Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 12. Beleilighetsbekjennelser

Hans Olav Arnesen      |      17/03/2014

Kopi av P1040730Vi er gode til å angre i Vesten. Til dels veldig gode. Kanskje har det noe med vår kristne historie å gjøre? Vi har gjennom mange lange århundrer vennet oss til å tenke at mennesket kommer til verden som et moralsk plettet vesen. Bekjennelse og botsgang tjener som rengjøringsmidler som kan redusere flekken, om enn aldri helt fjerne den.

Det faktum at andre sivilisasjoner ikke i samme grad synes å være plaget av sine historiske forbrytelser synes å tale til fordel for denne hypotesen. Det er lenge mellom hver gang man, spesielt fra offisielt hold, hører tyrkere, arabere eller kinesere beklage forhold fra sin imperialistiske fortid. Heller ikke russere eller japanere er nevneverdig angerfulle.

Vesten skiller seg ut som angerens mestre. Særlig i de siste 10-15 årene har ulike vestlige regjeringssjefer, statsoverhoder og kirkeledere stått bak en strøm av unnskyldninger, særlig til minoriteter og urfolk. Norge er ikke noe unntak. Både kong Harald, våre statsministre og kirken har vekselvis unnskyldt seg ovenfor samene, kvener, tatere og jødene.

Noen ganger strekker ikke unnskyldninger til. Da må man ty til erstatninger. I Norge har det blitt utbetalt billighetserstatninger til samer, kvener og tatere, men også til krigsbarn og barnehjemsbarn, og flere andre grupper.

Intensjonen er naturligvis den beste, men slike erstatningsordninger fører også problemer med seg. Møtet med byråkratiet og kravene om dokumentasjon i forbindelse med erstatningskravene kan fort bli ubehagelig, og få mye av forsoningsvinningen til å gå opp i spinningen.

Like viktig er det at krav om erstatninger fra en gruppe gjerne får andre historisk ofre til å stå frem med tilsvarende kompensasjonskrav. Hvor setter man grensen?

Ett eksempel er billighetserstatning til samer og kvener som mistet skolegang under andre verdenskrig. Hvordan oppleves dette for etnisk norske barn i Nord-Norge som mistet deler av skolegangen sin?

Erstatningskrav er ikke nødvendigvis forbeholdt til urfolk og nasjonale minoriteter. Danmark-Norge deltok også i den lukrative trekanthandelen mellom Europa, Afrika og koloniene i Karibien, og resten av den nye verden. I forrige uke kunne VG melde om et møte mellom 14 karibiske ledere som diskuterte mulighetene for å fremme et erstatningskrav mot landene som deltok i slavehandelen.

Man kan si mye om dette potensielle erstatningskravet som kan komme til å bli milliardklassen. At slavehandelen var en vederstyggelighet er det få som vil bestride i dag. På den annen side er ikke slaveriet noen vestlig oppfinnelse. Det var en nærmest universell institusjon som man fant i de fleste av verdens sivilisasjoner, og selv i flere primitive kulturer. Det er imidlertid Vestens fortjeneste at det ikke lenger er tilfellet. I tillegg utgjorde europeerne bare én side av handelen, etterspørselssiden, mens afrikanerne tok seg av tilbudssiden. Skal vestafrikanske stater også saksøkes? I pressemeldingen til Caricom, organisasjonen som fremmer kravet, nevnes også folkemordet på de karibiske innfødte, men hvordan kan man utbetale erstatninger til mennesker som ikke lenger finnes?

Flere av landene som nevnes i pressemeldingen, slik som Storbritannia, Nederland, Spania og Portugal, har et imperialistisk synderegister som umuliggjør en erstatning. Tilsammen har de dominert store deler av kloden, og ville måtte belage seg på et ras av erstatningssaker dersom de åpner den døra på gløtt.

