Meninger

Gudstjenesteanmeldelser: Et kart for tørste sjeler?

religioner      |      06/05/2018

Vårt Land anmelder gudstjenester i spalten «Gudstjenesteanmeldelsen». Avisen trykket 23. april en anmeldelse av høymessen 15. april i St. Olavs domkirke, Oslo. Det har skapt debatt.

Av Peder K. Solberg

Hvis jeg inviteres til en fest hos venner, og legger ut en anmeldelse av festen på facebook dagen etter, der jeg kommenterer vertskapet, lokalene og de andre deltakerne, så står jeg selvsagt fritt til å gjøre det. Men det forteller vel kanskje mest om min forståelse av hva det vil si å delta på en vennefest?

Avisen Vårt Land skriver «anmeldelser» av gudstjenester. Bør man takke og bukke for slik oppmerksomhet? Eirik Steenhoff har skrevet en «anmeldelse av anmeldelsen» fra St Olavs kirke i Oslo, på Vårt Lands Verdidebatt, som har ført til litt debatt rundt konseptet, også på sosiale medier. Er katolikker for hårsåre?

Hva avisen Vårt Lands intensjon med artikkelserien er, har vært litt vanskelig å få tak på. Det har vært antydet at dette ment å være en form for såkalt «gonzojournalistikk,» der journalistens subjektive inntrykk dominerer. «Stilen blander ofte faktiske og oppdiktede elementer for å forsterke et underliggende budskap og for å engasjere leseren.» (Wikipedia).  Men hvis vi blar tilbake i avisens arkiver, finner vi en begrunnelse, som står på trykk i VL 05.03. Der heter det blant annet:

De færreste oppsøker nye menigheter fysisk, det krever for mye engasjement og mot. Derfor gjør vi forarbeidet for dem, sender en person rundt i hovedstadens menigheter. Vi lar personen være anonym, og sier ikke om det er en mann eller kvinne – men kaller vedkommende St. Birgitta, etter pilegrimenes skytshelgen.

Hensikten er ikke å snakke menighetene opp eller ned. Vi gir ikke terningkast, bare et kart for tørste sjeler til ørkenens oaser.»

Et veikart for tørste sjeler, altså. Da bør vi kanskje kunne forvente at journalisten ikke beskriver falske skilt og dikter opp merkesteiner og veikryss langs veien?

Faller igjennom.

Anmeldelsen av messen i St. Olav domkirke (Oslo) er nemlig fullt av slikt. Selv om den er formulert mindre spydig enn enkelte av kommentarene fra for eksempel fra Uranienborg kirke (Dnk) for noen uker siden. Det virker som forfatteren (under psevdonymet «st. Birgitta») prøver å være saklig, informativ, oppbyggelig og (litt) morsom på en gang når bygning og interiør, gudstjeneste og deltakere i St. Olav beskrives. Likevel – anmeldelsen faller igjennom på alle områder.

«Vi er klar over at en gudstjeneste ikke kan vurderes uten deltakelse,» skriver avisen altså. Men så snar artikkelserien er i gang, og «veikartet for tørste pilegrimer» skal tegnes, er tydeligvis dette glemt. Eller ikke egentlig forstått. For anmeldelsene fremstår slett ikke som veikart, men som opplæring i kirkelig analfabetisme. Med et distansert, objektiverende, og dels ironiserende blikk på dem som faktisk deltar.

Ironiske morsomheter, kritikk og skråblikk, misforståelser og uvitenhet bør vi tåle. Men til tross for «disclaimeren» i begrunnelsen trykker altså avisen «anmeldelser», som i alle andre sammenhenger forutsetter et informert, analytisk blikk. Av noe som det gir mening å analysere som observatør. Anmeldelsen av gudstjenesten i st. Olav derimot, informerer, opplyser, veileder og belærer leseren med informasjon som på en rekke punkter er misforstått, feilaktig og rasjonaliserende.

På feil bane.

Hvis en sportsjournalist med et visst forhold til fotball anmelder en håndballkamp, og bruker det meste av artikkelen til å kommentere at banen er uvant liten, at ballen er pussig liten, at spillerne spretter ballen i stedet for å holde den når de løper, at de av en eller annen grunn ikke tør å gå innenfor «sekstenmeteren» (selv om de ellers er store sterke menn som burde være mer uredde enn som så, liksom), at dommerne gjentatte ganger ikke dømte «corner» når keeperen tydelig var borti ballen, etc., etc. så blir man litt, eh – matt. Særlig hvis det er landets «mest seriøse sportsavis» man holder i hånda.

En gudstjenesteforsamling består som regel av mange pussige mennesker, der jeg er en av dem. Innholdet består av elementer som bare gir mening gjennom hengivelse. Sammenligningen med håndballkampen ovenfor er ikke tilfeldig. Gudstjenestens ritualer ligner mer på et spill, eller en lek, enn en forestilling. Anmelderen fremstår som en hjelpeløst veslevoksen fyr (eller jente), som rasjonaliserer over andre barns lek (her sitter vi på en stolrekke i en stue, med masse lekedyr omkring og de andre morer seg og har det kjempegøy fordi de «tror» at vi er i en buss på safari …).

Mangel på elementær musikalitet.

Som jeg sier til mine barn: Alle vet at det kan være kjedelig å gå til messe. På mange måter er det som å være med i et spill der det kan ta veldig lang tid å forstå reglene og sammenhengene, og hvordan vi deltar på en meningsfull måte. Det kan være vanskelig å følge med. Og dette spillet er ikke engang laget for å være morsomt. Men sakte, men sikkert kan vi oppdage hvordan dette spillet har en dyp sammenheng med livet selv. Både når vi har det bra og når vi har det dårlig. Dette spillet hjelper oss på uante måter å leve livet vårt i alle dets fasetter, og vi kan alltid lære og oppdage nye ting om akkurat det.

Det er denne, grunnleggende forståelsen av gudstjenesten og messen, som mine barn kan forstå, men som altså avisen Vårt Land i praksis ikke forstår, når den velger å anmelde gudstjenester som om de var forestillinger. Som katolikk blir jeg overhode ikke fornærmet over Vårt Lands skriverier (Det var jo hyggelig at anmelderen i alle fall likte musikken, cred. til Otto Christian Odland & Co., de fortjener det!). Men jeg blir pinlig berørt av kristenlivsavisen Vårt Lands mangel på elementær musikalitet på sitt eget spesialområde.

Hvis jeg inviteres til en fest hos venner, og legger ut en anmeldelse av festen på facebook dagen etter, der jeg kommenterer vertskapet, lokalene og de andre deltakerne, så står jeg selvsagt fritt til å gjøre det. Men det forteller vel kanskje mest om min forståelse av hva det vil si å delta på en vennefest?

Mangelen på musikalitet blir ikke mindre om Vårt Land gjemmer seg bak «gonzojournalistikk». Men vi kan godt le av det hele (Vi gjør jo det!), særlig hvis reporteren og avisen ikke er for hårsåre til å innrømme at dette ble kleint. Og St(a) Birgitta er selvsagt hjertelig velkommen på besøk. Gjerne med kritiske og rare spørsmål. Men fortrinnsvis med ekte nysgjerrighet.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Katolsk.no

Religioner.no lenker:

I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale

 , ,