fatalisme og nederlagsmentalitet på lengre sikt. Trolig er det mer fruktbart å vise folk at det finnes løsninger, og at disse endog kan lønne seg, eller bedre vår livskvalitet, slik Marcussen mener er tilfellet.
Hvorfor har jeg valgt å komme med denne bekjennelsen i ukens leder? Klimaskeptikere blir tidvis satt i samme båt som holocaustfornektere og andre konspirasjonsteoretikere. At redaktøren for et lite nettsted står frem som tidligere klimaskeptiker gjør trolig lite for å fjerne stigmaet rundt denne posisjonen, men det er i hvert fall i tråd med denne nettsidens holdning om at norsk offentlighet tåler et mangfold av meninger og oppfatninger, at man kommer lengst med en god og høflig tone, og ikke minst at vi tåler sannheten. Uten at den trenger å sminkes eller pyntes på av verken journalister, politikere og aller minst forskere.
Avslutningsvis får jeg parafrasere AAA, jeg er en klimaskeptiker, men jeg tviler ikke lenger. Selv om jeg nok i blant gjør et unntak for de mest outrerte katastrofespådommene.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no