Ikke desto mindre har Spania tatt ett skritt på veien mot å gjøre opp for én av sine historiske ugjerninger – utdrivelsen av jødene – ved å tilby sefardiske jøder spansk statsborgerskap. Denne uretten, begått like før erobringen av den nye verden tok til, var et grimt forspill til enda verre forbrytelser som skulle kommet til å ramme jødene i vår del av verden i det tjuende århundret.

Denne utstrakte hånden tjener også som et ypperlig eksempel på hvor farlig det kan være å gjøre opp for historiske synder med noe mer forpliktende enn en beklagelse. Etterkommerne av iberiske maurere, som også ble utvist eller tvunget til å konvertere, fremmer nå krav om at også de bør få vende tilbake til Spania. Deres lidelser var vel så store som jødenes, hevdes det.

Tja. De spanske jødene og muslimene delte riktignok samme skjebne da de ble drevet ut av Spania,  og siden Portugal, men der stopper likhetene. Det har levd jøder i Iberia siden antikken, før kristendommen eksisterte. De kom aldri som erobrere, men som romerske undersåtter.

Det muslimske nærværet i Iberia var derimot resultatet av arabisk imperialisme, en voldsom ekspansjon som godt tåler sammenligning med den spanske erobringen av den nye verden.

Dersom de iberiske maurernes etterkommere skulle få vende tilbake til Spania bør europeiske bosettere fra kolonitiden, og deres barn og barnebarn, ha samme rett til å vende tilbake til de landene de måtte forlate da deres imperier brast. Man kunne begynt med nærmere en million franske algeriere som så seg nødt til å forlate denne tidligere kolonien i løpet av 1960-tallet. Jødene fulgte forøvrig med franskmennene ut av Algerie, på samme måte som de delte skjebne med muslimene i Spania, nesten 500 år tidligere.

Å gjøre opp for gamle synder er vanskeligere enn man først tror, blant annet fordi mange ofre selv har vært overgripere. På et tidspunkt er det kanskje best å erkjenne at man har gjort stygge ting, det har nesten alle om man begynner å grave litt, men at det nå er på tide å vende blikket mot den uretten som begås i vår egen tid

Det er mye å ta av. Den russiske nyimperialismen er kanskje et naturlig sted å begynne ettersom vi snakker om et naboland. Dagens marokkanske okkupasjon av Vest-Sahara fortjener kanskje mer oppmerksomhet enn kravet om at marokkanere med iberisk bakgrunn skal få vende tilbake til et Spania som ikke har vært deres hjem på et halvt årtusen. Dalai Lamas nært forestående Norges-besøk er en god anledning til å fokusere på Kinas koloniseringspolitikk i Tibet og Xinjiang-provinsen.

Vi trenger ikke skåne oss selv. Det er mer enn nok å kritisere Norge og Vesten for i vår egen tid, uten at man må ta historiebøkene til hjelp. Vår egen terskel for å gå til krig har blitt stadig lavere i de siste årene, og kanskje kunne vi gått noen flere runder med oss selv før vi sender norske piloter eller bakkestyrker ut på eventyr i utlandet.

Vil vi virkelig være selvkritiske kunne vi jo tatt for oss den skaden vi volder på verden ved å pumpe gass og olje som om det ingen morgendag finnes.

Men her er er vi vel ved kjernen av problemet. Å konfrontere kinesisk eller russisk imperialisme er stadig mindre fristende jo mindre dominerende Vesten blir. Og å undergrave vår egen velstand ved å la de fossile ressursene i våre havomområder bli liggende er selvfølgelig helt uaktuelt. Da er det adskillig mer behagelig å trekke frem Danmark-Norges beskjedne kolonihistorie, og gamle slaverisynder. Å betale avlat i form av erstatninger til samer og kvener er da også langt billigere enn å ta et virkelig oppgjør med vår egen samtid.

Dessuten kan vi jo ikke slutte å synde helt. Da vil jo ikke fremtidig generasjoner av nordmenn ha noe å unnskylde seg for.

Lenker:

 , , , , , , , , ,